Kysten

Siv Jensens metode

2008-06-25T10:34:00.004+02:00

Martin Kolberg er indignert over de nyrike som tar seg fiheten med å kaste seg inn i den politiske debatten. Kolberg mener rike mennesker som Ola Mæla bør holde seg unna de norske politiske anliggende fordi han et år bare betalte 200 kroner i skatt til statskassa.

Ola Mæla ble potte sur. Siv Jensen ble enda surere da hun hørte det, og med søte røde jordbær i hånden inviterte hun til pressemøte for bl.a å ta et oppgjør med partisekretæren i Arbeiderpartiet.

- Kolberg bruker Zimbabwe-metoder, det kan se ut som om dette er det eneste virkemidlet han har for å true på plass et flertall for regjeringen, sa hun.

Sånt smeller inn og får full oppmerksomhet. Oppslag i alle medier og en liten mediestrategisk seier (på veldig kort sikt) kan noteres.

Sannsynligvis var det en del folk rundt om i landet som nikket og var enig med Jensen om Kolbergs metoder. Men hun både undervurderer folks kunnskap om verden og utviser fullstendig mangel på respekt overfor de som lider under de virkelige Zimbabwe-metodene.

Zimbabwe har et av verdens mest pil-råtne regimer. Robert Mugabe har styrt landet med jernhånd og tyrranisert alle som har prøvd å stå i mot ham. En hver som prøver å utfordre Mugabe politisk blir kjeppjaget, utsatt for grov vold og drept. Ved bruk av terror har han klart å holde Zimbabwes folk under hælen. Han er en dødelig diktator, og alle som har andre meninger enn diktatoren lever i redsel hele tiden og bare venter på å bli oppsøkt av Mugabes bander.

Opposisjonsleder Morgan Tsvangirai har forsøkt å utfordre regimet i håp om å skape demokrati i landet. Det har kostet ham dyrt. Tsvangirai har blitt arrestert flere ganger og hans medhjelpere har enten blitt torturert eller drept. Mugabe har ingen planer om å gi fra seg makta, selv om en hel verden nå forsøker å presse ham til å gi etter. Spenninga i Zimbabwe øker fra dag til dag, og det kan bli en forferdelig blodig tilværelse for landets 12 millioner innbyggere.

Man trenger selvsagt ikke å være professor i noe som helst for umiddelbart å se at våre metoder er langt mer human og ikke minst uskyldig.

Norske politikere har alltid sutret over norsk skattemoral. Enten det er for mye eller for lite skatt.

Martin Kolberg sutret over Ola Mæles skattemoral, og mente at rikingene som lever på rivieraen og ikke bidrar over skatteseddelen, skulle ligge unna den politiske debatten.

Som leder av et av landets største parti, skulle man tro at Siv Jensen var smartere enn det hun fremsto som. Zimbabwe er for tiden Helvete på jord, og dra det inn i den norske politise debatten sier ganske mye om synet på verden utenfor.

I stedet for å møte Kolberg med saklige politiske argumenter, hopper hun i gjørma og viser i sannhet hvilket heimføingsnivå vi legger oss på i dette landet.

Hvis dette skal sette standard for retorikken i kommende valgkamp, er den i så fall historisk fordummende.

Ut med flagget - inn med dragen!

2008-05-20T21:35:00.005+02:00

Norges Fotballforbund ga etter for folkekravet og setter det norske flagget tilbake på brystet på landslagsdraktene. Fotballspillere, fotballelskere, predikanter, FRP`ere og visesangere eksploderte da NFFs designere kreerte en ny logo som er prega av en drage.

Til og med kulturministeren mente denne saken var av en så stor kulturpolitisk dimensjon at han satte av store deler av sin arbeidsdag på å rette pekefingeren mot de som forsøker å rokke ved den norske identiteten.

Ut fra de heftige reaksjonene som kom, skjønte jeg tidlig at det ikke var mange med meg som synes det var en strålende ide å fjerne det norske flagget fra synlig hold på landslagsdraktene.

Nå som fotballforbundet har snudd i saka og tar det norske flagget inn igjen, vil jeg reagere- på vegne av meg og katta. Har ikke bestemt meg for om jeg skal være rystet eller få et følelsesmessig utbrudd, slik Åge Hareide reagerte da flagget ble fjerna.

Bort med flagget fra trøyene! Med de prestasjonene landslaget har vist under Hareide , burde det norske folk puste letta ut over at de ikke lenger reiser rundt i Europa og bommer og tryner med det norske flagget synlig for all verdens folk.

Dessuten bryter Hareide og gutta med skikk og bruk av det norske flagget: Flagget skal aldri berøre bakken .

Bortskjemte pensjonister

2008-03-30T13:17:00.008+02:00

Det kan gå mot en stor streik i Norge. LO og YS tar ut omlag 40000 arbeidstakere i første omgang dersom de ikke får gjennomslag for AFP-krav. Årets lønnsoppgjør er et av de mest politisk betente på mange år. I mediene har vi møtt sliterne på gølvet som hevder sin rett til å kunne gå av etter fylte 62 og ha det økonomisk romslig i resten av sine leveår. De som ikke støtter deres kamp er usolidarisk, blir vi minnet på.

Det er vel ikke så tilfeldig at alle våpendragerne i denne saka er godt voksne mennesker som har begynt nedtellinga til pensjonstilværelsen. Vi som ennå skal jobbe like lenge som vi har levd til nå, er ikke like entusiastisk for fagbevegelsens AFP-kamp. Men her om dagen stilte Rød Ungdom i Bodø seg på barrikadene for AFP-ordninga. De stiller seg uforbeholdent bak besteforeldrenes pensjonskrav. Det fremstår som litt absurd, igrunnen. De røde ungdommene på standen var så unge at de fremdeles sitter på skolebenken og har ikke i særlig grad vært i et etablert arbeidsforhold. Før de har kommet ut i arbeidslivet, kjemper de for en ordning som vil ramme dem når håret har grånet og de skal over i pensjonstilværelsen.

I prinsippet er det viktig å vise solidaritet overfor arbeidstakere som krever sin del av samfunnsformuen, som man selv har vært med å bygge opp gjennom hardt arbeid. Det er rettferdig at slitere skal belønnes for innsatsen.

Men det er direkte usolidarisk av etterkrigsgenerasjonen å dra de unge i kampen for en sak som kun vil gagne de som har pensjonsalderen rett rundt hjørnet. Alle de andre av oss må i fremtiden betale regninga for AFP-kalaset, dersom LO og YS vinner frem med sitt krav. Det er ikke sånn at det kun er dagens 60-åringer som er slitere. Også nybegynnerne på gølvet har valgt å slite for samfunnsmaskineriet. Det skal de gjøre i mange ti-år fremover. Når dagens 20-åringer skal gå av med pensjon, må de se langt etter muligheten for å slutte i arbeid når de er 62, iallefall om de skal ha de samme økonomiske forutsetninger som dagens AFP-krav går ut på.

Man trenger ikke ha avanserte mattekunnskaper for å skjønne at regnestykket ikke går opp. Antallet pensjonister i de kommende generasjonene blir mye høyere enn i dag, samtidig som det blir færre som arbeider for å finansiere fremtidens pensjonister. Alderspensjonen blir mindre per hode i fremtiden. Sånn er den økonomiske naturloven.

Vi er så heldige at vi har en solid formue på bok. Men den varer ikke evig. En dag er gullkista på havbunnen tømt og da skal reservene være med å holde samfunnsstandarden vedlike. Dersom LO og YS får gjennomslag for kravene, vil det gjøre et solid innhogg i formuen som får store konsekvenser etter at AFP`erne har gått i grava.

AFP-gjengen – med fagbevegelsen i spissen – fremstår gretne og bortskjemte. Etterkrigsgenerasjonen har fått i pose og sekk fra vugge til grav. Ingen generasjoner er så formuende som nettopp dem, og likevel skal de ha den største særbehandlinga av alle i samfunnet.

De som er rundt pensjonsalderen har bygget seg opp formue gjennom slit og arbeid, men de har også fått nyte godt av den formuen som Norge har bygget opp fra 60-tallet og frem til i dag. AFP-gjengen og fagbevegelsen vender nå ryggen mot de fremtidige generasjonene til fordel for deres egoisme og forfengelighet.

Det er direkte skammelig at fagbevegelsen nå bruker sin makt og drar flere titalls tusen mennesker ut i streik, også 20-åringer som aldri vil få nyte godt av den kampen de nå blir tvunget inn i.

Ikke kødd med Lada

2008-02-11T11:08:00.000+01:00

Vadsøordføreren var i det humoristiske hjørnet under en middag sammen med norske og russiske gjester. Han fortalte om gamle dager da man hadde basarer på Kirkenes der førstepremien var en fruktkurv og andrepremien en Lada. Men man skal ikke kødde med Lada, den russiske folkevogna. Før i verden hadde ladaen stor status og mange drømte om å eie en sånn bil. Når man ser den gamle Lada-reklamen kan man jo skjønne at den alminnelige mann og kvinne gjerne ville ha en sånn bil i sitt eie fremfor en fruktkurv med brune bananer og skrukkete epler.

Tam rev på Finse

2008-01-21T16:17:00.000+01:00

Forrige helg var jeg på Finse i Bryllup. En liten stund på kvelden måtte det nygifte paret dele oppmerksomhet med en liten tass som plutselig dukka opp. Hadde tilfeldigvis videokamera med meg og fikk fanga den på film. Umiddelbart mente jeg at dette var en fjellrev, men etter å ha søkt litt rundt på nettet ble jeg i tvil om den lille tassen kanskje er en sølvrev. Kanskje noen som ser videoen vet hvilke rev dette er?

På tur med hurtigruta

2008-01-06T21:56:00.000+01:00

Her før jul reiste jeg med hurtigruta Nordstjernen fra Bodø til Skjervøy. Hadde med videokamera og gjorde noen opptak underveis.

Hjem til jul

2007-12-21T12:59:00.000+01:00

Tre dager før julaften hersker det totalt kaos i flytrafikken. Tusenvis av mennesker sitter værfast rundt om på norske flyplasser. Juleferien hjemme henger i en tynn tråd for mange. Jeg har vært på ekspedisjonen og løyst blå billett, og snart går jeg ombord i "Nordstjernen" og steamer nordover - 30 timer nord av Bodø er mitt mål. God jul!

Rester fra Peppes til jul

2007-12-21T10:05:00.000+01:00

Ei dame her i Bodø har kommet på en genial idé. Etter å ha sett at stumpene av stearinlysene fra Peppes går i søpla, bestemte hun seg for å bruke stumpene til noe nyttig.

Hun fikk en avtale med Peppes om å ta vare på lys-stumpene sånn at hun kunne gjøre litt forretning ut av det. Peppes bidrar til mindre avfall og hun smelter stumpene sammen og lagger flotte nye stearinlys av det. Hun tjener penger og kundene får flotte lys til mørketida.

En hjullaster ute av kontroll

2007-12-20T20:39:00.000+01:00

Jeg hadde akkurat kommet på jobb en fredag morgen for noen uker siden. Kaffen var fersk og jeg var igang med runden i avisbunken. Så får jeg beskjed om at bilen (min knallfine Citroen) som stod parkert utenfor var herpa og vraka.

Det viste seg at en hjullaster som skulle strø sand på den knallharde glatte isen, mista kontrollen og deisa rett inn i bilen. 15 tonn ute av kontroll. Ikke bare et enkelt sammenstøt, men etter at min Citroen hadde stoppa den løpske hjullasteren faller skufla på 2.5 tonn ned i taket på bilen min. Det var ikke mye igjen. Totalvrak og kondemnert var dommen fra takstmannen.

Så nå kjører jeg rundt i min nye Citroen og lurer på hva som ble den gamle bilens endeligt. Kanskje ender den opp som hermetikkboks til kattematen eller innpakning til makrell i tomat.

Kriminell handling?

2007-12-13T19:59:00.000+01:00

– Å ignorere selve utfordringen global oppvarming kan være kriminelt, sa Jens Stoltenberg under det store klimamøtet på Bali.

Samtidig satt hans partikolleger sammen med de andre partiene hjemme i Oslo og ga grønt lys for å slippe ut 490.000 tonn mer CO2 i året.

Lurer på om det er vurdert arrestordre.

Avgift for regnskogen

2007-12-08T16:17:00.000+01:00

Norge omtales ofte som avgiftnasjonen. Vi har avgifter for det meste, og når det alt er en lang rekke med avgifter er det bare å slenge på enda en avgift. Jeg har tidligere skrevet om frivillig CO2-avgift.

I januar ble CO2-glasset oppretta og målet var å legge tjue kroner på glasset for hver gang bilen ble brukt. Jeg må ærlig innrømme at det noen ganger ble glemt. Men har tatt det igjen, så totalt sett er målet nådd.

I dag ble pengene veksla inn og sluttsummen ble på 3810 kroner. Nå skal pengene brukes på vern av regnskogen. For de pengene vernes i overkant av 15 kvadratkilometer regnskog i ett år.

Jeg anbefaler alle å lage seg et CO2-glass. Når vi har råd til å kjøre rundt i de fine bilene våre, har vi også råd til å avse tjue kroner til tiltak som forebygger skadene vi påfører miljøet.

Amen.

Statsbudsjettet

2007-10-08T17:15:00.000+02:00

For noen dager siden la regjeringa frem sitt forslag til statsbudsjett for neste år. Selv om mye var kjent på forhånd gjennom valgkampen, ble det fulgt med argusøyne fra politisk hold og ikke minst pressen.

Umiddelbart etter at budsjettet ble kjent, kom reaksjonene. Naturlig nok er opposisjonen meget indignert, blindeforbundet misfornøyd, miljøbevegelsen raser og oljetilhengerne i Vesterålen jubler over regjeringas prioritering frem mot en eventuell oljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen.

NRK-Lisensen gikk opp noen kroner, dieselen blir dyrere og snusprisen fyker i været. Så er det jo en tradisjon å bli forbanna på regjeringa som flår mannen som ikke har gått et eneste skritt siden 80-tallet, men sittet bak rattet i sin gamle dieselmercedes og stappa leppa full av general, før han har parkert og satt seg foran TV`n og sett ukas Tore på sporet - på sporet av noe lyd denne sesongen.

Politikk og statsbudsjett gjelder alle i samfunnet. Og det er ikke bare de mette voksne – som ikke lenger er sikker på hva man skal være misfornøyd over – som har meninger om hva verdens rikeste land skal bruke pengene på.

Overlat Finansdepartementet til ti-åringene i et par minutter og lær. De trenger ikke tenke kompromiss eller ta hensyn til ulveflokken i opinionen. De bruker bare hodet og hjertet som utgangspunkt for hva som er verdt og viktig å bruke pengene på

Negerblemme fra Tromsø

2007-09-25T11:35:00.000+02:00

Neger har igjen dukket opp i den norske språkdebatten, etter at politimester i Troms Truls Fyhn i forrige uke gikk ut og sa at det var helt greit å bruke ordet neger.

- Ordet neger har vært brukt i alle herrens år. Det har aldri vært forbundet med noe negativt, og jeg skjønner ikke hvorfor det plutselig skal være feil å bruke det ordet, sa Fyhn i Dagsnytt 18 før helga .

Politimesteren er opprørt over den voldsomme korrektheten som kreves i det norske språk. Det er nok mange som støtter politimesteren i akkurat det.

Thorbjørn Egners barnefortelling om negergutten Vesle Hoa – som attpåtil var en ekte Hottentott – har gjennom generasjoner blitt lest og oppfatta som noe harmløst, og fremstått som en sympatisk og underholdende fortelling for ungene.

Og finnes det noen barn som har lest om Pippis pappa, Negerkongen, som forbinder det med et krenkende og rasistisk navn? Selvsagt ikke. Det har gitt barn et bilde på en spennende verden som ligger langt unna våre nordiske fjæresteiner.

Det har vært harmløst inntil voksenverden i fjor bestemte at disse navnene støter noen. Først da ble Lindgrens og Egners rasisme reell. Noen kom på banen og ønsket at dette skulle være krenkende. Dermed var det bare å korrigere litteraturhistorien sånn at den ble mer passende for samtidas korrekthet.

Til Dagsrevyen i går sa Truls Fyhn at man må akseptere at dette er en del av alminnelig norsk språkbruk. Han har rett i at ordet neger er et relativt alminnelig ord, om man liker det eller ikke.

Blant folk i gata er ordet neger ikke uvanlig i vokabularet. Men Fyhn som politimester bør og skal vokte seg for hvilket språk han bruker. Han er bundet til sin posisjon og er avhengig av tillit hos alle, uansett ansiktsfarge. Det forhindrer faktisk Truls Fyhn i kunne ytre seg akkurat slik han selv vil.

Obiorasaken er fremdeles friskt i minne hos alle. Studenten døde under en arrestasjon i Trondheim. Denne saka satte søkelyset på politiets oppførsel overfor innvandrere. Politiet har etter denne saka kommet i svært dårlig lys og blitt beskyldt for rasisme.

Truls Fyhns reaksjonære holdning til borgere i samfunnet han er satt til å tjene, vil kun forsterke en allerede oppheta debatt om rasisme innad i politiet.

Politimesteren i Troms er forundra over at noen i det hele tatt reagerer over hans legitimering av å bruke ordet neger. Det er mildt sagt utrolig. Det finnes tilsvarende verbale sleivspark som har kostet folk dyrt, fordi det har vært retta mot politiet.

Det finnes relativt ferske eksempler på folk som har kalt politiet hestkuk, og for det har flere blitt brakt inn for retten
og fått sin straff. For det tillates ikke å forulempe en politibetjent i dette landet.

Negerutspillet fra politikammeret i Tromsø viser at man godtar at en offentlig tjenestemann bruker sleivete språk overfor borgere ute i gata. Men den som ønsker å ta til motmæle og kalle Fyhn og hans kolleger for hestkuk må kunne vente seg et oppgjør med myndighetene.

Derfor er det på sin plass å adoptere Fyhns egne utsagn: Ordet hestkuk har vært brukt i alle herrens år, og jeg skjønner ikke hvorfor det plutselig skal være feil å bruke det ordet.

Nå blir politimesteren i Troms anmeldt for å ufarliggjøre ordet neger. Det blir interessant å se om han får smake den samme medisinen som hans egen etat gir de som forulemper en mann i uniform.

Stem blankt...

2007-09-09T14:51:00.000+02:00

...hvis du ikke har et eneste parti eller politiker du mener fortjener din stemme. Stemmeretten gir oss anledning til å påvirke samfunnet i den retning hver enkelt av oss mener er riktig. De aller fleste har en mening om hvordan samfunnet skal styres og hva som er viktig. Det er en individuell handling som er med på å påvirke kursen i landet.

Men det viser seg at færre gidder å stemme. Noen fordi man er lat, andre fordi man ikke vil stemme inn noen av partiene som stiller lister til valg.

En blank stemme er ikke verdiløs. Den er gull verdt i forhold til ikke å stemme. Det viser for det første at man deltar i samfunnsdebatten og har en mening om den politisk retninga. Ingen personer eller parti tjener på en blank stemme, men for de enkelte menneskene som slipper en blank stemmeseddel i urna er det en beskjed om at man er opptatt av samfunnsstyringa.

Dersom alle som ikke stemmer hadde levert en blank seddel, ville det vært et sterkt politisk signal til alle partier om en ønsket endring. Det tjener demokratiet og hver enkelt av oss alminnelige dødelige. Å ikke stemme er en individuell fallitt. Vi har blanke stemmesedler fordi det skal være et alternativ for absolutt alle å stemme på. Så ikke undervurder verdien av en blank stemmeseddel..

Og er du i tvil er det ennå anledning å finne et parti å stemme på. Sjekk nettsidene til de ulike partiene, og du finner garantert noe som engasjerer akkurat deg. Godt valg!

Mobbeofferets hevn

2007-09-03T20:25:00.000+02:00

Det er kanskje ingenting som knuser et menneske så sønder som mobbing. Det har vært og er et problem som angår hele samfunnet. Barn som mobber andre barn er noe av det mest brutale overgrep et menneske kan oppleve. Barn som blir mobba drar dette med seg gjennom hele livet.

Da Nils Rune Utsi fra Masi i Kautokeino var 12 år ble han utsatt for mobbing, psyksisk og fysisk. Han var fullstendig alene mot de andre. Han holdt det skjult for familien og var uten venner. Livet var så ille at han i perioder ikke gikk på skolen, men satte seg bak brannstasjonen og venta til skoledagen var over. Selv om det var minus 20 grader.

Andre ungdommer trakasserte Nils Rune så lenge og brutalt at han vurderte å ta sitt eget liv.

Han starta med å skrive ned sine følelser. Etterhvert begynte han å sette musikk til ordene. Det kom frem et musikalsk talent i ham. Da han fikk tilbud om å synge i pausen på samisk melodi grand prix, valgte han å stå frem med sin forferdelige hisorie. Først da ble foreldrene kjent med hva slags virkelighet sønnen levde i.

Musikken ble redninga for Nils Rune, som i kveld delte sin sterke historie med resten av landet i NRK-programmet Faktor .

Til tross for sin unge alder har han allerede opplevd mye mer smerte på kroppen enn det mange andre gjør gjennom et halvt liv. I programmet så vi hans høydepunkt da han sang sin barndomshistorie fa Masi foran kongen og andre kongelige fra Europa. Han er på vei mot sin drøm om å bli et kjent navn i musikken, og som han selv sa det: Det er nesten sånn at man kan takke mobberne for der jeg er i dag.

Forhåpentligvis har denne dokumentaren gitt noen ettertanker rundt om i landet. Mobbing foregår og det er derfor viktig at vi aldri ignorerer et av samfunnets mest brutale fenomen.

Valgkamp dått no

2007-09-02T12:31:00.000+02:00

I disse dager er det tusenvis av mennesker som håper på å bli ordfører. Valgkampen går inn i sluttfasen og det myldrer av politikere der det er folk. Fremdeles treffer politikerne flest mennesker på steder som kjøpesenter. Det er en valgkamp-tradisjon å se noen håpefulle under en parasoll prydet med partiets logo.

Men i år har de samme politikerne for alvor tatt Internett i bruk til stemmesanking. Nesten alle politikere i landet bruket blogg der de uforstyrret av pressen kan få frem sine politiske budskap. Noen er mer drevne enn andre

Andre har gått litt lenger og tatt i bruk video. Man kan undres over hva de har tenkt på i det de har lagt ut en videosnutt der de ber om folkets gunst. Noen ganger kan det rett og slett virke mot sin hensikt.

En lokal Krf`er har nok ikke tenkt på at det politiske budskapet går opp i st.hans-bålet. Hvem i alle dager får med seg hva denne mannen sier? Det hadde passa bedre om han i stedet snakka om en idyllisk kveld rundt et bål. Som seer får jeg selvsagt mye mer lyst til å grille pølse enn å stemme denne mannen inn som ordfører.

Eller denne lokale FrP-politikeren som ser fryktelig sørgmodig ut og vettskremt foran kameraet. Man får ikke veldig lyst til å stemme inn en kandidat som ser ut som en skremt fuggelunge .

Uansett, dette er jo underholdende å se på. Det er åpenbart at de som velger å selge seg gjennom en videosnutt ikke har tenkt på at det kan gjøre vondt verre. Å drive valgkamp gjennom video er ikke synonymt med suksess, tvert i mot. Når en ordførerkandidat fra Ap stiller seg og hele partigruppa foran et videokamera, ser man tydelig at dette er et politisk gjeng som ikke har det bra. Man får medlidenhet for denne krampaktige gjengen som tydelig er lite komfortabel med at et videokamera filmer dem

Etter å ha sett en del videosnutter med ulike politikere, må jeg si at det er svært få som klarer å overbevise meg om at de er rette folk til å styre en kommune. Da har jeg større tro på denne mannen.

De som aldri gir seg

2007-08-27T21:56:00.000+02:00

Det finnes folk som ikke slutter i yrket sitt når de passerer 67, eller enda tidligere. Vår velstand gjør at man kan bruke siste del av livet til å dyrke seg selv og ikke være bundet i arbeid. Det ser man tydelig på antall nordmenn som bosetter seg i sydligere deler av Europa om vinteren. Jeg kan skjønne dem. Etter et langt yrkesliv, nedbetalt hjem, god pensjon og en solid slant på kontoen må det være fristende å bare nyte tilværelsen og være sin egen herre.

Men det finnes noen mennesker som overhodet ikke ser for seg et liv på balkongen i syden etter at de har passert pensjonsgrensa.

På min hjemplass er det en mann som har tilbrakt hele sitt liv på sjøen. En ekte kystens mann som har livnært seg og sin familie med det havet har gitt. I dag er han 83 år og fremdeles aktiv som fisker. Om vinteren drifter han med sin 16 fot store båt på grensa til Lopphavet etter skreien som passerer på sin vandring til Lofoten. Det har han gjort så lenge han kan huske. Om våren er det rognkjeks, og mens vi andre har sommerferie drifter han etter laksen.

For noen år siden var han sitt eneste mannskap, men nå har han hyret en ekstra mann. Det går visst bra med fiskeriene for hans del. Når jeg besøker ham i støa skal han ut og dra laksegarn. Med mannskapet trygt om bord setter han båten ut og er klar for en ny dag på sjøen. Det er torsdag og bruket må opp av havet fordi myndighetene har bestemt at det ikke er tillatt å fiske på fredagene. Det ergrer den gamle fiskeren. Ifølge ham er det nok laks i havet og fredagen er jo en arbeidsdag. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe; han kan bruke fredningsdagen til å bøte garn. Det må jo også gjøres.

Han tykjes engler

2007-08-03T18:03:00.000+02:00

Prinsesse Märtha Louises engler har skremt henne under dyna. Alle de dødeliges foraktelige reaksjoner på hennes kontakt med Gabriel og co ble for sterk kost for prinsessa. I disse dager skulle hun egentlig lese eventyr for små barn i Bodø, men hun tar ikke sjansen på å vise seg blant jordiske mennesker. Hennes englevenner har gjort henne syk.

I forbindelse med Bislett Summer Games 11. august skal hun holde en pressekonferanse relatert til arrangementet. Men dersom en eller flere journalister nevner ordet "engler" for henne blir de pælma ut, skriver Aftenposten.no

Kanskje hun kommuniserte feil da hun skulle opprette kontakt med engelen Gabriel og i stedet endte opp med han tykjes engler. Da kan det være god grunn å frykte den jordiske tilværelsen og de dødelige som huserer her.

Statskollekt for mangemillionærer

2007-07-06T17:49:00.001+02:00

Regjeringa har vist en enestående vilje til å kjøpe opp strandsoner for å gjøre de tilgjengelig for allmennheten. Det er prisverdig at gjerdene rives ned og folk slipper til i de populære områdene i Oslofjorden. Gjennom mange år har folkesky millionærer gjerdet inne stadig mer av Oslofjorden med sine piggtrådgjerder. Allerede før de rød-grønne inntok regjeringskvartalet bladde de opp 30 millioner kroner til en mangemillionær for at folk skulle få bruke ei strand på 100 meter ved Bygdøy.

Regjeringas handletur i Oslofjorden fortsetter videre. I dag satte miljøvernminister Helen Bjørnøy inn fem millioner kroner på kontoen til mangemillionæren Kjell Christian Ulrichsen. Nå skal allmennheten også her få tilgang til stranda. Ulrichsen har brukt år på å kjeppjage folk som har nærma seg hans dyrebare fjæresteiner. Men den løsningsorienterte regjeringa får en ordning på dette ved å gi mannen penger for å oppføre seg mot alminnelige folk.

Miljøvernministeren sier i dag at regjeringa har satt av 76 millioner kroner i år for å kjøpe strender. Flere mangemillionærer kan vente påfyll fra den offentlige kassa.

For Sv har det i mange år vært et klart mål å gjøre strendene tilgjengelige for folk flest, med begrunnelsen om allemannsretten som gjelder i dette landet. Dette er bra for de badende ved Bygdøy og Sandefjord som nå har til sammen 200 meter med ny-ervervet strand der de kan bade og slikke sol, uten å frykte for at en sky og indignert mangemillionær kjeppjager dem.

Det er vel ingen andre regjeringer som har gått så langt for å ta strandsonene tilbake til folket. Det kan vise en politisk styrke i handling: Det meste lar seg ordne bare viljen er til stede.

Men slik er det ikke alle stedene utenfor Oslofjorden. På Stokmarknes ligger et av kystens største kultur- og samferdselssymbol. Hurtigruta ”Finnmarken” ble på begynnelsen av 1990-tallet satt på land for å ivareta kysthistoria for ettertida. Dugnadskrefter klarte det mange så på som umulig: De laget et hurtigrutemuseum på land, og i tilknytting til dette skulle den pensjonerte ”Finnmarken” trone og vise det autentiske.

Næringslivet bidro med penger for å finansiere dette. Politikerne kom på banen og hyllet initiativtakerne. Og de samme politikerne slo fast at dette skulle staten være med på, fordi det var viktig å ta vare på et symbol som kystbefolkningen fra Bergen til Kirkenes har hatt et forhold til i mer enn 100 år.

Hurtigruta har gjennom mange generasjoner vært avgjørende for bosetning langs leia. Mange av anløpsstedene hadde ingen annen forbindelse til omverden enn nettopp hurtigruta. Takket være den kunne man utvikle næringslivet og skape verdier der de var, til inntekt for folk og nasjonen. Hurtigruta har alene sørget for at vi allerede ved århundreskiftet kunne sende fisk fra Finnmark ut til resten av verden. En handelsforbindelse som gjennom generasjonene har blitt mer og mer verdifull for Norge.

Likevel finner ikke regjeringa penger til å finansiere et nasjonalt hurtigrutemuseum for å hedre dens viktige samfunnsbetydning. Dugnadsgjenget er nesten glemt. Politikerne har glemt sin iver de uttrykte på 90-tallet.

I dag er ”Finnmarken” i en sørgelig forfatning. Den ruster og råtner bort, og eksperter sier det snart ikke er noen annen utvei enn å hugge den opp. Dette er skammelig, og spesielt for en regjering som formidler et inntrykk om at kultur og vern er viktig for ettertida.

For to år siden var det valg. Nordlandstoppene for de ulike partiene investerte i poeng for å komme seg inn på Stortinget. Arbeiderpartiets Hill-Marta Solberg sa rett ut at de skulle finne penger for å berge ”Finnmarken” for etterslekta, bare de kom i regjering. Slik ble det ikke.

Valget ble unnagjort og de heldige fant sine plasser i Stortinget. Hill-Marta Solberg har siden ikke snakka om ”Finnmarkens” skjebne. Hver gang journalister har retta spørsmålet til henne, har hun enten gjort seg utilgjengelig eller sagt via sin veskebærer at hun ikke vil kommentere det. Hennes ord fra valgkamen i 2005 kan med rette legges i skuffa over brutte løfter.

Mens viktig kultursymboler visner bort sender regjeringa Helen Bjørnøy på handletur i Oslofjorden. Hun har åpenbart lomma full av ti-talls millioner kroner som hun skal gi videre til landets rikeste gretne gubber. Før 2007 er over har de rødgrønne brukt mer enn 110 millioner kroner på noen meter strand.

Det er et paradoks for en regjering med solidaritetspartiet Ap og sosialistpartiet at det finnes bedre begrunnelse for å gi millioner av kroner til mangemillionærer fremfor å gjøre sitt for at et av de viktigste kystsymbolene blir tatt vare på. Summen av den form for politisk handling svekker selvsagt også de ideologiske fanene de henger foran seg, og den politiske troverdigheta svinner bort.

Mens Hill-Marta Solberg manøvrerer seg unna alle spørsmål som har med ”Finnmarken” å gjøre og Helen Bjørnøy drar på strandhugg med rikingene i Oslofjorden, forvitrer en av de siste båtene som har bidratt til bosetning, kultur og næringsutvikling langs norskekysten helt siden 1893.

Statskollekten for mangemillionærene viser helt klart at det er mulig å finansiere det man vil. Derfor finnes det ingen logisk grunn for ikke å bla opp penger for å sette ”Finnmarken” i stand og ta vare på den for etterslekta. Men tidens tann tærer på den gamle båten. Det haster med å handle.

En dag er de rødgrønne ute av regjeringskvartalet. Det ville vært pinlig om de blir husket for å ha puttet statspenger på mangemillionærenes sparegris, men ikke hadde råd til å ivareta viktig norsk kystkultur.

Fjertlukt til salgs

2007-06-06T21:54:00.000+02:00

I Norge vil vi kjøpe klimakvoter fra andre og mer forurensede land sånn at vi selv kan sove godt om natta til en sval temperatur fra oljefyren i kjelleren. Om noen tiår skal nettoutslippene i Norge være null. Vi skal ikke slippe ut mindre, faktisk kanskje mer. Men siden vi skriver det på Kinas eller Indias klimakonto mot en liten donasjon fra oljekassa, kan vi stolt si til verden at vi ikke synder ved å slippe ut gasser og vond lukt, bare se på kvota vår. Den er ren.

Selv om dette virker mer som et politisk bedrag for å tekkes en mer miljøbevisst opinion, hjelper det kanskje litt på den norske samvittigheten hvis vi kan si at våre utslipp er null (netto). Vi er jo samvittighetsfulle nordmenn!

Jeg vil adoptere ordninga om nullutslipp netto, som ble lansert av statsministeren for en tid tilbake. Det passer nok mange av oss å kunne slippe ut gasser uten å stå til ansvar for det, men heller bare peke mot andre siden av jorda.

Kanskje den private løsninga er å finne en fattig landsby i f.eks Himalaya som kan få en donasjon hver gang vi misser litt med utslippene. Så hver gang det slippes en fjert, er det bare å åpne pengepungen og bla opp. Gjennom et langt liv blir det en del penger. Men utgiften kan i aller høyeste grad forsvares. For hvor behagelig ville det ikke vært å kunne sluppet en fis på bussen eller i køen på posthuset når trengselen er som størst, uten å tenke på samvittigheta. Man kan fremdeles stå der like fornøyd. Og skulle noen bemerke det, er det bare å si at denne kjente vonde lukta hører nok hjemme i en landsby i Himalaya. Jeg har ingen verdens ting med den å gjøre. Jeg er da en nordmann som vet å holde en ansvarlig orden på fjertlukta.

Her kan det altså ligge nok et positivt norsk bidrag for miljøet. Jeg synes alle nordmenn skal adoptere den samme ordninga som regjeringa vil ha. Null nettoutslipp av fjert om noen tiår. Lykke til, spis erter og kål med god samvittighet. Det er alltids noen andre som kan ta støyten.

Er det vår, så er det vår

2007-05-09T22:42:00.000+02:00

Det er jo pr. definisjon vår når vi er i mai. Og når man står på terskelen inn til sommeren, så våkner man fra vinterdvalen og må ut og gjøre de typiske vår-tingene. Russen har tatt på seg arbeidsklær og sprader rundt i bybildet. De enser tydeligvis ikke at det er tre og en halv grad ute, i tillegg er det et iskaldt drag fra nord som kommer gjennom lufta. Hvert år har de denne seansen fra første til søttende. Om det er litt sludd eller kuling i lufta, ser ikke ut til å virke særlig inn på denne vårseansen. Men man skal ikke utelukke at russen har tatt forbehold og sørget for rikelig med frostveske for å klare disse ukene.

I Norge kommer jo nasjonaldagen sammen med denne våren, og i uker før Gammel Jegermarsj jaller i gatene, er janitsjarkorpsene ute og sjekker at de også i år holder marsjtakta. De gjør sitt beste, og de skal ha honnør for sin øvingsinnsats. For jeg vet ikke av noen andre musikere som med glede bruker gatene som øvingsrom når det er tre og en halv i lufta. De slår og de blåser. Fingrene er nesten blå. Treblåserne og kornettene sliter med å spille rent. Det er vanskelig å få den fine rene lyden ut av tuten på denne tida. Jeg er ikke så sikker på om korpsmusikk ble laga for vårt klima. Men uansett. Gjennom de frosne instrumentene var det likevel noe som ligna jegermarsj da jeg møtte på dem i kveld. Niende mai er det ikke den musikalske innsatsen som imponerer, men innsatsen. Jeg håper det blir litt varmere til søttendemai.

Bærbar musikk fra 80-tallet og frem til i dag

2007-04-30T21:23:00.000+02:00

På 80-tallet benket vi oss foran radioen, en gang i uka. Et av de få høydepunktet etermediet hadde å by på, var Ti i skuddet med Vidar Lønn Arnesen fra Store studio på Marienlyst. Men før sendinga starta, var det viktig å forberede seg. Vi som ikke hadde tjent penger på tungeskjæring, hadde naturligvis ikke råd til å kjøpe nye opptakskassetter på Samvirkelaget. Vi gikk løs på foreldrenes kassetter med Finn Kalvik eller Gro Anita Schønn, og ”bygget” de om til opptakskassetter. Som fjortiser dreit vi i ”Jeg vil ha en blå ballong”, og synes selvsagt det var helt på sin plass at den og de andre slagerne måtte gi tapt, for å bli overskrevet av poplåtene til Limahl, Alphaville, Stevie Wonder, Modern Talking, etc..

Det var måten å skaffe seg den siste musikken, ute på ei isolert øy i havgapet 30 mil fra nærmeste platebutikk. Det funka, vi var med og holdt oss oppdatert og inne med det som gjaldt der og da. Så mens Vidar Lønn Arnesen sparka i gang låt etter låt, satt vi klare med fingertuppen på pauseknappen. Men ofte (faktisk nesten bestandig) ble det bare spilt et par minutter av låtene. Når man spilte av kassetten etterpå, avslutta hver låt med et lite sekund vill jubel fra en eller annen ungdomsskoleklasse som satt med mentormeterknappen i Store studio og stemte låtene opp eller ned på lista. Lyden var som regel fryktelig dårlig. Ofte ble kassettene brukt om og om igjen, i tillegg var det ofte mye sus på radioen. Men det spilte i grunnen ikke noen rolle. Vi hadde det vi trengte til å akkompagnere ungdomstida mens vi smugrøkte Tiedemanns nr. 3.

Så for å smette inn en velslitt klisjé her på bloggen, er det bare å si at alt har blitt mye enklere med årene. Etter walkmannen kom discmannen. Så kom MP3-spilleren med iPoden som tronet øverst av dem alle. Nå går en haug med folk rundt med propper i ørene og en ledning som forsvinner inn i jakka. De har sine hiter i en liten sak som ikke er særlig større enn ei fyrstikkeske. Musikken er tilgjengelig når som helst og hvor som helst. Har du ikke plata i hylla, er det noen få tastetrykk på veven så kan du kjøpe den og legge den rett in på MP3-spilleren, der og da. Man kan riktignok fremdeles ta opp radioprogram, som Ti i skuddet. Men man trenger ikke sitte og jage pauseknappen opp og ned for å få inn det man skal ha. Podcast gir deg alt du vil, når du vil. Jeg har ikke til hensikt å lengte nostalgisk tilbake til de dårlige opptakskassettene, for akkurat på det området har verden blitt mye bedre. Men det er likevel en slags sportsgren som har endt opp i historien. Det er nok like greit. Vi klarer oss godt uten Vidar Lønn Arnesen og en skrikende ungdomsskoleklasse på dårlig FM-forbindelse fra Store studio.

Vårstemning i Bodø

2007-04-25T21:57:00.000+02:00

Vinteren har for alvor sluppet taket, også her nord i Bodø. Når man går litt rundt og ser på vårtegnene, er det en del her og der som bryter med den sildrende idyllen. For det er ikke bare hestehov som dukker opp på denne tida. Turstiene er dekorert med vel så mye annet enn naturens vårtegn. For eksempel en kjøleskapsdør.

Hvis man legger godviljen til, kan man se på det som en utstilling for samtidskunst. For det har jo helt klart sine uttrykk. Og utstillingsområde er uendelig stort. Ja faktisk hele byen, og sannsynligvis hele landet er galleri.

En hjulkapsel kan være kjekt å ha, selv om du ikke har en bil. Det er nok av foreldreløse biler langs svinestiene.

Det er egentlig litt vanskelig å se det positive i dette. Det sikre vårtegnet inne i byen, er all dritten som kommer frem, og som sees så langt det er mulig å se med allminnelige menneskelige øyne.

Pizzakulturen

2007-03-30T16:43:00.000+02:00

Det er fristende å si høylytt at dette landet er kulturelt underernært. Det er mange symptomer som tyder på at Norge lider av kulturell sinnslidelse. Når man seriøst kan bruke tid på om hvor vidt skolene skal tillate reklame eller ikke – til dels i skolebøker for å klare å finansiere undervisningslitteratur – viser det hvor langt ute av kurs man har kommet.

Vi smykker oss med å være verdens rikeste land, og viser det med å ta en kontoutskrift av nasjonens sparekonto, Oljefondet. De politiske fløyene på Stortinget hevder sine ideologiske standpunkt på hver sine sider, ytterst til høyre og tilsvarende andre veien. Alle for å ivareta en bredde av de verdier samfunnet består av. For alminnelige mennesker er det fryktelig vanskelig å se de ideologiske forskjellene politikerne påberoper seg. Den eneste måten å ense en slags forskjell er om de bruker a-endinger eller en-endinger.

I dag bestemte undervisningsministeren og Sv`eren Øystein Djupedal at det ikke skal tillates reklame i skolen. Men det kan gjøres unntak. Vel. Det skulle være unødvendig med en slik lov. Dersom samfunnet som eier skolene hadde brukt de pengene som faktisk er nødvendig for å gi en fullverdig utdannelse til ungene, hadde ikke reklame i skolen vært et tema. Det handler om skoler som må snu på hvert øre og lappe sammen bøker og teipe fast stolene fordi det ikke er penger til nytt materiale. Mat til elevene er det bare de færreste skolene som har råd til. Kommersielle aktører henger gjerne sine bannere opp i klasserommet. De unge er de mest interessante kundene og er den gruppa i samfunnet som er minst kritisk til hva de spøler bort pengene på.

Vi skal ikke se bort fra at det er Grandiosa som blir redninga til elevene i lønsjpausen. Ikke bare er det Norges mestselgende matvare, men de har også inntatt kulturen i dette landet med storm. I disse dager går reklamesangen (!) ”Full Pakke” som en farsott i landet, og den har sågar toppet VG-lista, og er per definisjon det musikkstykket som tenner det norske folks musikkinteresse mer enn noe annet her i verden. På skoler rundt om i landet fryder elevene seg i skoleforestillingene med å gjøre denne pizzadansen, og når mor ringer sine håpefulle små er det denne pizzalåten som jaller i tuten. Rent kommersielt er det bare å ta av seg hatten for det PR-grepet pizzaselgerne har gjort. Arkitekten bak reklamesangen og dansen får kanskje et solid julegratiale fra direksjonen ved årets slutt.

Det er ikke bare Pizza Grandiosa som har gjort sin hevd på kulturen. Flere kommuner i landet tar helhjerta i mot hotelleiere, som Olav Thon, fordi de tilbyr å bygge kulturhus eller kino i kjelleren på et planlagt hotell. Denne sjenerøsiteten er lett å gjennomskue. Lutfattige kommuner har ikke råd til å vise film eller holde en scene til skolekorpset, og det vet de kommersielle aktørene. Så for å myke opp lokalpolitikernes velvilje, smører de det hele med å bake inn en kultursal. Da blir det enklere å få satt opp et hotell (pengemaskin) i et interessant reiselivsmarked. Det er nobelt gjort å ta hensyn til kulturen. Erfaringene viser derimot ikke like entydig begeistring fra de som bor og bruker lokalmiljøet. For det er ikke fritt frem. For at leikaringen skal på scenen må de betale markedspris for leie, og det er ”hotelldirektøren” med sin økonomiutdannelse som siler ut hvilke arrangement som er interessant, sett ut fra antall publikummere det kan trekke. Mye av de samme argumentene har vi hørt om bruken av det nye operabygget i Bjørvika. For ikke lenge siden var det krefter som seriøst mente at dette også burde få være en arena for dansebandkulturen, fordi Norge ikke kan bruke halvannen milliard kroner bare på finkulturen, som det ble sagt. Alt handler om tall og regnestykker. Sånn er økonomiens naturlov.

Nordmannens holdning er i stor grad tufta på nøkternhet. Vi skal ikke sløse, og vi skal ha veldig gode grunner for å bruke mer enn aller nødvendigst. Men denne nøkternheta kan også føre til forfall og kulturell og intellektuell fattigdom. Vi digger å kalle oss kulturnasjon og vi liker å skryte på oss stor kulturbevissthet. Men det er mye som helt klart viser at vi gjerne tar imot kulturen bare den ikke koster oss noe. Da blir det fritt frem for hotelleiere og pizzafabrikker til å definere kulturbildet i dette landet.

Kultur skal være mangfoldig og takhøyden for definisjonen av hva som er kultur skal være romslig. Men begrepet kultur blir destruert dersom man ikke røkter den og utfordrer innholdet hele tiden. Alt råtner dersom man ikke holder det vedlike. Sånn er det også med kulturen, og man kan ikke da bli overrasket over at kulturelle termitter eter seg inn. Det er bare en naturlig konsekvens av unnfallenhet.

Det er ikke så underlig at vi sitter igjen med Stabburets Pizza Grandiosa og Olav Thon som kulturens bærere i dette landet. Vi har selv åpna dørene for dem og bedt dem ta over arenaen. Kan hende dette blir vår fremtidige kulturarv. Men jeg klarer ikke helt å se for meg oppfølgeren til Grandiosalåten. Kanskje deres neste trekk er åpninga av operaen i Bjørvika med en pizzaballett akkopagnert av Ole Ivars.

Gud hjelpe oss alle.

Kontrastenes land

2007-03-22T10:30:00.000+01:00

Inne i denne steinbygningen ligger Sovjetunionens far, Vladimir Iljitsj Lenin. Da han døde i 1924 bestemte kommunistene at han skulle hvile i et mausoleum, og i kjelleren på denne bygninga ligger han i en glasskiste på utstilling. Det har han gjort i mer enn 80 år, og hit har russere og turister gått for å se revolusjonens far. Selv om det er både surrealistisk og litt makabert, er det likevel fristende å gå inn og se ham. I køen foran er det ikke bare turister som er nysgjerrig på å se en ekte legende. Hit kommer også bestemødre med barnebarn for å vise ham respekt og legge igjen ei rose. Det er unektelig en spesiell opplevelse å se Lenin med egne øyne. Inne i mausoleet er man bare en drøy meter fra mannen som forandra Russlands historie og som prega de politiske retningene i resten av verden. Utenfor Lenins "hjem" har årene gått og kapitalismen har innhenta hovedstaden.

Under kommunismens tid var det liten plass for kapitalismen. Rundt om i hovedstaden blir det lenger og lenger mellom de kommunistiske symbolene. I stedet blir russerne lokket til å nyte goder som tidligere ble sett på med stor forakt.

Når man går rundt i Moskva er kontrastene tydelig. Ny og gammel tid krysses over alt. Det blir lenger og lenger mellom hver Lada i denne byen. Mercedes og andre dyre biler som forbindes med status preger gatene. De gamle slitte ladaene man ser, er i seg selv et symbol på en tid som må gi tapt for den nye tiden.

Det er som om tiden har stoppa opp i undergrunnen av Moskva. Da metrostasjonene ble bygget under Stalins tid, var det viktig at de skulle se bra ut. Og det gjør de. Metrostasjonene er som forskjellige kunstgalleri. Stasjonene er utsmykket med statuer av gode arbeidere eller skikkelser fra revolusjonens tid. Det er ornamenter og mosaikk i takene og vakre lysekroner. Ni millioner mennesker reiser hver dag med metroen i Moskva, men de færreste går med hodet lent bakover for å studere omgivelsene. De yngste er mer opptatt av å se ned på mobiltelefonen der tommelen springer over sms-tastene.

På metroen treffer man folk fra alle lag, unge og gamle. De unge kom inn til en verden med Coca-Cola, Nokia og moteklær fra Italia, mens de gamle kom til verden og vokste opp under Stalins spilleregler. Skal tro hva de gamle tenker om de unges nye tidsalder, og hva tenker de unge om de gamles tid. Kan hende det går en og annen refleksjon om nettopp det gjennom hodene til folk mens de humper videre til neste stasjon.