Kysten

Siv Jensens metode

2008-06-25T10:34:00.004+02:00

Martin Kolberg er indignert over de nyrike som tar seg fiheten med å kaste seg inn i den politiske debatten. Kolberg mener rike mennesker som Ola Mæla bør holde seg unna de norske politiske anliggende fordi han et år bare betalte 200 kroner i skatt til statskassa.

Ola Mæla ble potte sur. Siv Jensen ble enda surere da hun hørte det, og med søte røde jordbær i hånden inviterte hun til pressemøte for bl.a å ta et oppgjør med partisekretæren i Arbeiderpartiet.

- Kolberg bruker Zimbabwe-metoder, det kan se ut som om dette er det eneste virkemidlet han har for å true på plass et flertall for regjeringen, sa hun.

Sånt smeller inn og får full oppmerksomhet. Oppslag i alle medier og en liten mediestrategisk seier (på veldig kort sikt) kan noteres.

Sannsynligvis var det en del folk rundt om i landet som nikket og var enig med Jensen om Kolbergs metoder. Men hun både undervurderer folks kunnskap om verden og utviser fullstendig mangel på respekt overfor de som lider under de virkelige Zimbabwe-metodene.

Zimbabwe har et av verdens mest pil-råtne regimer. Robert Mugabe har styrt landet med jernhånd og tyrranisert alle som har prøvd å stå i mot ham. En hver som prøver å utfordre Mugabe politisk blir kjeppjaget, utsatt for grov vold og drept. Ved bruk av terror har han klart å holde Zimbabwes folk under hælen. Han er en dødelig diktator, og alle som har andre meninger enn diktatoren lever i redsel hele tiden og bare venter på å bli oppsøkt av Mugabes bander.

Opposisjonsleder Morgan Tsvangirai har forsøkt å utfordre regimet i håp om å skape demokrati i landet. Det har kostet ham dyrt. Tsvangirai har blitt arrestert flere ganger og hans medhjelpere har enten blitt torturert eller drept. Mugabe har ingen planer om å gi fra seg makta, selv om en hel verden nå forsøker å presse ham til å gi etter. Spenninga i Zimbabwe øker fra dag til dag, og det kan bli en forferdelig blodig tilværelse for landets 12 millioner innbyggere.

Man trenger selvsagt ikke å være professor i noe som helst for umiddelbart å se at våre metoder er langt mer human og ikke minst uskyldig.

Norske politikere har alltid sutret over norsk skattemoral. Enten det er for mye eller for lite skatt.

Martin Kolberg sutret over Ola Mæles skattemoral, og mente at rikingene som lever på rivieraen og ikke bidrar over skatteseddelen, skulle ligge unna den politiske debatten.

Som leder av et av landets største parti, skulle man tro at Siv Jensen var smartere enn det hun fremsto som. Zimbabwe er for tiden Helvete på jord, og dra det inn i den norske politise debatten sier ganske mye om synet på verden utenfor.

I stedet for å møte Kolberg med saklige politiske argumenter, hopper hun i gjørma og viser i sannhet hvilket heimføingsnivå vi legger oss på i dette landet.

Hvis dette skal sette standard for retorikken i kommende valgkamp, er den i så fall historisk fordummende.

Ut med flagget - inn med dragen!

2008-05-20T21:35:00.005+02:00

Norges Fotballforbund ga etter for folkekravet og setter det norske flagget tilbake på brystet på landslagsdraktene. Fotballspillere, fotballelskere, predikanter, FRP`ere og visesangere eksploderte da NFFs designere kreerte en ny logo som er prega av en drage.

Til og med kulturministeren mente denne saken var av en så stor kulturpolitisk dimensjon at han satte av store deler av sin arbeidsdag på å rette pekefingeren mot de som forsøker å rokke ved den norske identiteten.

Ut fra de heftige reaksjonene som kom, skjønte jeg tidlig at det ikke var mange med meg som synes det var en strålende ide å fjerne det norske flagget fra synlig hold på landslagsdraktene.

Nå som fotballforbundet har snudd i saka og tar det norske flagget inn igjen, vil jeg reagere- på vegne av meg og katta. Har ikke bestemt meg for om jeg skal være rystet eller få et følelsesmessig utbrudd, slik Åge Hareide reagerte da flagget ble fjerna.

Bort med flagget fra trøyene! Med de prestasjonene landslaget har vist under Hareide , burde det norske folk puste letta ut over at de ikke lenger reiser rundt i Europa og bommer og tryner med det norske flagget synlig for all verdens folk.

Dessuten bryter Hareide og gutta med skikk og bruk av det norske flagget: Flagget skal aldri berøre bakken .

Bortskjemte pensjonister

2008-03-30T13:17:00.008+02:00

Det kan gå mot en stor streik i Norge. LO og YS tar ut omlag 40000 arbeidstakere i første omgang dersom de ikke får gjennomslag for AFP-krav. Årets lønnsoppgjør er et av de mest politisk betente på mange år. I mediene har vi møtt sliterne på gølvet som hevder sin rett til å kunne gå av etter fylte 62 og ha det økonomisk romslig i resten av sine leveår. De som ikke støtter deres kamp er usolidarisk, blir vi minnet på.

Det er vel ikke så tilfeldig at alle våpendragerne i denne saka er godt voksne mennesker som har begynt nedtellinga til pensjonstilværelsen. Vi som ennå skal jobbe like lenge som vi har levd til nå, er ikke like entusiastisk for fagbevegelsens AFP-kamp. Men her om dagen stilte Rød Ungdom i Bodø seg på barrikadene for AFP-ordninga. De stiller seg uforbeholdent bak besteforeldrenes pensjonskrav. Det fremstår som litt absurd, igrunnen. De røde ungdommene på standen var så unge at de fremdeles sitter på skolebenken og har ikke i særlig grad vært i et etablert arbeidsforhold. Før de har kommet ut i arbeidslivet, kjemper de for en ordning som vil ramme dem når håret har grånet og de skal over i pensjonstilværelsen.

I prinsippet er det viktig å vise solidaritet overfor arbeidstakere som krever sin del av samfunnsformuen, som man selv har vært med å bygge opp gjennom hardt arbeid. Det er rettferdig at slitere skal belønnes for innsatsen.

Men det er direkte usolidarisk av etterkrigsgenerasjonen å dra de unge i kampen for en sak som kun vil gagne de som har pensjonsalderen rett rundt hjørnet. Alle de andre av oss må i fremtiden betale regninga for AFP-kalaset, dersom LO og YS vinner frem med sitt krav. Det er ikke sånn at det kun er dagens 60-åringer som er slitere. Også nybegynnerne på gølvet har valgt å slite for samfunnsmaskineriet. Det skal de gjøre i mange ti-år fremover. Når dagens 20-åringer skal gå av med pensjon, må de se langt etter muligheten for å slutte i arbeid når de er 62, iallefall om de skal ha de samme økonomiske forutsetninger som dagens AFP-krav går ut på.

Man trenger ikke ha avanserte mattekunnskaper for å skjønne at regnestykket ikke går opp. Antallet pensjonister i de kommende generasjonene blir mye høyere enn i dag, samtidig som det blir færre som arbeider for å finansiere fremtidens pensjonister. Alderspensjonen blir mindre per hode i fremtiden. Sånn er den økonomiske naturloven.

Vi er så heldige at vi har en solid formue på bok. Men den varer ikke evig. En dag er gullkista på havbunnen tømt og da skal reservene være med å holde samfunnsstandarden vedlike. Dersom LO og YS får gjennomslag for kravene, vil det gjøre et solid innhogg i formuen som får store konsekvenser etter at AFP`erne har gått i grava.

AFP-gjengen – med fagbevegelsen i spissen – fremstår gretne og bortskjemte. Etterkrigsgenerasjonen har fått i pose og sekk fra vugge til grav. Ingen generasjoner er så formuende som nettopp dem, og likevel skal de ha den største særbehandlinga av alle i samfunnet.

De som er rundt pensjonsalderen har bygget seg opp formue gjennom slit og arbeid, men de har også fått nyte godt av den formuen som Norge har bygget opp fra 60-tallet og frem til i dag. AFP-gjengen og fagbevegelsen vender nå ryggen mot de fremtidige generasjonene til fordel for deres egoisme og forfengelighet.

Det er direkte skammelig at fagbevegelsen nå bruker sin makt og drar flere titalls tusen mennesker ut i streik, også 20-åringer som aldri vil få nyte godt av den kampen de nå blir tvunget inn i.

Ikke kødd med Lada

2008-02-11T11:08:00.000+01:00

Vadsøordføreren var i det humoristiske hjørnet under en middag sammen med norske og russiske gjester. Han fortalte om gamle dager da man hadde basarer på Kirkenes der førstepremien var en fruktkurv og andrepremien en Lada. Men man skal ikke kødde med Lada, den russiske folkevogna. Før i verden hadde ladaen stor status og mange drømte om å eie en sånn bil. Når man ser den gamle Lada-reklamen kan man jo skjønne at den alminnelige mann og kvinne gjerne ville ha en sånn bil i sitt eie fremfor en fruktkurv med brune bananer og skrukkete epler.

Tam rev på Finse

2008-01-21T16:17:00.000+01:00

Forrige helg var jeg på Finse i Bryllup. En liten stund på kvelden måtte det nygifte paret dele oppmerksomhet med en liten tass som plutselig dukka opp. Hadde tilfeldigvis videokamera med meg og fikk fanga den på film. Umiddelbart mente jeg at dette var en fjellrev, men etter å ha søkt litt rundt på nettet ble jeg i tvil om den lille tassen kanskje er en sølvrev. Kanskje noen som ser videoen vet hvilke rev dette er?

På tur med hurtigruta

2008-01-06T21:56:00.000+01:00

Her før jul reiste jeg med hurtigruta Nordstjernen fra Bodø til Skjervøy. Hadde med videokamera og gjorde noen opptak underveis.

Hjem til jul

2007-12-21T12:59:00.000+01:00

Tre dager før julaften hersker det totalt kaos i flytrafikken. Tusenvis av mennesker sitter værfast rundt om på norske flyplasser. Juleferien hjemme henger i en tynn tråd for mange. Jeg har vært på ekspedisjonen og løyst blå billett, og snart går jeg ombord i "Nordstjernen" og steamer nordover - 30 timer nord av Bodø er mitt mål. God jul!

Rester fra Peppes til jul

2007-12-21T10:05:00.000+01:00

Ei dame her i Bodø har kommet på en genial idé. Etter å ha sett at stumpene av stearinlysene fra Peppes går i søpla, bestemte hun seg for å bruke stumpene til noe nyttig.

Hun fikk en avtale med Peppes om å ta vare på lys-stumpene sånn at hun kunne gjøre litt forretning ut av det. Peppes bidrar til mindre avfall og hun smelter stumpene sammen og lagger flotte nye stearinlys av det. Hun tjener penger og kundene får flotte lys til mørketida.

En hjullaster ute av kontroll

2007-12-20T20:39:00.000+01:00

Jeg hadde akkurat kommet på jobb en fredag morgen for noen uker siden. Kaffen var fersk og jeg var igang med runden i avisbunken. Så får jeg beskjed om at bilen (min knallfine Citroen) som stod parkert utenfor var herpa og vraka.

Det viste seg at en hjullaster som skulle strø sand på den knallharde glatte isen, mista kontrollen og deisa rett inn i bilen. 15 tonn ute av kontroll. Ikke bare et enkelt sammenstøt, men etter at min Citroen hadde stoppa den løpske hjullasteren faller skufla på 2.5 tonn ned i taket på bilen min. Det var ikke mye igjen. Totalvrak og kondemnert var dommen fra takstmannen.

Så nå kjører jeg rundt i min nye Citroen og lurer på hva som ble den gamle bilens endeligt. Kanskje ender den opp som hermetikkboks til kattematen eller innpakning til makrell i tomat.

Kriminell handling?

2007-12-13T19:59:00.000+01:00

– Å ignorere selve utfordringen global oppvarming kan være kriminelt, sa Jens Stoltenberg under det store klimamøtet på Bali.

Samtidig satt hans partikolleger sammen med de andre partiene hjemme i Oslo og ga grønt lys for å slippe ut 490.000 tonn mer CO2 i året.

Lurer på om det er vurdert arrestordre.

Avgift for regnskogen

2007-12-08T16:17:00.000+01:00

Norge omtales ofte som avgiftnasjonen. Vi har avgifter for det meste, og når det alt er en lang rekke med avgifter er det bare å slenge på enda en avgift. Jeg har tidligere skrevet om frivillig CO2-avgift.

I januar ble CO2-glasset oppretta og målet var å legge tjue kroner på glasset for hver gang bilen ble brukt. Jeg må ærlig innrømme at det noen ganger ble glemt. Men har tatt det igjen, så totalt sett er målet nådd.

I dag ble pengene veksla inn og sluttsummen ble på 3810 kroner. Nå skal pengene brukes på vern av regnskogen. For de pengene vernes i overkant av 15 kvadratkilometer regnskog i ett år.

Jeg anbefaler alle å lage seg et CO2-glass. Når vi har råd til å kjøre rundt i de fine bilene våre, har vi også råd til å avse tjue kroner til tiltak som forebygger skadene vi påfører miljøet.

Amen.

Statsbudsjettet

2007-10-08T17:15:00.000+02:00

For noen dager siden la regjeringa frem sitt forslag til statsbudsjett for neste år. Selv om mye var kjent på forhånd gjennom valgkampen, ble det fulgt med argusøyne fra politisk hold og ikke minst pressen.

Umiddelbart etter at budsjettet ble kjent, kom reaksjonene. Naturlig nok er opposisjonen meget indignert, blindeforbundet misfornøyd, miljøbevegelsen raser og oljetilhengerne i Vesterålen jubler over regjeringas prioritering frem mot en eventuell oljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen.

NRK-Lisensen gikk opp noen kroner, dieselen blir dyrere og snusprisen fyker i været. Så er det jo en tradisjon å bli forbanna på regjeringa som flår mannen som ikke har gått et eneste skritt siden 80-tallet, men sittet bak rattet i sin gamle dieselmercedes og stappa leppa full av general, før han har parkert og satt seg foran TV`n og sett ukas Tore på sporet - på sporet av noe lyd denne sesongen.

Politikk og statsbudsjett gjelder alle i samfunnet. Og det er ikke bare de mette voksne – som ikke lenger er sikker på hva man skal være misfornøyd over – som har meninger om hva verdens rikeste land skal bruke pengene på.

Overlat Finansdepartementet til ti-åringene i et par minutter og lær. De trenger ikke tenke kompromiss eller ta hensyn til ulveflokken i opinionen. De bruker bare hodet og hjertet som utgangspunkt for hva som er verdt og viktig å bruke pengene på

Negerblemme fra Tromsø

2007-09-25T11:35:00.000+02:00

Neger har igjen dukket opp i den norske språkdebatten, etter at politimester i Troms Truls Fyhn i forrige uke gikk ut og sa at det var helt greit å bruke ordet neger.

- Ordet neger har vært brukt i alle herrens år. Det har aldri vært forbundet med noe negativt, og jeg skjønner ikke hvorfor det plutselig skal være feil å bruke det ordet, sa Fyhn i Dagsnytt 18 før helga .

Politimesteren er opprørt over den voldsomme korrektheten som kreves i det norske språk. Det er nok mange som støtter politimesteren i akkurat det.

Thorbjørn Egners barnefortelling om negergutten Vesle Hoa – som attpåtil var en ekte Hottentott – har gjennom generasjoner blitt lest og oppfatta som noe harmløst, og fremstått som en sympatisk og underholdende fortelling for ungene.

Og finnes det noen barn som har lest om Pippis pappa, Negerkongen, som forbinder det med et krenkende og rasistisk navn? Selvsagt ikke. Det har gitt barn et bilde på en spennende verden som ligger langt unna våre nordiske fjæresteiner.

Det har vært harmløst inntil voksenverden i fjor bestemte at disse navnene støter noen. Først da ble Lindgrens og Egners rasisme reell. Noen kom på banen og ønsket at dette skulle være krenkende. Dermed var det bare å korrigere litteraturhistorien sånn at den ble mer passende for samtidas korrekthet.

Til Dagsrevyen i går sa Truls Fyhn at man må akseptere at dette er en del av alminnelig norsk språkbruk. Han har rett i at ordet neger er et relativt alminnelig ord, om man liker det eller ikke.

Blant folk i gata er ordet neger ikke uvanlig i vokabularet. Men Fyhn som politimester bør og skal vokte seg for hvilket språk han bruker. Han er bundet til sin posisjon og er avhengig av tillit hos alle, uansett ansiktsfarge. Det forhindrer faktisk Truls Fyhn i kunne ytre seg akkurat slik han selv vil.

Obiorasaken er fremdeles friskt i minne hos alle. Studenten døde under en arrestasjon i Trondheim. Denne saka satte søkelyset på politiets oppførsel overfor innvandrere. Politiet har etter denne saka kommet i svært dårlig lys og blitt beskyldt for rasisme.

Truls Fyhns reaksjonære holdning til borgere i samfunnet han er satt til å tjene, vil kun forsterke en allerede oppheta debatt om rasisme innad i politiet.

Politimesteren i Troms er forundra over at noen i det hele tatt reagerer over hans legitimering av å bruke ordet neger. Det er mildt sagt utrolig. Det finnes tilsvarende verbale sleivspark som har kostet folk dyrt, fordi det har vært retta mot politiet.

Det finnes relativt ferske eksempler på folk som har kalt politiet hestkuk, og for det har flere blitt brakt inn for retten
og fått sin straff. For det tillates ikke å forulempe en politibetjent i dette landet.

Negerutspillet fra politikammeret i Tromsø viser at man godtar at en offentlig tjenestemann bruker sleivete språk overfor borgere ute i gata. Men den som ønsker å ta til motmæle og kalle Fyhn og hans kolleger for hestkuk må kunne vente seg et oppgjør med myndighetene.

Derfor er det på sin plass å adoptere Fyhns egne utsagn: Ordet hestkuk har vært brukt i alle herrens år, og jeg skjønner ikke hvorfor det plutselig skal være feil å bruke det ordet.

Nå blir politimesteren i Troms anmeldt for å ufarliggjøre ordet neger. Det blir interessant å se om han får smake den samme medisinen som hans egen etat gir de som forulemper en mann i uniform.

Stem blankt...

2007-09-09T14:51:00.000+02:00

...hvis du ikke har et eneste parti eller politiker du mener fortjener din stemme. Stemmeretten gir oss anledning til å påvirke samfunnet i den retning hver enkelt av oss mener er riktig. De aller fleste har en mening om hvordan samfunnet skal styres og hva som er viktig. Det er en individuell handling som er med på å påvirke kursen i landet.

Men det viser seg at færre gidder å stemme. Noen fordi man er lat, andre fordi man ikke vil stemme inn noen av partiene som stiller lister til valg.

En blank stemme er ikke verdiløs. Den er gull verdt i forhold til ikke å stemme. Det viser for det første at man deltar i samfunnsdebatten og har en mening om den politisk retninga. Ingen personer eller parti tjener på en blank stemme, men for de enkelte menneskene som slipper en blank stemmeseddel i urna er det en beskjed om at man er opptatt av samfunnsstyringa.

Dersom alle som ikke stemmer hadde levert en blank seddel, ville det vært et sterkt politisk signal til alle partier om en ønsket endring. Det tjener demokratiet og hver enkelt av oss alminnelige dødelige. Å ikke stemme er en individuell fallitt. Vi har blanke stemmesedler fordi det skal være et alternativ for absolutt alle å stemme på. Så ikke undervurder verdien av en blank stemmeseddel..

Og er du i tvil er det ennå anledning å finne et parti å stemme på. Sjekk nettsidene til de ulike partiene, og du finner garantert noe som engasjerer akkurat deg. Godt valg!

Mobbeofferets hevn

2007-09-03T20:25:00.000+02:00

Det er kanskje ingenting som knuser et menneske så sønder som mobbing. Det har vært og er et problem som angår hele samfunnet. Barn som mobber andre barn er noe av det mest brutale overgrep et menneske kan oppleve. Barn som blir mobba drar dette med seg gjennom hele livet.

Da Nils Rune Utsi fra Masi i Kautokeino var 12 år ble han utsatt for mobbing, psyksisk og fysisk. Han var fullstendig alene mot de andre. Han holdt det skjult for familien og var uten venner. Livet var så ille at han i perioder ikke gikk på skolen, men satte seg bak brannstasjonen og venta til skoledagen var over. Selv om det var minus 20 grader.

Andre ungdommer trakasserte Nils Rune så lenge og brutalt at han vurderte å ta sitt eget liv.

Han starta med å skrive ned sine følelser. Etterhvert begynte han å sette musikk til ordene. Det kom frem et musikalsk talent i ham. Da han fikk tilbud om å synge i pausen på samisk melodi grand prix, valgte han å stå frem med sin forferdelige hisorie. Først da ble foreldrene kjent med hva slags virkelighet sønnen levde i.

Musikken ble redninga for Nils Rune, som i kveld delte sin sterke historie med resten av landet i NRK-programmet Faktor .

Til tross for sin unge alder har han allerede opplevd mye mer smerte på kroppen enn det mange andre gjør gjennom et halvt liv. I programmet så vi hans høydepunkt da han sang sin barndomshistorie fa Masi foran kongen og andre kongelige fra Europa. Han er på vei mot sin drøm om å bli et kjent navn i musikken, og som han selv sa det: Det er nesten sånn at man kan takke mobberne for der jeg er i dag.

Forhåpentligvis har denne dokumentaren gitt noen ettertanker rundt om i landet. Mobbing foregår og det er derfor viktig at vi aldri ignorerer et av samfunnets mest brutale fenomen.

Valgkamp dått no

2007-09-02T12:31:00.000+02:00

I disse dager er det tusenvis av mennesker som håper på å bli ordfører. Valgkampen går inn i sluttfasen og det myldrer av politikere der det er folk. Fremdeles treffer politikerne flest mennesker på steder som kjøpesenter. Det er en valgkamp-tradisjon å se noen håpefulle under en parasoll prydet med partiets logo.

Men i år har de samme politikerne for alvor tatt Internett i bruk til stemmesanking. Nesten alle politikere i landet bruket blogg der de uforstyrret av pressen kan få frem sine politiske budskap. Noen er mer drevne enn andre

Andre har gått litt lenger og tatt i bruk video. Man kan undres over hva de har tenkt på i det de har lagt ut en videosnutt der de ber om folkets gunst. Noen ganger kan det rett og slett virke mot sin hensikt.

En lokal Krf`er har nok ikke tenkt på at det politiske budskapet går opp i st.hans-bålet. Hvem i alle dager får med seg hva denne mannen sier? Det hadde passa bedre om han i stedet snakka om en idyllisk kveld rundt et bål. Som seer får jeg selvsagt mye mer lyst til å grille pølse enn å stemme denne mannen inn som ordfører.

Eller denne lokale FrP-politikeren som ser fryktelig sørgmodig ut og vettskremt foran kameraet. Man får ikke veldig lyst til å stemme inn en kandidat som ser ut som en skremt fuggelunge .

Uansett, dette er jo underholdende å se på. Det er åpenbart at de som velger å selge seg gjennom en videosnutt ikke har tenkt på at det kan gjøre vondt verre. Å drive valgkamp gjennom video er ikke synonymt med suksess, tvert i mot. Når en ordførerkandidat fra Ap stiller seg og hele partigruppa foran et videokamera, ser man tydelig at dette er et politisk gjeng som ikke har det bra. Man får medlidenhet for denne krampaktige gjengen som tydelig er lite komfortabel med at et videokamera filmer dem

Etter å ha sett en del videosnutter med ulike politikere, må jeg si at det er svært få som klarer å overbevise meg om at de er rette folk til å styre en kommune. Da har jeg større tro på denne mannen.

De som aldri gir seg

2007-08-27T21:56:00.000+02:00

Det finnes folk som ikke slutter i yrket sitt når de passerer 67, eller enda tidligere. Vår velstand gjør at man kan bruke siste del av livet til å dyrke seg selv og ikke være bundet i arbeid. Det ser man tydelig på antall nordmenn som bosetter seg i sydligere deler av Europa om vinteren. Jeg kan skjønne dem. Etter et langt yrkesliv, nedbetalt hjem, god pensjon og en solid slant på kontoen må det være fristende å bare nyte tilværelsen og være sin egen herre.

Men det finnes noen mennesker som overhodet ikke ser for seg et liv på balkongen i syden etter at de har passert pensjonsgrensa.

På min hjemplass er det en mann som har tilbrakt hele sitt liv på sjøen. En ekte kystens mann som har livnært seg og sin familie med det havet har gitt. I dag er han 83 år og fremdeles aktiv som fisker. Om vinteren drifter han med sin 16 fot store båt på grensa til Lopphavet etter skreien som passerer på sin vandring til Lofoten. Det har han gjort så lenge han kan huske. Om våren er det rognkjeks, og mens vi andre har sommerferie drifter han etter laksen.

For noen år siden var han sitt eneste mannskap, men nå har han hyret en ekstra mann. Det går visst bra med fiskeriene for hans del. Når jeg besøker ham i støa skal han ut og dra laksegarn. Med mannskapet trygt om bord setter han båten ut og er klar for en ny dag på sjøen. Det er torsdag og bruket må opp av havet fordi myndighetene har bestemt at det ikke er tillatt å fiske på fredagene. Det ergrer den gamle fiskeren. Ifølge ham er det nok laks i havet og fredagen er jo en arbeidsdag. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe; han kan bruke fredningsdagen til å bøte garn. Det må jo også gjøres.

Han tykjes engler

2007-08-03T18:03:00.000+02:00

Prinsesse Märtha Louises engler har skremt henne under dyna. Alle de dødeliges foraktelige reaksjoner på hennes kontakt med Gabriel og co ble for sterk kost for prinsessa. I disse dager skulle hun egentlig lese eventyr for små barn i Bodø, men hun tar ikke sjansen på å vise seg blant jordiske mennesker. Hennes englevenner har gjort henne syk.

I forbindelse med Bislett Summer Games 11. august skal hun holde en pressekonferanse relatert til arrangementet. Men dersom en eller flere journalister nevner ordet "engler" for henne blir de pælma ut, skriver Aftenposten.no

Kanskje hun kommuniserte feil da hun skulle opprette kontakt med engelen Gabriel og i stedet endte opp med han tykjes engler. Da kan det være god grunn å frykte den jordiske tilværelsen og de dødelige som huserer her.

Statskollekt for mangemillionærer

2007-07-06T17:49:00.001+02:00

Regjeringa har vist en enestående vilje til å kjøpe opp strandsoner for å gjøre de tilgjengelig for allmennheten. Det er prisverdig at gjerdene rives ned og folk slipper til i de populære områdene i Oslofjorden. Gjennom mange år har folkesky millionærer gjerdet inne stadig mer av Oslofjorden med sine piggtrådgjerder. Allerede før de rød-grønne inntok regjeringskvartalet bladde de opp 30 millioner kroner til en mangemillionær for at folk skulle få bruke ei strand på 100 meter ved Bygdøy.

Regjeringas handletur i Oslofjorden fortsetter videre. I dag satte miljøvernminister Helen Bjørnøy inn fem millioner kroner på kontoen til mangemillionæren Kjell Christian Ulrichsen. Nå skal allmennheten også her få tilgang til stranda. Ulrichsen har brukt år på å kjeppjage folk som har nærma seg hans dyrebare fjæresteiner. Men den løsningsorienterte regjeringa får en ordning på dette ved å gi mannen penger for å oppføre seg mot alminnelige folk.

Miljøvernministeren sier i dag at regjeringa har satt av 76 millioner kroner i år for å kjøpe strender. Flere mangemillionærer kan vente påfyll fra den offentlige kassa.

For Sv har det i mange år vært et klart mål å gjøre strendene tilgjengelige for folk flest, med begrunnelsen om allemannsretten som gjelder i dette landet. Dette er bra for de badende ved Bygdøy og Sandefjord som nå har til sammen 200 meter med ny-ervervet strand der de kan bade og slikke sol, uten å frykte for at en sky og indignert mangemillionær kjeppjager dem.

Det er vel ingen andre regjeringer som har gått så langt for å ta strandsonene tilbake til folket. Det kan vise en politisk styrke i handling: Det meste lar seg ordne bare viljen er til stede.

Men slik er det ikke alle stedene utenfor Oslofjorden. På Stokmarknes ligger et av kystens største kultur- og samferdselssymbol. Hurtigruta ”Finnmarken” ble på begynnelsen av 1990-tallet satt på land for å ivareta kysthistoria for ettertida. Dugnadskrefter klarte det mange så på som umulig: De laget et hurtigrutemuseum på land, og i tilknytting til dette skulle den pensjonerte ”Finnmarken” trone og vise det autentiske.

Næringslivet bidro med penger for å finansiere dette. Politikerne kom på banen og hyllet initiativtakerne. Og de samme politikerne slo fast at dette skulle staten være med på, fordi det var viktig å ta vare på et symbol som kystbefolkningen fra Bergen til Kirkenes har hatt et forhold til i mer enn 100 år.

Hurtigruta har gjennom mange generasjoner vært avgjørende for bosetning langs leia. Mange av anløpsstedene hadde ingen annen forbindelse til omverden enn nettopp hurtigruta. Takket være den kunne man utvikle næringslivet og skape verdier der de var, til inntekt for folk og nasjonen. Hurtigruta har alene sørget for at vi allerede ved århundreskiftet kunne sende fisk fra Finnmark ut til resten av verden. En handelsforbindelse som gjennom generasjonene har blitt mer og mer verdifull for Norge.

Likevel finner ikke regjeringa penger til å finansiere et nasjonalt hurtigrutemuseum for å hedre dens viktige samfunnsbetydning. Dugnadsgjenget er nesten glemt. Politikerne har glemt sin iver de uttrykte på 90-tallet.

I dag er ”Finnmarken” i en sørgelig forfatning. Den ruster og råtner bort, og eksperter sier det snart ikke er noen annen utvei enn å hugge den opp. Dette er skammelig, og spesielt for en regjering som formidler et inntrykk om at kultur og vern er viktig for ettertida.

For to år siden var det valg. Nordlandstoppene for de ulike partiene investerte i poeng for å komme seg inn på Stortinget. Arbeiderpartiets Hill-Marta Solberg sa rett ut at de skulle finne penger for å berge ”Finnmarken” for etterslekta, bare de kom i regjering. Slik ble det ikke.

Valget ble unnagjort og de heldige fant sine plasser i Stortinget. Hill-Marta Solberg har siden ikke snakka om ”Finnmarkens” skjebne. Hver gang journalister har retta spørsmålet til henne, har hun enten gjort seg utilgjengelig eller sagt via sin veskebærer at hun ikke vil kommentere det. Hennes ord fra valgkamen i 2005 kan med rette legges i skuffa over brutte løfter.

Mens viktig kultursymboler visner bort sender regjeringa Helen Bjørnøy på handletur i Oslofjorden. Hun har åpenbart lomma full av ti-talls millioner kroner som hun skal gi videre til landets rikeste gretne gubber. Før 2007 er over har de rødgrønne brukt mer enn 110 millioner kroner på noen meter strand.

Det er et paradoks for en regjering med solidaritetspartiet Ap og sosialistpartiet at det finnes bedre begrunnelse for å gi millioner av kroner til mangemillionærer fremfor å gjøre sitt for at et av de viktigste kystsymbolene blir tatt vare på. Summen av den form for politisk handling svekker selvsagt også de ideologiske fanene de henger foran seg, og den politiske troverdigheta svinner bort.

Mens Hill-Marta Solberg manøvrerer seg unna alle spørsmål som har med ”Finnmarken” å gjøre og Helen Bjørnøy drar på strandhugg med rikingene i Oslofjorden, forvitrer en av de siste båtene som har bidratt til bosetning, kultur og næringsutvikling langs norskekysten helt siden 1893.

Statskollekten for mangemillionærene viser helt klart at det er mulig å finansiere det man vil. Derfor finnes det ingen logisk grunn for ikke å bla opp penger for å sette ”Finnmarken” i stand og ta vare på den for etterslekta. Men tidens tann tærer på den gamle båten. Det haster med å handle.

En dag er de rødgrønne ute av regjeringskvartalet. Det ville vært pinlig om de blir husket for å ha puttet statspenger på mangemillionærenes sparegris, men ikke hadde råd til å ivareta viktig norsk kystkultur.

Fjertlukt til salgs

2007-06-06T21:54:00.000+02:00

I Norge vil vi kjøpe klimakvoter fra andre og mer forurensede land sånn at vi selv kan sove godt om natta til en sval temperatur fra oljefyren i kjelleren. Om noen tiår skal nettoutslippene i Norge være null. Vi skal ikke slippe ut mindre, faktisk kanskje mer. Men siden vi skriver det på Kinas eller Indias klimakonto mot en liten donasjon fra oljekassa, kan vi stolt si til verden at vi ikke synder ved å slippe ut gasser og vond lukt, bare se på kvota vår. Den er ren.

Selv om dette virker mer som et politisk bedrag for å tekkes en mer miljøbevisst opinion, hjelper det kanskje litt på den norske samvittigheten hvis vi kan si at våre utslipp er null (netto). Vi er jo samvittighetsfulle nordmenn!

Jeg vil adoptere ordninga om nullutslipp netto, som ble lansert av statsministeren for en tid tilbake. Det passer nok mange av oss å kunne slippe ut gasser uten å stå til ansvar for det, men heller bare peke mot andre siden av jorda.

Kanskje den private løsninga er å finne en fattig landsby i f.eks Himalaya som kan få en donasjon hver gang vi misser litt med utslippene. Så hver gang det slippes en fjert, er det bare å åpne pengepungen og bla opp. Gjennom et langt liv blir det en del penger. Men utgiften kan i aller høyeste grad forsvares. For hvor behagelig ville det ikke vært å kunne sluppet en fis på bussen eller i køen på posthuset når trengselen er som størst, uten å tenke på samvittigheta. Man kan fremdeles stå der like fornøyd. Og skulle noen bemerke det, er det bare å si at denne kjente vonde lukta hører nok hjemme i en landsby i Himalaya. Jeg har ingen verdens ting med den å gjøre. Jeg er da en nordmann som vet å holde en ansvarlig orden på fjertlukta.

Her kan det altså ligge nok et positivt norsk bidrag for miljøet. Jeg synes alle nordmenn skal adoptere den samme ordninga som regjeringa vil ha. Null nettoutslipp av fjert om noen tiår. Lykke til, spis erter og kål med god samvittighet. Det er alltids noen andre som kan ta støyten.

Er det vår, så er det vår

2007-05-09T22:42:00.000+02:00

Det er jo pr. definisjon vår når vi er i mai. Og når man står på terskelen inn til sommeren, så våkner man fra vinterdvalen og må ut og gjøre de typiske vår-tingene. Russen har tatt på seg arbeidsklær og sprader rundt i bybildet. De enser tydeligvis ikke at det er tre og en halv grad ute, i tillegg er det et iskaldt drag fra nord som kommer gjennom lufta. Hvert år har de denne seansen fra første til søttende. Om det er litt sludd eller kuling i lufta, ser ikke ut til å virke særlig inn på denne vårseansen. Men man skal ikke utelukke at russen har tatt forbehold og sørget for rikelig med frostveske for å klare disse ukene.

I Norge kommer jo nasjonaldagen sammen med denne våren, og i uker før Gammel Jegermarsj jaller i gatene, er janitsjarkorpsene ute og sjekker at de også i år holder marsjtakta. De gjør sitt beste, og de skal ha honnør for sin øvingsinnsats. For jeg vet ikke av noen andre musikere som med glede bruker gatene som øvingsrom når det er tre og en halv i lufta. De slår og de blåser. Fingrene er nesten blå. Treblåserne og kornettene sliter med å spille rent. Det er vanskelig å få den fine rene lyden ut av tuten på denne tida. Jeg er ikke så sikker på om korpsmusikk ble laga for vårt klima. Men uansett. Gjennom de frosne instrumentene var det likevel noe som ligna jegermarsj da jeg møtte på dem i kveld. Niende mai er det ikke den musikalske innsatsen som imponerer, men innsatsen. Jeg håper det blir litt varmere til søttendemai.

Bærbar musikk fra 80-tallet og frem til i dag

2007-04-30T21:23:00.000+02:00

På 80-tallet benket vi oss foran radioen, en gang i uka. Et av de få høydepunktet etermediet hadde å by på, var Ti i skuddet med Vidar Lønn Arnesen fra Store studio på Marienlyst. Men før sendinga starta, var det viktig å forberede seg. Vi som ikke hadde tjent penger på tungeskjæring, hadde naturligvis ikke råd til å kjøpe nye opptakskassetter på Samvirkelaget. Vi gikk løs på foreldrenes kassetter med Finn Kalvik eller Gro Anita Schønn, og ”bygget” de om til opptakskassetter. Som fjortiser dreit vi i ”Jeg vil ha en blå ballong”, og synes selvsagt det var helt på sin plass at den og de andre slagerne måtte gi tapt, for å bli overskrevet av poplåtene til Limahl, Alphaville, Stevie Wonder, Modern Talking, etc..

Det var måten å skaffe seg den siste musikken, ute på ei isolert øy i havgapet 30 mil fra nærmeste platebutikk. Det funka, vi var med og holdt oss oppdatert og inne med det som gjaldt der og da. Så mens Vidar Lønn Arnesen sparka i gang låt etter låt, satt vi klare med fingertuppen på pauseknappen. Men ofte (faktisk nesten bestandig) ble det bare spilt et par minutter av låtene. Når man spilte av kassetten etterpå, avslutta hver låt med et lite sekund vill jubel fra en eller annen ungdomsskoleklasse som satt med mentormeterknappen i Store studio og stemte låtene opp eller ned på lista. Lyden var som regel fryktelig dårlig. Ofte ble kassettene brukt om og om igjen, i tillegg var det ofte mye sus på radioen. Men det spilte i grunnen ikke noen rolle. Vi hadde det vi trengte til å akkompagnere ungdomstida mens vi smugrøkte Tiedemanns nr. 3.

Så for å smette inn en velslitt klisjé her på bloggen, er det bare å si at alt har blitt mye enklere med årene. Etter walkmannen kom discmannen. Så kom MP3-spilleren med iPoden som tronet øverst av dem alle. Nå går en haug med folk rundt med propper i ørene og en ledning som forsvinner inn i jakka. De har sine hiter i en liten sak som ikke er særlig større enn ei fyrstikkeske. Musikken er tilgjengelig når som helst og hvor som helst. Har du ikke plata i hylla, er det noen få tastetrykk på veven så kan du kjøpe den og legge den rett in på MP3-spilleren, der og da. Man kan riktignok fremdeles ta opp radioprogram, som Ti i skuddet. Men man trenger ikke sitte og jage pauseknappen opp og ned for å få inn det man skal ha. Podcast gir deg alt du vil, når du vil. Jeg har ikke til hensikt å lengte nostalgisk tilbake til de dårlige opptakskassettene, for akkurat på det området har verden blitt mye bedre. Men det er likevel en slags sportsgren som har endt opp i historien. Det er nok like greit. Vi klarer oss godt uten Vidar Lønn Arnesen og en skrikende ungdomsskoleklasse på dårlig FM-forbindelse fra Store studio.

Vårstemning i Bodø

2007-04-25T21:57:00.000+02:00

Vinteren har for alvor sluppet taket, også her nord i Bodø. Når man går litt rundt og ser på vårtegnene, er det en del her og der som bryter med den sildrende idyllen. For det er ikke bare hestehov som dukker opp på denne tida. Turstiene er dekorert med vel så mye annet enn naturens vårtegn. For eksempel en kjøleskapsdør.

Hvis man legger godviljen til, kan man se på det som en utstilling for samtidskunst. For det har jo helt klart sine uttrykk. Og utstillingsområde er uendelig stort. Ja faktisk hele byen, og sannsynligvis hele landet er galleri.

En hjulkapsel kan være kjekt å ha, selv om du ikke har en bil. Det er nok av foreldreløse biler langs svinestiene.

Det er egentlig litt vanskelig å se det positive i dette. Det sikre vårtegnet inne i byen, er all dritten som kommer frem, og som sees så langt det er mulig å se med allminnelige menneskelige øyne.

Pizzakulturen

2007-03-30T16:43:00.000+02:00

Det er fristende å si høylytt at dette landet er kulturelt underernært. Det er mange symptomer som tyder på at Norge lider av kulturell sinnslidelse. Når man seriøst kan bruke tid på om hvor vidt skolene skal tillate reklame eller ikke – til dels i skolebøker for å klare å finansiere undervisningslitteratur – viser det hvor langt ute av kurs man har kommet.

Vi smykker oss med å være verdens rikeste land, og viser det med å ta en kontoutskrift av nasjonens sparekonto, Oljefondet. De politiske fløyene på Stortinget hevder sine ideologiske standpunkt på hver sine sider, ytterst til høyre og tilsvarende andre veien. Alle for å ivareta en bredde av de verdier samfunnet består av. For alminnelige mennesker er det fryktelig vanskelig å se de ideologiske forskjellene politikerne påberoper seg. Den eneste måten å ense en slags forskjell er om de bruker a-endinger eller en-endinger.

I dag bestemte undervisningsministeren og Sv`eren Øystein Djupedal at det ikke skal tillates reklame i skolen. Men det kan gjøres unntak. Vel. Det skulle være unødvendig med en slik lov. Dersom samfunnet som eier skolene hadde brukt de pengene som faktisk er nødvendig for å gi en fullverdig utdannelse til ungene, hadde ikke reklame i skolen vært et tema. Det handler om skoler som må snu på hvert øre og lappe sammen bøker og teipe fast stolene fordi det ikke er penger til nytt materiale. Mat til elevene er det bare de færreste skolene som har råd til. Kommersielle aktører henger gjerne sine bannere opp i klasserommet. De unge er de mest interessante kundene og er den gruppa i samfunnet som er minst kritisk til hva de spøler bort pengene på.

Vi skal ikke se bort fra at det er Grandiosa som blir redninga til elevene i lønsjpausen. Ikke bare er det Norges mestselgende matvare, men de har også inntatt kulturen i dette landet med storm. I disse dager går reklamesangen (!) ”Full Pakke” som en farsott i landet, og den har sågar toppet VG-lista, og er per definisjon det musikkstykket som tenner det norske folks musikkinteresse mer enn noe annet her i verden. På skoler rundt om i landet fryder elevene seg i skoleforestillingene med å gjøre denne pizzadansen, og når mor ringer sine håpefulle små er det denne pizzalåten som jaller i tuten. Rent kommersielt er det bare å ta av seg hatten for det PR-grepet pizzaselgerne har gjort. Arkitekten bak reklamesangen og dansen får kanskje et solid julegratiale fra direksjonen ved årets slutt.

Det er ikke bare Pizza Grandiosa som har gjort sin hevd på kulturen. Flere kommuner i landet tar helhjerta i mot hotelleiere, som Olav Thon, fordi de tilbyr å bygge kulturhus eller kino i kjelleren på et planlagt hotell. Denne sjenerøsiteten er lett å gjennomskue. Lutfattige kommuner har ikke råd til å vise film eller holde en scene til skolekorpset, og det vet de kommersielle aktørene. Så for å myke opp lokalpolitikernes velvilje, smører de det hele med å bake inn en kultursal. Da blir det enklere å få satt opp et hotell (pengemaskin) i et interessant reiselivsmarked. Det er nobelt gjort å ta hensyn til kulturen. Erfaringene viser derimot ikke like entydig begeistring fra de som bor og bruker lokalmiljøet. For det er ikke fritt frem. For at leikaringen skal på scenen må de betale markedspris for leie, og det er ”hotelldirektøren” med sin økonomiutdannelse som siler ut hvilke arrangement som er interessant, sett ut fra antall publikummere det kan trekke. Mye av de samme argumentene har vi hørt om bruken av det nye operabygget i Bjørvika. For ikke lenge siden var det krefter som seriøst mente at dette også burde få være en arena for dansebandkulturen, fordi Norge ikke kan bruke halvannen milliard kroner bare på finkulturen, som det ble sagt. Alt handler om tall og regnestykker. Sånn er økonomiens naturlov.

Nordmannens holdning er i stor grad tufta på nøkternhet. Vi skal ikke sløse, og vi skal ha veldig gode grunner for å bruke mer enn aller nødvendigst. Men denne nøkternheta kan også føre til forfall og kulturell og intellektuell fattigdom. Vi digger å kalle oss kulturnasjon og vi liker å skryte på oss stor kulturbevissthet. Men det er mye som helt klart viser at vi gjerne tar imot kulturen bare den ikke koster oss noe. Da blir det fritt frem for hotelleiere og pizzafabrikker til å definere kulturbildet i dette landet.

Kultur skal være mangfoldig og takhøyden for definisjonen av hva som er kultur skal være romslig. Men begrepet kultur blir destruert dersom man ikke røkter den og utfordrer innholdet hele tiden. Alt råtner dersom man ikke holder det vedlike. Sånn er det også med kulturen, og man kan ikke da bli overrasket over at kulturelle termitter eter seg inn. Det er bare en naturlig konsekvens av unnfallenhet.

Det er ikke så underlig at vi sitter igjen med Stabburets Pizza Grandiosa og Olav Thon som kulturens bærere i dette landet. Vi har selv åpna dørene for dem og bedt dem ta over arenaen. Kan hende dette blir vår fremtidige kulturarv. Men jeg klarer ikke helt å se for meg oppfølgeren til Grandiosalåten. Kanskje deres neste trekk er åpninga av operaen i Bjørvika med en pizzaballett akkopagnert av Ole Ivars.

Gud hjelpe oss alle.

Kontrastenes land

2007-03-22T10:30:00.000+01:00

Inne i denne steinbygningen ligger Sovjetunionens far, Vladimir Iljitsj Lenin. Da han døde i 1924 bestemte kommunistene at han skulle hvile i et mausoleum, og i kjelleren på denne bygninga ligger han i en glasskiste på utstilling. Det har han gjort i mer enn 80 år, og hit har russere og turister gått for å se revolusjonens far. Selv om det er både surrealistisk og litt makabert, er det likevel fristende å gå inn og se ham. I køen foran er det ikke bare turister som er nysgjerrig på å se en ekte legende. Hit kommer også bestemødre med barnebarn for å vise ham respekt og legge igjen ei rose. Det er unektelig en spesiell opplevelse å se Lenin med egne øyne. Inne i mausoleet er man bare en drøy meter fra mannen som forandra Russlands historie og som prega de politiske retningene i resten av verden. Utenfor Lenins "hjem" har årene gått og kapitalismen har innhenta hovedstaden.

Under kommunismens tid var det liten plass for kapitalismen. Rundt om i hovedstaden blir det lenger og lenger mellom de kommunistiske symbolene. I stedet blir russerne lokket til å nyte goder som tidligere ble sett på med stor forakt.

Når man går rundt i Moskva er kontrastene tydelig. Ny og gammel tid krysses over alt. Det blir lenger og lenger mellom hver Lada i denne byen. Mercedes og andre dyre biler som forbindes med status preger gatene. De gamle slitte ladaene man ser, er i seg selv et symbol på en tid som må gi tapt for den nye tiden.

Det er som om tiden har stoppa opp i undergrunnen av Moskva. Da metrostasjonene ble bygget under Stalins tid, var det viktig at de skulle se bra ut. Og det gjør de. Metrostasjonene er som forskjellige kunstgalleri. Stasjonene er utsmykket med statuer av gode arbeidere eller skikkelser fra revolusjonens tid. Det er ornamenter og mosaikk i takene og vakre lysekroner. Ni millioner mennesker reiser hver dag med metroen i Moskva, men de færreste går med hodet lent bakover for å studere omgivelsene. De yngste er mer opptatt av å se ned på mobiltelefonen der tommelen springer over sms-tastene.

På metroen treffer man folk fra alle lag, unge og gamle. De unge kom inn til en verden med Coca-Cola, Nokia og moteklær fra Italia, mens de gamle kom til verden og vokste opp under Stalins spilleregler. Skal tro hva de gamle tenker om de unges nye tidsalder, og hva tenker de unge om de gamles tid. Kan hende det går en og annen refleksjon om nettopp det gjennom hodene til folk mens de humper videre til neste stasjon.

På historisk grunn

2007-03-21T10:37:00.000+01:00

Vinterpalasset i St.Petersburg er et av Europas mest storslåtte palass. Det vises utvendig og innvendig, for det er ikke spart på noe i utsmykking. De store hallene er dekorert med skulpturer i marmor og gull og gigantiske søyler i granitt holder det hele oppe. Da Katarina den store tok vinterpalasset i bruk, skulle det være et symbol til resten av Europa at her var det makt og rikdom.

Tsarinaen hadde en stor interesse for kunst. Samlinga henne var stor og etterkommerne fortsatte å samle europeisk kunst. I dag er dette verdens neststørste kunstsamling.

Utenfor palasset ble det reist et monument som symbol på seieren over Napoleon i 1812. Monumentet symboliserer Russlands suverenitet i den avgjørende delen av krigen og ydmykelsen av Frankrike. Paradoksalt var det nettopp en franskmann som laget dette seiersmonumentet.

Men plassen utenfor vinterpalasset har også vært sentrum for blodige og historiske begivenheter. I 1905 troppa folk opp på plassen og demonstrerte mot de elendige kår som folk led under. De bad om brød, men tsarens hær svarte med å åpne ild og det utvikla seg til et blodbad. 12 år senere troppa revolusjonistene opp med Lenin i spissen for å ta makta og avvikle aristokratiet. Folket tvang tsaren av tronen og det var duket for et nytt regime. Resten er historie....

Øl til folket!

2007-02-13T17:13:00.000+01:00

Det er ikke like lett å se forskjell på bokstavene når tidsfristen for å trykke ei sak i avisa nærmer seg. De fleste journalister synes det er pinlig med feil som kommer på trykk, men dagbladets førsteside i helga er hittil årets beste.

Men jeg synes de skulle tatt den helt ut når de alt var i gang: TRØMSØ ER ØL-BYEN. Jepp, gå for den.

Og hvis de hadde vært skikkelig på skøyern i Dagbladet, kunne de fortsatt med trø smø kønøsørø på høybrø pløss, satt øg spøltø pø øn køntrøbøss...

Gi Ø(l) til folket!

Ka e det slags bok?

2007-02-09T16:13:00.000+01:00

I disse dager kommer en bok om det indre liv i sladrebladet Se & Hør. Boka er signert den tidligere Se & Hør-journalisten Håvard Melnæs. Allerede før den kom i hyllene, var den omstridt. Boka tar for seg det indre liv i bladet og viser oss litt av metodene som Se & Hør-journalistene angivelig bruker. Ifølge forlaget ligger det en og annen bombe som vil smelle hardt i sladrebladet.

Som journalist er jeg nysgjerrig på denne boka. Det er spennende å lese om alle - kreative og mildt sagt tvilsomme - metodene som brukes for for å få et toppløst oppslag med en stjerne eller noe delikat om de kongelige. Siden jeg har jobba som journalist i mange år, er det interessant å se hvordan andre mediehus kjører slalåm melom jus og etikk for å få et oppslag. Se & Hør har ifølge mediene kjørt ned alle porten.

Dette er boka alle snakker om og alle avisene skriver om, og den skulle være å finne hos bokhandlerne fra i dag. Men her i Bodø var det ingen spor etter boka. På spørsmål om de hadde fått inn boka hos Ark "En helt vanlig dag på jobben", var svaret.... Hæ?! Ka e det slags bok? Kem e det som har skrevet den? På spørsmål om de har hørt om boka, var det et bestemt og selvfølgelig nei, som om det ble spurt om en meget sær bok som kun helt spesielle interesserte hadde hørt om.

Det er ikke første gang man møter på uvitenhet hos bokhandlerne. På 90-tallet skulle jeg kjøpe en meget kjent og omdiskutert thriller. Også da fikk jeg spørsmålet: Ka e det for nokka?

...men vi har fått inn noen nydelige servietter med engler på.

Lihkku beivviin

2007-02-06T18:26:00.000+01:00

Det første samiske landsmøtet fant sted på denne dag i 1917 i Trondheim. Men først i 1993 ble dagen for første gang feiret som Samefolkets dag.

Det er en viktig symbolsk dag å markere. I dette lille landet er vi så priviligert at vi historisk rommer flere kulturer, noe som er med å gjøre nordmenn litt mer fargerikt.

Dagen vekker sterke følelser. Mens det samiske flagget heises, er det samtidig noen som uttrykker sin sterke forakt for dagen, det samiske folk og kulturen. Paradoksalt er det slik at mange av kritikerne selv har mer samisk blod i årene enn det etniske norske. Men kunnskap er ikke alle forunt.

Forhåpentligvis vil folk i fremtida besinne seg og heller se hvilken berikelse den samiske kulturen gir oss.

Jeg har 75 prosent samisk blod i årene, men kan ikke snakke samisk. Det er et resultat av den meget effektive fornorskningsprosessen som pågikk over mange generasjoner. Selv om språket gikk tapt for min del, er det en glede å kunne heise flagg og være med på å markere denne dagen, som også er min dag.

Man skulle gjerne hatt en reinkjøtt-middag på en sånn dag. Men det finnes gode alternativ. Mine forfedre var i hovedsak sjøsamer, og en av de viktigste tradisjonsrettene er mølja. Fersk mølja på en sådan dag er det perfekte måltidet på Samefolkets dag.

Lihkku beivviin!

La oss etes opp av avgifter

2007-01-23T16:03:00.000+01:00

Skatter og avgifter er som regel et stort diskusjonstema i dette landet. Regelen er at de fleste forarger seg over alle skattene og avgiftene, og de mest ekstreme går så langt at de hevder at staten flår oss for avgifter. Dette gjelder svært ofte når det er snakk om bil- og drivstoffavgifter.

Det ville sannsynligvis ikke vært vanskelig å mobilisert til en aksjon (som føyer seg inn i rekken) mot alle avgiftene, men det kommer nok ikke til å skje her inne på denne bloggen. Heller tvert i mot.

Som skatte- og avgiftbetaler i dette avgiftsbefengte landet, kan jeg med glede presentere Kystens nye avgift: CO2-glass for bilkjøring. For hver gang min Citroen kjøres skal en 20-kroning droppes i et syltetøyglass, og for hver gang tanken fylles opp, skal ti prosent av det tankinga kosta opp i glasset. Glasset er det samme jeg fylte opp med røykepenger jeg sparte et halvår i fjor.

Det blir spennende å se hvor mye penger det blir etter noen måneder. Til jul skal glasset tømmes og pengene skal gå til deler av verden som må lide under den vestlige verdens utslipp, eller prosjekter som bøter på de skadene vi påfører. Det er ikke allverdens, men det hjelper litt.

Utover den selvpålagte avgiften er det bare å glede seg over skatter og avgifter som han stat tar inn hver måned. Det kommer oss til gode når vi alt for feite usunne nordmenn trenger behandling for overvekt, diabetes, hjertelidelse eller hva det måtte være som følge av dårlig livsstil. Og vitenskapens forklaring på mange av nordmenns livsstilssykdommer, er mangel på aktivitet fordi vi bl.a kjører for mye bil.

Tilbake fra mørketida

2007-01-11T10:12:00.000+01:00

Vi er vel sånn nesten midtvinters. Vi er uansett fremdeles innhyllet i mørket. Det svarteste mørket om vinteren har sine fasinerende sider. Det er en gylden tid for å gå lange turer i seg selv, utrusta med fjellvettregelen om at man må snu i tide for ikke å gå seg bort. Det er mye som tilsynelatende stopper litt opp i mørketida, til og med bloggen har ligget i dvale. Innomhus kan man legge noen rammer rundt mørketida som gjør den levelig. Utendørs viser natta seg fra sin tyngste og kalde side, som man ikke ønsker å utforske nærmere.

Selv om nattemørket har sine innbydende sider, er det godt at den kun er der i perioder. Og nå kommer lyset mer og mer for hver dag som går. Snart kan man til og med se selveste sola i den nordlige landsdelen, og om ikke lenge er det bare å finne frem swix, solfaktor og spenne på seg skiene.

Det er umulig å forutse hva tida foran oss bringer. Men noe av det vi har i vente har sine sider som bringer gledelige opplevelser, som vi igjen skal ta med oss videre inn til neste mørketid.

Pengelens

2006-11-28T08:05:00.000+01:00

Pengene vi bruker i verdens rikeste land har blitt for kostbar for Norge. Nå har Norges Bank varslet at det ikke lenger er mulig å produsere sedler og mynter i Norge. Heretter skal utenlandske, billige trykkeri ta seg av jobben for å få kostnadene ned, som det sies. Kanskje noe for Polakker?

Terrorfrykten i lufta

2006-11-06T11:04:00.000+01:00

Fra i dag innføres nye sikkerhetsregler for alle som skal ut og fly. Det er ikke tillatt å ha mer enn en dl. væske med i håndbagasjen, og den desiliteren skal legges i en pose som kan lukkes (!). Dette er bare en av nye sikkerhetsregler for alle som skal om bord i et fly fra i dag. Terrortrusselen er årsaken. Etter 11. september 2001 har hele den vestlige verden snudd på hver en stein for å hindre at terrorister kommer med et fly og forårsake en tragedie. De siste restriksjonene som gjelder fra i dag, har sitt utgangspunkt i terrorplanene som ble avslørt i London i sommer.

Nye regler kan begrunnes ut fra to innfallsvinkler: Strengere sikkerhetsregler skal gjøre det tryggere for deg å fly. Du skal vite at luftfarten gjør alt som står i deres makt for at det skal være trygt for deg å fly. Eller, du og alle oss andre som flyr er potensielle terrorister. Derfor kan de ikke ta sjansen på å slippe oss gjennom med alt for mye tannpasta i håndbagasjen. I de nye reglene tillates det imidlertid å ha med barnemat eller medisin i flytende form. Men du kan bli bedt om å smake på den eller smøre det på huden. Kanskje for å være sikker på at det ikke smeller i det du svelger ned hostesafta.

Med stadig strengere regler skal det ikke levnes noen tvil om at den kollektive frykten for terror er til stede. For de fleste av oss som reiser er det ingen problem med å venne seg til nye regler. Vi lærer oss å huske at tannpastaen og brusflaska skal legges i bagasje som sjekkes inn, altså ikke håndbagasje. Flyene går videre og vi kommer oss nok dit vi skal. Men terrorister vil det fremdeles være mange av i verden. De vil neppe legge hanskene på hylla som følge av nye regler for håndbagasje.

Myndigheter over hele verden vil fremdeles avsløre terrorplaner og se at de blir mer og mer raffinert. Så det er bare å pusse tenna før man går om bord og vente på at det kommer enda et sett med nye og strengere regler for hva vi kan ha med oss på tur. God reise!

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

2006-11-05T12:55:00.000+01:00

Det er en opplevelse å reise langs helgelandskysten. Strekninga mellom Bodø og Sandnessjøen er full av små øyer langt til havs. Man skulle ikke tru at det bodde folk på alle øyene man passerer. Men det bor folk her og der på de små øyene. Den eneste forbindelsen de har til omverden er hurtigbåten. Lokalbåten er uvurderlig for å holde liv på disse små stedene. Det er ikke bare folk som reiser til og fra byen, men også transport av varer.

Her ute på øya Bolga er det havet som sysselsetter mesteparten av av de drøyt 140 som bor her. De er helt avehengig av å få sendt fisken som er tatt i nærområdet til resten av verden.

Det er en opplevelse å reise langs helgelandskysten. Formasjonene på øyene er fantastisk, og langt ute i havet kan man se fjelltopper som rager opp fra havet. Ved foten av noen av toppene bor det folk som ennå ikke har latt seg lokke inn til byen, men har et godt liv der de er så lenge de kan livnære seg av det havet gir. Man får seg en aldri så liten aha-opplevelse når man møter disse stedene. Deres nerve til omverden er båten som kommer et par ganger om dagen, og de er fornøyde så lenge den kommer og går når den skal. Et moderne bymenneske er på mange måter mer sårbar. Vi setter himmel og jord i bevegelse dersom mobilnettet ligger nede eller bredbåndet slutter å fungere. På disse øyene er de vant med at båten avlyser anløp hvis været er for dårlig. Det er bare å vente enda en dag på gods og post. Folk på øya Støtt får post og får sendt sin post før eller senere.

Snøen som falt i natt

2006-10-25T10:00:00.000+02:00

Jeg har tenkt å snakke litt om snøen som falt i natt. Det kommer like overraskende hvert år. Da jeg i går kveld gikk til sengs var jeg trygg på at det ville være så pass med sommer dagen etter at jeg kunne bruke sykkelen eller bilen med sommerdekk. Vinteren var liksom ikke plotta inn på denne datoen i min kalender. Men sånn er det vel hvert år, den kommer som julenissen på kjerringa. Med det samme ble jeg en smule overrasket over mengden med snø. Han spådde jo regn i meldinga i går. Det blir nok en stund til neste glass med hvitvin på verandaen.

I whiskyens og Nessies hjemland

2006-10-24T22:00:00.000+02:00

Har hatt to uker høstferie i Skottland. Det er et fasinerende land med en spennende historie. Det er første gang jeg besøker Skottland, men vi nordmenn har jo historiske bånd til den nordlige delen av Storbritania. Forbindelsene startet vel med vikingene, eller kanskje før den tid også. Det er i dag mange tegn på den historiske forbindelsen fra vikingtida, men Skottland er nok først og fremst kjent for kilt, sekkepiper, Loch Ness og Whisky.

Whiskydestilleriene ligger på rekke og rad. Man kan følge en Whiskytrail i det nordlige Skottland. De aller fleste tar i mot besøk og viser gjerne rundt. Her er vi inne i det aller helligste til whiskyprodusenten Glen Morangie. Det er i disse tankene bryggen av malt, bygg, gjær og vann blir til Whisky.

Min første assosiasjon da jeg så disse store tankene, var at dette ligna på noen gigantiske hjemmebrent-apparat, som er ganske kjent i Norge. Men det er selvsagt langt mer edle dråper som kommer ut av rørene her.

Legende om Nessie i Loch Ness er kjent over hele verden. Det har blitt mange myter rundt denne dama som mange seriøst leter etter den dag i dag. Men det er fremdeles ingen som har klart å avsløre hennes hemmelighet. Historien om Nessie starta i følge mytene i år 565 da en irsk prest kom for å omvende folket i området. Presten gikk langs bredden av innsjøen og møtte da plutselig Nessie. Presten gjorde korsets tegn og ba sjøormen om å forsvinne, det gjorde den. Men i århundrene etter har det vært mange beretninger om Nessie som stadig dukker opp. Hun skal visstnok også ha fått to sjøorm-unger som hun drar med seg. Hvem er barnefaren? Da vi var på båttur på Loch Ness var det ikke mye som tyda på sjøorm-familiens nærvær, eller er det kanskje en sjøorm midt i dette bildet som ble tatt da vi starta turen?

Det er mye spennende å gjøre når man er i Skottland, og det meste er mer jordnær enn Nessie. Det ligger tett i tett med gigantiske slott. Mange av dem er flere hundre år, og den dag i dag er mange slott fremdeles i bruk som "hytte" for rike engelskmenn. Det er populært blant engelske milliardærer og lorder å ha en eiendom i Skottland. Hit kommer de for å fiske og jakte på ryper og fasan. Det koster mye penger å jakte i Skottland. For en vanlig lønnsmottaker som meg ble det med å se og ikke røre. Men det holdt i massevis. Fasanen er finere som levende enn død, og dessuten er det gratis å se.

Det er mange inntrykk å fordøye etter to uker i et så spennende land som Skottland. Det er bare å posjonere det utover høstmørket og rekapitulere opplevelsene med en tår Glen Morangie i glasset.

Røyken opp i feriepenger

2006-09-26T11:07:00.000+02:00

Det er drøyt fire måneder siden jeg stumpa røyken. Andre mai om morgenen tok jeg mitt siste drag, og siden da har jeg hver dag lagt til siden de pengene jeg vanligvis ville røykt opp. Det blir en del penger av slikt. Nå har jeg stappa drøyt 9000 kroner på et syltetøyglass.

Dette er penger jeg nå kan feriere for. Man kan jo nesten si at dette er feriepenger jeg har fått gratis.

Om noen dager drar jeg på to ukers ferie til Skottland. Det blir mange opplevelser når man putter 9000 kroner ekstra i feriekassa. Og det er egentlig ikke fristende å ta en røyk. Røykeslutt og et tomt syltetøyglass er absolutt til å anbefale.

Katter i farta

2006-09-13T11:51:00.000+02:00

Nå har jeg kasta meg enda lenger inn i den tekniske internettverdenene. Denne gangen er det Youtube. Et nettsted hvor man kan legge ut levende bilder. Så dette er et lite forsøksprosjekt. Har lagt ut en liten filmsnutt om Leifnys avkom fra i fjor.

Kjære Gud

2006-09-07T15:41:00.000+02:00

En liten gutt ønsket seg virkelig 1000 kroner, og ba til Gud i ukevis, uten at noe skjedde. Til slutt valgte han å skrive et brev til Gud for å be om 1000 kroner.

Postvesenet mottok brevet, som var adressert til "Gud, Oslo", og besluttet å videresende det til statsminister Jens Stoltenberg.

Statsministeren moret seg virkelig over brevet, og videresendte det til Kristin Halvorsen med beskjed om å sende gutten penger. Kristin Halvorsen synes 1000 kroner var i meste laget for en liten gutt, så hun sendte 100 kroner.

Den lille gutten jublet da han fikk pengene, og han satte seg ned og skrev et takkebrev til Gud: "Kjære Gud, tusen takk for pengene du sendte meg.
Jeg har forresten merket meg at du sendte det via regjeringen, og de rasshøla trakk 90 prosent i skatt!"

Et lite skaperverk

2006-08-22T23:29:00.000+02:00

På begynnelsen av forrige århundre kom en mann over fjellet til en avsidsliggende fjord. Han hadde blitt enkemann og skulle finne seg et nytt sted å slå seg ned sammen med sine små barn. Fjorden var ubebodd, så han kjøpte så å si hele fjorden, med fruktbar jord, fiskevann, lakseelv og multerike myrer. Det var ingen vei dit og det var ingen kai, og han hadde ingen båt til å føre material eller alt som er nødvendig for å bygge seg et hjem. Den eneste løsninga var å bære alt over fjellet. Det gjorde han. Alt av byggematerialet til huset bar han over fjellet. Selv kjøkkenovnen bar han på ryggen over fjellet og ned den lange dalen. En kjempejobb som tok måneder å gjennomføre. Etterhvert begynte hans lille rike å ta form. Huset ble reist, så kom fjøset og til slutt båthus, til tross for at han ikke hadde noen båt. Men det kom etterhvert.

Når alt stod der kunne mannen stolt skue utover fjorden og oppover mot dalen, og tilfreds kunne han tenke med seg selv at her skal jeg og min familie bo og skape oss en fremtid. Etter en stund traff han en enke som han giftet seg med, og fikk flere barn. I fellesskap bygget de sin og deres barns fremtid i denne fjorden. Med årene kom det flere nybyggere til fjorden og gjorde det samme. Bygget seg opp fra ingenting. Det ble et lite bygdesamfunn der ute med skole, butikk, telegraf og alt som trengs i et lite lokalsamfunn. Årene gikk og mannen og kona ble gammel. Deres barn reiste ut. De ville ut i verden, og de ble der med sine drømmer og koner. De gamle klarte seg ikke alene og måtte flytte til tettstedet der det var doktor og gamlehjem. De var de første og ble de siste i denne fjorden.

Huset som han bar over fjellet står der fremdeles, skeivt og herja av vær og vind. Det eneste livstegnet er den gamle bjørka som for lenge siden ble planta der som en prydbusk. En gang var dette en manns største lykke. I dag er det bare noen spøkelsesaktige konturer av ei rønne som trenger seg gjennom tåka. En påminnelse til alle oss forbipasserende om drømmen og historia en stolt mann for lenge siden bar over fjellet og bygget opp.

Salig stund på Keiservarden

2006-08-15T15:43:00.000+02:00

Det hører sjeldenheta til at man kan gå på fjellet i Bodø og oppleve at det er vindstille. Men det er noen dager i løpet av året som er unntaket. Da en av verdens beste pianister holdt konsert på Keiservarden (366 m.o.h) var det nesten skyfri himmel, sol og ikke et eneste vindpust. Det gjorde konserten til en nærmest magisk opplevelse. Mange av de som var der, har ikke noe forhold til klassisk musikk. Likevel fikk de seg en stor opplevelse som de aldri glemmer.

Leif Ove Andsnes spilte kjente stykker av blandt andre Liszt, Grieg og Halvorsen. Mer enn 3100 mennesker satt der lydhøre, og man kunne tydelig lese av ansiktsuttrykkene deres at det var en salig stund.

Den musikalske opplevelsen var mangfoldig. Leif Ove Andsnes hadde med seg Midnight Sun Trio, som består av Susanne Lundeng, Knut Erik Sundquist og Arvid Engegård. Musikken beveget seg fra sarte pianostykker av Frans Liszt til rytmisk og muntre finske tangorytmer.

Konserten var så spesiell at Dagsrevyen var direkte inne i sendinga fra Keiservarden, klokka 19:19 fredag 11.8.2006. Etter at nyhetsoppleserne hadde vist en million nordmenn bilder fra terroralarmen i Europa, hungersnød i verden og den blodige krigen i Midtøsten, var det klart for å vise nasjonen den store konsertbegivenheten i nord. I slike øyeblikk gir det rom for noen refleksjoner. Man innser at de problemene man har, og noen ganger synes er tunge, blir små og trivielle. Det slo meg at det er godt å være menneske. Jeg, av alle milliarder, satt på en fjelltopp med kald pils og frisk luft og nøt utsikten mot Vestfjorden, Lofoten, Landego, Hamarøy og Hamsuns evntyrlige rike akkompagnert av stykker fremført av musikere i verdensklasse. Dette burde så mange flere oppleve, fordi sånt bidrar til at man ikke gjør seg en stakkar for den minste ting, som f.eks. bensinavgifter, prisen på brunost, Svinesund, osv.. Som den velstående nasjonen vi er, lager vi oss problemer av de små ting som gjør oss til noen fattige sjeler.

Det er et snev av ironi, fordi vi går på en fjelltopp for å høre en konsert i smellvakre omgivelser og en strålende sol. Vi drar dit fordi det er spektakulært å oppleve Leif Ove Andsnes på Keiservarden. Med på billetten får vi disse refleksjonene, nettopp fordi vi tok turen på Bodøs tak den dagen.

Etter et par timer med opplevelser 366 meter over havet spaserte 3100 mennesker tilbake til byen igjen. Alle med sine inntrykk og kanskje noen nye tanker. Dette var en stor opplevelse for en enkel sjel fra nord.

Tørrfiskvariasjoner

2006-08-13T18:18:00.000+02:00

Som en kystens mann har jeg alltid hatt et forhold til tørrfisk. Det er lange tradisjoner for å henge fisken på hjell og tørke den i Nord-Norge. Tørrfisken fra Lofoten regnes som den absolutt beste, fordi klimaet i området gir den perfekte kvaliteten på tørrfisken som henges ute fra mars til juni. Jeg har spist tørrfisk så lenge jeg kan huske; ta ned en tørrfisk fra hjellen og legge den på en stein og deis løs på den med hammaren for å myke den opp.

Denne helga har det vært tørrfiskfestival i Bodø og i den forbindelse ble det arrangert kurs i å tilberede tørrfisken. Jeg som har blitt oppdratt med fisk, visste ikke at det var så mange spennende retter å lage av tørrfisken.

Tørrfisken er urnorsk, nærmere bestemt et produkt som har sitt opphav i Lofoten, og i mange hundre år var det en av de viktigste eksportartiklene for Norge. Man vet at det så tidlig på 800-tallet ble solgt tørrfisk fra Lofoten og ut til verden. Fremdeles sendes det meste ut av landet, i hovedsak til Italia, og det er italienerne som har lært oss nordboere i å tilberede tørrfisk.

Kokkene som lærte oss å tilberede tørrfisk kommer naturlig nok fra Lofoten. De lærte oss retter som jeg ikke i min villeste fantasi kunne forestille meg var mulig å lage. Jeg fikk i oppgave å lage tørrfiskkrem: Kok tørrfisk i 20 minutter. Legg den i en miksmaster og tilsett en liter olivenolje og kjør igang miksmasteren. Etterhvert tilsetter man litt fløte, hvitløk, chili, soltørka tomater og basilikum. Utrolig mektig, men utrolig godt.

Vi var ca 15 stykker som deltok på kurset og alle fikk sine retter å lage. Det var tørrfisksuppe, tørrfisk med kapers og pasta, hvitvinsdampet tørrfisk med aioli og tomatconcasse, panert tørrfisk, tørrfiskgryte, og mye mer.

Det var en sann nytelse for ganen. At tørrfisk kunne ha så mange smaksvariasjoner var en spennende opplevelse, og det er ingen tvil om at jeg vil prøve å lage flere av rettene etterhvert som høstmørket siger over oss og det blir god tid til å stå over grytene.

For å kunne lage et godt måltid av tørrfisk, forutsettes det at man har de beste råvarene. En av deltagerne på kurset driver selv med tørrfisktilvirking i Ballstad i Lofoten. Han er den femte generasjonen som driver familiebedriften, og han lærte oss hvordan man får den beste tørrfisken.

Fiskehjellene i Lofoten står i retning øst/vest. Buken av fisken henges mot nord, fordi den kjølige nordavinden blåser inn i fisken og buken fungerer som et seil og fanger opp vinden. Sånn tørkes den effektivt. Ryggen av fisken skal henges mot sør, fordi vinden fra sør er mildere og "føner" ryggen samt at sola som skinner fra sør gjør at fiskeskinnet blir gyldent.

Det er bare en ting å si etter en dag med gourmetopplevelse: Herrejesu herlighet og frestelse for en god fesk!

Mamma mamma, kom og se!

2006-08-08T21:03:00.000+02:00

Som nevnt har sola holdt seg på trygg avstand fra Nord-Norge i sommer. Da jeg var på tur sammen med noen venner av meg og deres seks år gamle sønn Benjamin, ble det til at vi satt mye inne i lavvuen rundt ovnen fordi det var for surt til å være ute.

Lille Benjamin derimot var ute og lekte og fant sine gleder i tåka og nordavind. Mens vi voksne satt inne i den lune varme lavvuen hørte vi plutselig nærmest et panikkartet rop: "Mamma mamma, kom og se!". Mora spratt opp og ut for å se hva som skjedde. Det var ingenting galt å se, så mora spurte Benjamin hvorfor han ropte. "Mamma, se det e en blå flekk på himmelen".

Når det har vært uker med sammenghengende skydekke og tåke, er det ikke mye som skal til for å forbause noen og en hver, og selv en liten flekk med klar himmel kan ha en nesten skremmende effekt.

Opplevelser i tåka

2006-08-08T20:12:00.000+02:00

Selv om det ikke har vært så mange solfylte varme dager i Nord-Norge i sommer, har jeg prøvd å komme meg på tur så ofte som mulig. Skal man være mye ute i naturen i nord, må man benytte sommemånedene, fint vær eller ikke. På en av fisketurene hang tåka tykt over oss i flere dager. Det er litt mystisk å vandre rundt langs en snirklete elv i en dal og ikke kunne se noe som helst, bortsett fra noen konturer i landskapet. Det er stille i tåka, men man hører lyder fra fuglene som flørter med hverandre. Man aner ikke hvor de er i forhold til deg. Man vet bare at de er der, et sted inne i den tykke tåka. Mens jeg gikk langs elvebredden og lyttet til stillheta og et og annet fuglekvitter, fikk jeg en følelse av å gå langs de dødes tjern.

Vi var langt inne i Skipsfjorddalen på Vannøya i Troms for å fiske laks. Mye laks å se, men ingen å få. Det er alltid et håp og et mål om å få storingen. Som regel ender det med at man stanser på samvirkelaget og kjøper et kilo oppdrettslaks, dersom det er det man skal spise. Men det er uansett mange fine opplevelser i det å være på tur. Det er det man ser og gjør man husker og tar med seg videre inn i den mørke høsten. Så er det noe eget ved å sitte rundt et bål med kjelen i sentrum. Bålkaffen smaker helt annerledes enn "vanlig" kaffe.

Et sted i elva oppdaga vi et sjeldent fenomen. En stor svart fuggel satt på en stein midt i elva, og det viste seg at det var en skarv som hadde tatt seg en tur opp i dalen. Kanskje for å finne seg mat eller fordi den var syk, som noen mente. Skarven er en fuggel man vanligvis ser på et skjær i sjøen spanende etter fisk. Som en kystens mann har jeg sett mange skarv på sjøen, men aldri før i ei elv langt inne i en dal.

Så, selv om været har vært bedritent så langt i sommer, har det kommet noen opplevelser ut av den. Man trenger vel ikke sola til annet en soling?

Værkontraster i Finnmark

2006-07-17T22:10:00.000+02:00

Været i varanger skifter veldig raskt. Det kan gå fra 2o grader, sol og stille på fjorden til vind, torden og regn på et øyeblikk. Det er et kontrastfylt område. Når himmelen er blå, bare med noen florlette skyer, og fjorden er stille, blir sommernatta ved varangerfjorden en helt spesiell opplevelse.

Da slipper sola gjennom og skinner som om det var midt på formiddagen klokka 0300 om natta.

Mens man et øyeblikk føler at sommeren har kommet, mørkner det i øyekroken. Tunge regnfulle skyer siger ut fjorden og er klare til å slippe lasta over oss.

Så er helvete løs. Fra et par og tyve grader går det til 11.5 i løpet av et øyeblikk. Regnet øser nedover, det blåser kuling og det ginstret i skyene. Det er helt fantastisk! Finnmark er jaggu et spennende fylke.

Elveopplevelse i Øst-Finnmark

2006-07-15T19:55:00.000+02:00

Endelig er jeg her – i Finnmark. Gjennom hele vinteren har jeg sett frem til mitt sommeropphold her oppe. Og denne sommeren skal jeg endelig ta denne forbannede laksen i jakobselva. Akkurat det samme som jeg har drevet med de siste ni somrene.

I påvente av at laksen skal bite, prøver jeg å nyte det som er av sommer her oppe. De siste to ukene har det vært langt mellom solstrålene. Ikke så rart, i og med at regnet har hølja ned i mengder man stort sett er vant med fra naturprogrammer fra jungelen i Sør-Amerika. Himmelens sluser har stått på vid gap.

Gjennom dag etter dag har vi blitt overøset av regn. Skyene har ligget lavt over bakken og vi arme menneskene som har vært trykket under nedbørsskyene har blitt mer og mer som et finsk fjernsynsteater; bleke, innadvente, inntolerante, hissig og fortapt langt nede i desillusjons-helvete.

Men det har vært noen gliper i himmelen som har sluppet sola og finværet gjennom. Det er i de få stundene man får kjenne det gode liv i Finnmark på kroppen, bokstavelig talt.

De er mange, de er store og de er veldig blodtørstige. Finnmarksmygga har en stor familie som dukker opp hver sommer. Mygga her oppe er så stor at man kan tørke den og bruke den som fjøskrakk.

Vestre Jakobselv er en opplevelse. Jeg har vært der og jakta etter laksen utallige gang. Men selv om jeg ikke har fått en eneste fisk, er det likevel en opplevelse å bare være der og se på elva, fiskerne eller alt det andre som lever rundt elva.

Etter å ha deisa fluestanga frem og tilbake i noen timer, kommer belønninga. Geir haler i land årets første laks.

Laksen på 1,47 kilo har svømt sju kilometer opp i elva. Han har forsert flere strie fosser og snirklet seg forbi alle farene, men lot seg lure rett i fryseren på grunn av en liten krok med noen syntetiske fjær som kom i veien.

Nå er det bare for meg å vente. En vakker dag i løpet av denne sommeren, drar jeg i land min første jakobselv-laks.

Det går mot vinter

2006-06-21T23:22:00.000+02:00

Det er sju grader på verandaen, snøen sitter fremdeles godt festet i fjellene og vinden fra nord er isende kald.

Sånn er det, midt på sommeren.

Klokka 14.26 i dag ”snudde sola”. Det går mot vinter.

God jul!

Hjelp! Norge er fri for penger!

2006-06-10T16:05:00.000+02:00

Det er unntakstilstand i Norge. Bankene er i ferd med å gå tomme for penger, og på grunn av at det kanskje – presiserer kanskje – kan bli stengte banker som følge av streik, hamstrer nå folk kontanter. Verdens rikeste land står overfor et kjempeproblem; vi har snart ikke penger! Hvordan i alle dager skal dette ende, og hvordan i alle dager kan noe så absurd som en mulig (?) streik utarte seg til et gedigent samfunnsproblem?

Jeg observerte en dame som ikke nøyde seg med å tømme et kort for penger, men stappa inn to kort i minibanken for å sikre seg nok kontanter. Det har vært lange køer av desperate nordmenn. På en butikk hørte jeg en dame advare sin venn mot å bruke kontanter; – husk at du for all del ikke må bruke kontantene, betal med kort!

Nettavisene, radio og tv har hatt mange og lange artikler om pengemangelen. Alle vet at en slik streik mest sannsynlig er over nesten før den har begynt. Likevel skynder folk seg for å ta ut 5000, 10 000. I ett tilfelle sist fredag var det et menneske som tok ut nærmere 20 000 kroner.

Jeg får sterke assosiasjoner til transportarbeiderstreiken for to år siden. Da ble det også nærmest erklært unntakstilstand i Norge. Årsaken var da at butikkene var i ferd med å gå tomme for dopapir som følge av transportarbeiderstreik.

Jeg har selv vært ute i streik ganske nylig. Flere sa til meg at streik i Norge er bortkasta og det har ingen virkning lenger. Fordi vi bor i verdens rikeste land og har alt, er det ikke lenger noe å streike for.

Vel. Nordmennenes kollektive opptog foran minibankene de siste dagene og dopapirkrisa for to år siden er vel et veldig godt bevis på at streikevåpenet fremdeles er effektivt. Det viser også at vi er et samfunn, hvis innbyggerne er rape gal fra ende til annen. Når man gjør penger og dopapir til et problem i verdens rikeste land, kan ikke det skyldes annet enn kollektiv galskap.

Verdens røykfrie dag

2006-05-31T11:10:00.000+02:00

På verdens røykfrie dag er det 30 dager siden jeg stumpa røyken. Det går stadig lettere å være røykfri, men fremdeles er jeg røyksugen – ofte. Men det er ikke lenger den sterke fysiske trangen etter røyk, men mer hodet som spiller meg et puss. Prøver å kjenne etter om jeg på noen måter merker helsemessige gevinster, men kan ikke si at jeg føler meg i bedre form, har bedre lungekapasitet eller bedre kondisjon. Men det er udiskutabelt at røyk er skadelig, så når man stumper den er det nok helsemessige gevinster, selv om jeg ikke merker noe ennå.

I dag er det altså verdens røykfrie dag. Verdens Helseorganisasjon fokuserer i år på at også milde sigaretter er livsfarlig og den sikre vei til det evige røykerom. Røykerne skal ikke slippe unna skremselsprogandaen eller den globale moraliseringa. Vel. Det blir ikke enklere å være røyker i fremtida. Sosial- og Helsedirektoratet er norske myndigheters redskap mot tobakk. De har røyketelefon og veiledning til en røykfri tilværelse. Det er faktisk et og annet nyttig tips å finne der. Har testa det ut.

Det er mange måter å fjerne oppmerksomheta fra røykesuget når det melder seg. Man kan putte i seg en pastill, puste dypt eller gjøre som meg; ta en titt i syltetøyglasset og se at pengebunken vokser. Jeg har siden 2. mai lagt til side 1800 kroner, penger som normalt sett ville gått opp i røyk.

Lønn for røykesuget

2006-05-18T18:10:00.000+02:00

Nå er det 17 dager siden jeg slutta å røyke. Så langt har jeg klart å styre unna fristelsen, men det har til tider vært hardt. Suget etter røyk har vært spesielt sterkt i situasjoner der jeg har drukket kaffe eller alkohol. Men det hjelper å ha en pose pastiller i beredskap sånn at man har noe å kaste i kjeften for å døyve suget. Det funker.

Det er mange fordeler ved ikke å røyke. Helsemessig er det en helt klar gevinst, og i følge Sosial- og helsedirektoratets informasjon om røykeslutt, skal jeg så langt ha fått bedre smaks- og luktesans, større lungekapasitet og bedre blodsirkulasjon. Kan vel ikke si at jeg merker denne forbedringa. Men de har sikkert rett i at det har skjedd.

Det mest synlige resultatet av røykestoppen, er pengene. Siden 2. mai har jeg lagt 60 kroner til side hver dag. Så langt har det blitt 1020 kroner i syltetøyglasset. Det er jaggu mange penger, som jeg har fått ”gratis”.

Opplevelsen av virkningene ved å slutte å røyke er individuelt. For min del var de første dagene et lite helvete. Jeg svetta og var urolig. Jeg var dessuten fryktelig irritabel. I mer en ei uke slet jeg med nattesøvnen og det kjentes som om det var et vakuum inne i meg som bare kunne avhjelpes med en sigarett. Etter hvert har det roet seg gradvis. Nattesøvnen er kommet tilbake og jeg våkner ikke dyvåt av svette. Til gjengjelde har sigaretten vært sentral i mine drømmer. Flere netter har jeg drømt om situasjoner der jeg har tatt meg en røyk, og opplevelsen av drømmerøyken var tilfredsstillende og beroligende.

Men jeg har altså kun røkt i drømmene. Satser på at det ikke blir annen røyk enn den imaginære.

En halv million opp i røyk

2006-05-10T09:52:00.000+02:00

Jeg er ganske fornøyd med de pengene jeg har spart ved ikke å røyke den siste uka. Det er noen hundrelapper på noen få dager. Men skal jeg samle opp tilsvarende penger jeg har brukt på røyk gjennom mitt liv, vil det ta lang tid.

Jeg gjorde et lite regnestykke på hvor mye jeg sånn cirka har røkt og hvor mye røyken har kosta meg siden jeg tente min første sigarett i 1985.

Hvis jeg tar utgangspunkt i at jeg har røkt i 20 år, tilsvarer det 7300 dager. Jeg har røkt i snitt 20 røyker om dagen. Det utgjør til sammen 146.000 sigaretter. Med dagens priser koster en sigarett tre kroner. Det betyr at jeg har røkt opp 438.000 kroner!

For det beløpet kunne jeg kjøpt to nye biler. Jeg hadde fått nesten en halv leilighet. Jeg kunne reist jorda rundt, mange ganger. Jeg kunne reist med de fineste båtene og bodd på de mest luksuriøse hotellene, osv.. Det er altså veldig mye jeg kunne gjort for nesten en halv million kroner.

Det ble til at jeg tente meg en sigarett med jevne mellomrom 20 år og tenkte på alle de tingene jeg hadde lyst til å gjøre. SÅnn gikk årene og dit forsvant pengene

En uke uten røyk

2006-05-09T08:56:00.000+02:00

Nå er det en uke siden jeg stumpa min siste sigarett. Det har egentlig gått overraskende bra. Jeg har selvsagt hatt abstinenser og vært forferdelig røyksugen, men etter tre dager var det verste over. Fremdeles har jeg røykesug og jeg kjenner at kroppen ikke er helt justert. Men det blir bedre dag for dag. Røykesuget kan jeg døyve med å hive inn på med pastiller. Men jeg lengter etter en ordentlig nattesøvn. Har hatt urolige netter med at jeg har våknet mange ganger og vært svett. Det er vel et tegn på at kystskrotten restitueres der inne et sted og at gammelt avfall skal ut av kroppen.

Det er jo en økonomisk side ved dette her. Mine daglige doser med kameler kosta meg 60 kroner. Siden jeg tok min siste røyk, har jeg lagt vekk penger som i løpet av denne første uka har kommet opp i 480 kroner. Dette er penger jeg kan bruke på høstferie i oktober og nytt digitalt speilreflekskamera til jul. Men det forutsetter jo at jeg fremdeles er røykfri. Man kan aldri garantere 100 prosent, men jeg tar sikte på å holde meg unna. Dessuten vet jeg at der ligger ei flaske Whisky på lur fra et par venner av meg dersom jeg holder ut til jul. Hva gjør man ikke for en god Whisky?!

Rennesteinsrøyker

2006-05-07T13:48:00.000+02:00

De siste dagene har vært som en forferdelig bakrus. I ren selvmedlidenhet er det en sterk følelse av å være en ”rennesteinsnarkoman” som etter et langt liv i rus skal reise seg på beina. Rent objektivt er det selvsagt ikke sånn. Selv om jeg er sterkt avhengig av tobakk, klarer jeg likevel å føre et liv gjennom dagene, og sigarettene er på så måte ikke noen hemsko. De som er sterkt avhengig av heroin og andre sterke stoffer, har fått ødelagt absolutt alle sider som kan gi livskvalitet.

Uansett… Dagene går og jeg er fremdeles røykfri. Det har vært – og fremdeles er – en interessant observasjon. Det å se og legge merke til hva som foregår. Jeg har ikke hatt en normal nattesøvn etter at jeg stumpa den siste sigaretten. Jeg har våknet flere ganger og vært dy-våt av svette. Pulsen har hamret i 150, bokstavelig talt. Jeg har våknet med hyperventilering om natta. Kroppen har og er i en voldsom prosess. Gudene vet hva som foregår, men noe skjer der inne. Jeg kjenner på kroppen at det er en krig der inne. Den innrøkte kystskrotten skal skille lag med noe som har vært en del av kroppen gjennom hele mitt liv. Nikotinen og røyken har bokstavelig talt vært en del av mitt liv siden unnfangelsen. Begge mine foreldre var storrøykere, og på den tida røkte røykerne under svangerskapet og slappet av med en sigarett mens de ammet sine barn. Jeg utelukker ikke at det har forsterket min avhengighet.

Det går fremover og jeg er sannsynligvis røykfri også i morra. Jeg merker at stresset etter røyk ikke lenger er så sterk som det den var for noen dager siden. Kroppen har roet seg og snart får jeg kanskje en normal nattesøvn igjen. Penger spart er jo dessuten penger tjent. Jeg legger vekk 60 kroner hver dag, og allerede nå har det blitt en del hundre kroner. Ikke verst!

Disiplin-øvelse

2006-05-04T18:29:00.000+02:00

De røykfrie dagene fortsetter. Det er interessant å legge merke til hva som skjer med kroppen under prosessen med å skille seg fra røyken. De siste to nettene har vært prega av lite søvn, og suget etter røyk har vært så sterkt at det føles som om ei vakuumpumpe er inne i meg og ikke vil gi slipp før jeg gir den et solid drag røyk. Men jeg har fremdeles klart å stagge suget.

Det er langt fra noen dramatisk prosess. Men å slutte å røyke utfordrer min disiplin-egenskap. Det handler om å si et klart nei der det er fristende å si ja til en camel. Å holde seg unna røyk og ikke bruke nikotinerstatning virker sikkert som et sjokk på en godt innrøkt kropp. Når suget melder seg som sterkest, er det bare å kaste innpå med drops og finne noe annet som hodet kan bry seg med.

Det går nok bra. Jeg er lei av å være konstant sugen på røyk. Men før eller siden går nok suget forbi. Jeg får ta lidelsen som en interessant studie.

Irritabel og sugen på en camel

2006-05-03T16:32:00.000+02:00

Det er i skrivende stund nesten 33 timer siden jeg tok min siste røyk. Det høres kanskje ikke ut som lang tid, men for en sterkt avhengig røyker er det en evighet siden. Jeg har likevel klart å gå klar av fristelsen for å ta seg en røyk.

Røyksuget er ikke konstant, men det merkes at noe skjer i kroppen. De gangene røyksuget slår inn, er det for så vidt enkelt å si nei til seg selv. Men det er ellers nesten som om det suser i hodet og svetten pipler til tider. Kroppen er i ferd med å restitueres etter 20 år med sammenhengende røyking. Det er ikke rart man kjenner fysiske og psykiske reaksjoner.

Jeg har vært flink å fylle det siste døgnet med aktiviteter. Dekkskifte, middagslaging, rydding, surfing på nettet, lese aviser, etc.. Det er viktig å ha noe å sysle med for å unngå at man konstant tenker på røyk. Jeg skal ta dette dag for dag og se... Men selv om det har vært et utfordrende døgn, er jeg fremdeles innstilt på å fortsette det jeg har påbegynt.

Jeg kan på dette tidspunktet trøste meg med at nivået av karbonmonoksid og oksykgen i blodet er normalisert. Risikoen for hjerteinfarkt er stadig synkende.

Den aller siste røyken – forhåpentligvis

2006-05-02T09:48:00.000+02:00

Røyken har vært en del av livet mitt helt siden jeg var 14 år. Jeg har røykt utallige tusen sigaretter opp gjennom årene, og jeg er vel uten tvil ekstremt avhengig av røyk. De siste 20 årene har røyken starta og slutta dagen min. Det første jeg gjør om morgenen er å tenne meg en røyk og suge den i meg med lange lidenskapelige magedrag. Gjennom dagen røykes det tett. Nå har jeg bestemt meg for å slutte å røyke, i alle fall gjøre et forsøk på å slutte. Det er selvsagt ikke lett, men langt fra umulig. Nå er den siste røyken forhåpentligvis trukket ned i mine lunger og etter noen dager/uker med sterke abstinenser og sinnsykt røykesug, vil jeg forhåpentligvis være over bøygen og jeg kan nyte livet som røykfri.

Hver dag bruker jeg 60 kroner på sigaretter. Mine trofaste kameler har vært dyre å ha i drift. Hvert år bruker jeg (med dagens priser) 22.000 kroner på sigarettene. Nå er planen at jeg skal legge bort 60 kroner hver dag, så mye det koster å holde meg med røyk gjennom en dag. Etter ett år vil det ligge 21.900 kroner i et glass. Lurer på hva jeg skal gjøre med den lille formuen. Men først må jeg holde meg røykfri. I denne omgang er det den største utfordringa.

Har lest at det er viktig å ha noe å gjøre, spesielt når røykesuget melder seg. Jeg har laga en liste med forskjellige små aktiviteter jeg kan bedrive med. Blant annet å gå turer, lage seg god mat, rydde, lære seg noe nytt, spille brettspill, etc..

Fra i dag starter jeg dette nye prosjektet, og jeg er allerede sugen på en røyk. Men får tatt oppmerksomheta bort fra røyken ved at jeg nå i denne stund er opptatt med å skrive denne teksten til bloggen. Planen er å skrive litt om dagene som kommer og hvordan jeg opplever dagene og eventuelt klarer fristelsen når suget blir for stort. Har du gode tips, så gi meg gjerne et hint.

Sommerfølelse

2006-04-28T20:30:00.000+02:00

Allerede i april kjennes det at sommeren er i anmarsj. Snøen sitter fremdeles godt fast i fjellene på Landego, men den er på vikende front. Sola er som en varmekanon, og om noen uker er snøen borte og det hvite er bytta ut med grønt.

Det er en utrolig fin tid på året. Det er nesten sånn at en merker at snøen forsvinner bit for bit mens man går en liten spasértur i vårværet. Måkene har vendt tilbake, og selv om de med sine helvetes skjærende skrik vekker deg opp før fem om morran er det grunn til å smile. Det er vår og sommeren er like om hjørnet. Svarttrosten har etablert seg i takrenna for å lage en liten familie. Katta er rastløs og yr. Halen dirrer av kåthet bare man stryker henne forsiktig over ryggen. Det er bare å slippe dyret ut i det gode selskap.

For egen del er det bare å nyte synet av kveldssola som lyser med all sin kraft på naborøstet. I kveld skal det bare nytes med synet, vinen og et vakkert pianostykke med toner som springer lett gjennom høytalerne. Chopins nocturne i ess-dur har noe sommerlig over seg. Selv om sommeren ikke har kommet, har i alle fall følelsen meldt seg – og det før vi har kommet til sommermåneden. Faen for en fin tid vi går i møte!

Lykke uten fiskelykke

2006-03-28T20:49:00.000+02:00

En av mine hobbyer om sommeren har vært fiske etter laks i elv. Jeg fikk interessen for laksefiske da jeg flytta til Vadsø i 1998. Etter mitt første møte med Jakobselva i Vadsø sommeren 1999, var jeg bitt. Jeg kjøpte fluestang og skaffet de ”riktige” fluene i samråd med de som kjente elva. Her skulle også en amatør som meg klare å huke i land en fisk. Det var min bestemte oppfatning da…

Jeg fikk ikke et eneste napp på det første forsøket. Men jeg ga ikke opp. Jeg oppsøkte elva dag etter dag, stod der mange timer natt etter natt, uke etter uke gjennom hele sommeren. Jeg fikk ikke et eneste napp den sommeren. Rett før elva åpna for sesongen året etter, kriblet det i fiskenerven min. Utstyret ble gjennomgått og nye fluer skulle gjøre susen den sommeren. Jeg gikk elva opp og ned, dag etter dag, mange timer natt etter natt og uke etter uke gjennom hele sommeren. Da sesongen 2000 var over, var lakseregnskapet veldig enkelt å sette opp: null fangst.

Sommeren etter gyvet jeg løs på nytt. Denne gange forbedret jeg utstyrsparken med ny fluestang og flere fluer. Sommeren 2001 handlet, som året før, om laksefiske i Jakobselva. Mye av sommeren gikk med til det. Opp og ned langs elva. Men heller ikke den sommeren lot det seg gjøre å lure laksen til å bite på mine fluer. Et vesentlig spørsmål etter tre fiskeløse sesonger er jo om det faktisk finnes fisk i elva. Ja, det gjør det. Ifølge de som kjenner elva veldig godt er det ei god elv. Jeg har selv sett mange som drar i land den ene fisken etter den andre.

Sommeren 2002 handlet om det samme som årene før. Ei natt opplevde jeg noe som satte min tålmodighet på prøve. Da jeg skulle pakke sammen etter ei lang natt i elva, kom det en mann og stilte seg ved siden av meg. Jeg hadde stått i elva i 12 timer og hadde ikke kjent ferten av fisk. Min fiskenabo gjorde tre kast i elva, og vips der satt fisken. Det var bare å dra hjem med halen mellom beina. Det skulle nok bli min tur, tenkte jeg…

Sånn har årene gått. Jeg har brukt sommer etter sommer i Jakobselva uten at det har blitt fangst. Etter sju år i elva med intenst fiske har jeg til dags dato ikke fått en eneste fisk. Men det har likevel vært noen fantastiske turer. Det er faktisk sånn at jeg kan bruke uke etter uke i den elva uten å få en eneste fisk. Bare å være der. Lytte til lydene og se seg rundt gir i alle fall en god uttelling for sjela. Elva har dessuten så mange andre opplevelser enn bare laks å by på. Fuglene som holder til i dalen lager lydkullisser til de flotte omgivelsene. Det gir også rom for å tenke mange tanker eller småpludring med venner rundt et bål. Selv om det er relativt nær byen får man en følelse av å være langt ute i villmarka, langt fra sivilisasjonen. Jakobselva er et av paradisene på Varangerhalvøya.

Til sommeren tar jeg fluestanga og noen ekstra nye fluer med meg tilbake til elva. Da biter nok storingen på… Gjør den ikke det, spiller det igrunnen ikke så stor rolle. Det blir nok bra uansett.

Mobilmoro

2006-03-05T16:28:00.000+01:00

Mobiltelefonen kan være et morsomt leketøy i tillegg til å prate i den. Min telefon har kamera som ikke tar spesielt gode bilder. Men nettopp kameraets "dårlige" kvalitet kan brukes for alt det er verdt. Jeg har eksperimentert litt med surrealistiske motiv, og har tatt bildene inn i Photoshop for å gjøre bildene enda mer surrealistiske. Med noen enkle grep får man mange morsomme resultater, selv om motivene er rotete eller i utgangspunktet kjedelige.

Dette er noen av bildene tatt med mobiltelefonen og fiksa litt på i Photoshop. Men man trenger egentlig ikke å etterbehandle bildene. De litt kornete og uskarpe bildene med mobilkameraet kan utnyttes som et eget uttrykk. Det ligner litt på lomo-teknikken der hele poenget er at bildene skal være av rufset kvalitet. Utfordringa er å finne motiver som passer for den type teknik. Morsomt er det uansett.

En nådeløs verden

2006-02-18T11:41:00.000+01:00

Skipsreder John Fredriksen bor i London. Ifølge nyhetene har han ikke råd til å flytte til Norge, fordi han ikke har råd til å betale skatt i gamlelandet.

Arme Fredriksen har det nok knagert. Han burde kanskje tenkt seg om før han ødslet ut en 1000-lapp til en mann på gata i førjulstida. Han kunne nok trengt pengene selv, og hadde han holdt denne 1000-lappen hemmelig i sin lomme, kunne han helt sikkert holdt den unna skattemyndighetene.

Hundene i Afrika

2006-02-03T13:07:00.000+01:00

Det er en kjent sak at Afrika er det kontinentet i verden som hardest merker fattigdommen. Millioner av barn dør direkte som en følge av matmangel. Verdens Matvareprogram har gang etter gang slått alarm og appellert til den rike delen av verden om bistand til mat. Men de smulene som ramler fra de rikes bord, er langt fra nok til å mette de mange sultne kroppene. De rike landene har andre viktige ting å bruke penger på.

Nå har en hundeforprodusent på New Zealand tatt på seg spanderbuksene og vil sende 42 tonn hundemat til Kenya. Kenyanske myndigheter kaller initiativet et hån og vil ikke ta i mot hundeforet for å gi det til sultne mennesker.

Man kan sannelig spørre seg hva som rører seg i hodene hos folk som mener hundefor er passende diett for fattige mennesker. Om hundematen er egnet for menneskekropper, skal ikke jeg spekulere i. Men det er ingenting annet enn et skammelig og fornedrende initiativ. Hundefor gir man til hunder og ikke mennesker.

Den vestlige verden bidrar med penger til de humanitære organisasjonene, men langt fra nok. Når FN klart og tydelig uttrykker akutt behov for mer mat, burde de rike land umiddelbart reagere med å fylle sekkene med mer mat, enkelt og greit.

I Norge kaster hver husstand 300 kilo mat hvert år. USA skal neste år bruke omlag 3000 milliarder kroner på forsvaret. Og slik kunne man tatt for seg land etter land i den vestlige verden. Hadde de rike landene bare tatt en liten flik av sine formuer, ville det hjulpet millioner av mennesker ut av hungersnøden.

I Kenya, Djibouti, Somalia og Etiopia trenger nesten åtte millioner mennesker nødhjelpsrasjoner – nå! I tillegg kommer alle de millionene som i dag lever på nødrasjoner.

Hundeforprodusenten på New Zealand vil bare gjøre den fattige delen verden en tjeneste. Hundeforprodusenten burde kanskje i stedet bruke sin innflytelse og formue (?) til å sende avgårde næringsrik menneskeføde.

Afrika er det mest underutviklede kontinentet. Utdanning, helseomsorg og industrialisering står langt tilbake fra resten av verden. Men de drøyt 33 millioner som bor der er mennesker, akkurat som oss. I stedet for å se på dem som hunder, burde vi bøye oss i dyp respekt for de mødre og fedre som kjemper en innbitt kamp hver dag for å kjøpe seg tid for å stagge hungersdøden. De som vinner kampen mot hungersnøden har klart en bragd som de færreste av oss i den vestlige verden kunne klart. Sånt står det respekt av. Derfor bør vi gi dem mat som er verdig mennesker, sånn at flere overlever hungersdøden.

Gud og pave med dildo

2006-01-31T18:12:00.000+01:00

For noen år siden ble det kjent at mange geistlige i den katolske kirka hadde forgrepet seg seksuelt på barn. Når sånt kommer til overflata vekker det harme hos de aller fleste. Det gjorde ikke saken bedre at Vatikanet visste om flere hendelser, men ikke gikk ut til offentligheten med det. Folk over hele verden ble sjokkert og rasende, og fordømmelsene satt løst, spesielt fordi det skjedde innenfor kirkeveggene, der man skulle tro at kjærlighet og respekt stod sterkt.

Det stormet mens det stod på som verst rundt det katolske kirkesamfunnet. Også her hjemme var avisene fylt med artikler om de faktiske forholdene og dyptgående innlegg om hva den katolske kirke egentlig er og hva dens historie egentlig er full av, osv.. Noen så kanskje nedsettende på den katolske kirka, mens andre var mer rystet over de geistlige som hadde krenket grenser som nesten er utilgivelig.

Mens de seksuelle overgrepene i den katolske kirken preget nyhetsbildene i store deler av verden, kunne karikaturtegnere la blyanten gå varm i utformingen av geistlige i forskjellige posisjoner. Men selv om slike tegninger ofte er en stikker til de det angår, er de likevel snille, fordi de holder seg innenfor noen grenser. Det spørs hvilken retning debattene hadde tatt dersom en avis hadde presentert en karikaturtegning av paven eller Gud med dildo penetrert opp i …

Bare sånn apropos til debattene om karikaturtegningen av Muhammed.

Et sofa-problem

2005-11-23T11:34:00.000+01:00

En gang satt jeg ved et kafébord sammen med to kvinner. De satte igang en samtale om en sofa. Det var slik at den ene hadde pussa opp stua og var nå bekymra om sofaen passa til de nye veggene. Samtalen gikk i det vide og det brede. Farger og form ble satt opp mot hverandre og etterhvert kom de begge frem til at sofaen ikke kunne skjemme ut de nymalte veggene. Selv om den ikke var særlig gammel eller slitt, var det ingen tvil. Den måtte ut av stua, helst i dag.

Men en ny sofa koster en del penger. De to snakkesalige kvinnene var veldig løsningsorientert og kom etter en lang diskusjon frem til at de kunne bytte-låne sofa av hverandre. Kjempegod løsning mente de begge. Forhandlinga var over og de nippet til kaffen som hadde blitt noe lunken under samtalen deres. Etter en liten stund med stillhet kom den ene på et annet problem. Gardinene passa ikke til hverandres sofa. Skulle de kanskje bytte-låne gardiner også? Nei, det mente de var umulig, fordi den enes gardiner passer ikke til den andres vinduer. Uaktuelt. Da får det heller bli filleryer av dem. Begge gikk fornøyd til gardinbutikken og kjøpte nye gardiner som passa til hverandres sofa som de nå hadde bytte-lånt. Dagen var redda og et viktig problem var ute av verden, takk og pris.

Ængel med skjit på vingan

2005-11-03T00:28:00.000+01:00

En mann sa en gang at det å bli født i Norge er mye større enn å vinne sju rette i lotto. Det er mye sant i det, dersom en ser seg rundt. Men når en slår opp i tabloidene dag etter dag blir vi bombardert av langt viktigere ting enn det som rører seg rundt om i verden. Det viser vel at Norge ligger godt an til verdensrekord i navlebeskuing.

En gang var det én tv-kanal og én radiokanal i Norge. Nordmenn i alle samfunnslag hadde en felles referanse, så fremst man så tv eller hørte radio. På 80-tallet snakket alle om Dynastiet eller Falcon Crest. Da såpeseriene ble sendt satt nordmenn klistra til skjermen. Dagen etter var intrigene fra Amerika samtaleemne i skolegården eller i kantina. Verden kom til oss via monotome damer med krøllet hår i Kongelig Norsk Rikskringkasting og sørget for at alle hadde noe felles.

I dag har vi en jungel av tv- og radiokanaler, og de siste årene har noe av de samme mekanismene fra 80-tallet gjort seg gjeldende. Flertallet i Norge følger med på Idol, Farmen og lignende reality. Vi vet når en av artistene har vondt i halsen eller har tissa på seg. Nordmenn stemmer inn og ut via SMS for 50 millioner kroner på en idolsesong. Nordmenn får underholdninga inn i stua som før, men kan også nå være den aktive slemme – eller den snille i inn- og utstemminga. Nå får vi endelig være med på å ta viktige beslutninger som umiddelbart gir resultat, direkte på TV. Men drømmen er at Lotto-Hilde ringer og spør om du vil være med på joker – opp eller ned? Eller rett i vrenginga...

Den kulørte presse orienterer den hungrige befolkninga med siste nytt om Jorun fra Idol. Vi vet til en hver tid hvordan hun ser ut, hvordan hun lukter, hva hun tenker, hva hun mener, hvor hun er, hvem hun var kjæreste med i går og hvem hun er kjæreste med i dag. Den kulørte presse er vel et slags Fedon Lindberg-tilskud; det gir oss det vi faktisk trenger, på godt og vondt. Men kanskje mest doser av intellektuelle lykkepiller. De kan i tillegg gi oss alt det vi må vite om trusebytte mellom Jon Arne Riise og Synnøve Svabø. Vi er vel egentlig en engasjert nasjon – fordi vi bryr oss.

Når det er valgtid må vi konsentrere oss litt ekstra for å tenke en politisk tanke eller to, sånn at vi får stemt inn den statsministeren og regjeringa vi vil ha. På TV, i radio og aviser møter vi daglig det "vanlige" enkeltmenneske som gir uttrykk for hvilke behov som er viktig. Nasjonen er inne i en konstant rentetåke, og teoretisk kan man visst bli statsminister ved å gå til valg på brunostpriser og 12 øre billigere bensin. Vi nordmenn får god hjelp fra Akersgata – og andre som ser opp til Akersgata – med å orientere oss om det som er viktig for deg, meg og nasjonen. Med jevne mellomrom drar journalistene på handletur på Lidl, Rema og Kiwi og sammenligner priser. Den dyreste blir hengt ut som den som flår oss nordmenn. Dra heller til Sverige og kjøp svensk øl og knekkebrød for alle penga. Dessuten spiser du alt for mye sukker!

Det skjer mye til en hver tid, og det kan bli mye for noen og en hver å følge med på. Vi skal jo holde oss orientert hvor Mette-Marianne befinner seg, hvor stor magen hennes har blitt og følge nøye med når hun med sin kledelig bløte sørlandsdialekt sier: Det er kjempespennende...

Med jevne mellomrom i løpet av årets gang må vi bruke tid og energi på å irritere oss over alle avgifter og bomstasjoner på norske veier. Debattprogrammene på TV spør om vi spises opp av avgifter, og vi taster et rungende JA til et SMS-nummer oppgitt på skjermen. Vi har blitt ganske flinke med å engasjere oss via tekstmeldinger. Når skal liksom staten slutte å flå den menige mann og kvinne i dette landet?! Vi har jo en fantasillion i en svulmende pengebinge! Vi sender enda en SMS...

Vi nordmenn har så mye hjemlige problemer å holde styr på at rystelsene i verden utenom sjelden er ille nok til at vi legger IKEA-katalogen eller Se & Hør fra oss. Det finnes unntak. Som når noen tullinger kjører fly inn i skyskrapere eller moder jord rører litt på seg og skaper kjempebølger som dreper hundretusener. Det er i slike situasjoner at kongeriket viser følelser og vi fremstår som en nasjon med stor medfølelse for omverdenen ved å gi mye av det lille vi har.

Verden går stort sett videre, og vi kan igjen rette blikket hjemover og problematisere og diskutere årets kolleksjon fra den svenske møbelgiganten eller la oss ryste av Se & Hørs stadige graverende avsløringer. I Litt mer viktige stunder konsumerer vi den ene hoderystende nyheten etter den andre om syke avgifter, om østeuropeere som stjeler syklene våre og melkefabrikken som gir litt ekstra oboy til butikkene som vil forfordele konkurrenten.

Sånn går dagene, i stor grad. Vi har nok å bekymre oss over. Da får det heller være at 10000 familier i Zimbabwe fikk ødelagt husene da landets president ville hevne seg på folk som ikke stemte på ham. At bortimot 20 millioner mennesker i deler av Afrika hver dag vandrer hvileløst rundt på leting etter mat, vann og ikke minst fred.

Selv de små historiene fra hjemlige trakter forsvinner i nordmannens rente- og forbrukståke. Som da en 10 år gammel gutt, hans tre småsøsken og foreldre ble overrasket av politiet mens de spiste frokost. Uten forvarsel fikk de beskjed om å pakke sakene straks fordi de skulle sendes tilbake til Tsjetsjenia, hvis land er bomba tilbake til steinalderen etter årelange kriger og en stadig pågående terrorisme mot sivilbefolkninga. Hvordan 10-åringen og familien har det i dag vites ikke. For Norge er det viktigste at de ble pælma ut av landet sånn at vi ikke lenger blir sittende med problemer fra et annet land. Dessuten kommer de hit for å leve i luksus. De bor jo i overflod på asylmottak med standard nesten på høyde med naboens hundehus.

Våre politiske organ – som vi har bestemt skal bestemme – har bestemt at vi skal ha en veldig streng innvandrings- og asylpolitikk. Det er ikke lenger god nok grunn med "bare" krig for å slippe inn i Norge.
Vår joviale nasjon – som liker å vise seg i bunad og lusekofte i skiløypa – har en stadig kamp med å holde ulvene unna nasjonens fleskevelferd. Ved å være for raus kan vi risikere at det ikke blir ny plasma-tv i stua.

Internasjonale undersøkelser viser at vi er en nasjon som stort sett er fornøyd med det meste, og FN har kåret Norge til verdens beste land å bo i.

En klok nordmann sa for noen år siden at vi er en nasjon som er i ferd med å steikes ihjel i vårt eget fleskefett. For en vulgær tanke, men det er vel egentlig mye sant i det...

Gi kysten hurtigruta tilbake

2005-10-20T22:09:00.000+02:00

Hurtigruta er ikke det den en gang var. Den har blitt et moderne skip som ligner mer på farkostene man ser i sydligere hav med godt bemidlede passasjerer, gjerne godt opp i årene. Skipene er tilpasset og modernisert for å ligne mer på de store luksusskipene rundt om i verden. Nylig reiste jeg med den aller nyeste hurtigruta, "Midnattsol". Båten mangler ikke luksus og den har like mange etasjer som et høyhus. Men for en kystens mann som har reist med hurtigruta helt siden svart/hvit-TV-tida, er det som en fremmed fugl som har forvillet seg til strøk der den ikke hører hjemme.

En reise med hurtigruta gir likevel mange opplevelser, selv om det er på svarteste vinteren og man ikke ser noe som helst gjennom vinduene. Duren og vibrasjonen i båten fører en inn i meditasjon, duvingen gjennom bølgene roer kropp og sjel og tar tankene med på en reise som går lenger enn ei kort strekning langs leia. Det er mentalt forfriskende å reise med hurtigruta. Man kan ikke stresse. Det tar lenger tid å reise mellom Øksfjord og Skjervøy enn det tar med fly fra Kirkenes til Oslo. Man må bare gi seg hen til sakteheta. Men den følelsen blir litt borte på de nye hurtigrutene. Man hører ikke motorduren. En merker ikke engang at man legger fra kai. Lydene og lukta er borte. Å være ombord på den nye "Midnattsol" er som å sprade rundt på et hotell med mange stjerner. Selv full storm klarer så vidt å lee på de nye store båtene. Et glass øl står like rolig på bordet som om det skulle være på en bar på land. Man skulle ikke tro man befant seg i åpent hav i Nord-Norge under de verste høststormene.

Før var hurtigruta like mye en lokalbåt som bandt kysten sammen. Det var kystens viktigste forbindelse til resten av verden. Her møtte man alle slags mennesker. Tenåringer som sprang rundt og kniste mellom Finnsnes og Harstad. Gamle far på andre klasse som hadde vært i byen og fått nye tenner. Fiskere på vei hjem etter trålertur, som ikke sparte på lotten eller inntaket av Mack-øl. Unge kjærestepar som sto og klinte under trappa på akterdekket. Ei tante fra Jessheim som hang over rekka og spydde opp svinekottelettene hun inntok på Sagatun i Tromsø. Gamle damer med stort og blått hår, de luktet annerledes enn det man var vant til. Jeg tror de kom fra Amerika eller Tyskland.

Nei, gi kysten tilbake den gamle hurtigruta. Da kjenner man stormen, man kjenner båtlukta og man hører den taktfaste motorduren. Interiøret skrangler og ølglasset danser på bordet i rom sjø. Stålkonstruksjonene i lugarene skrangler og slår når båten legger fra kai. Det gir en følelse av å være på båt. Den gamle hurtigruta er ikke jålete eller ruvende. Men den er grasiøs og kledelig traust. Den forsterker følelsen av reise – både i det indre og det ytre. Forgjengeren til dagens "Midnattsol" var en slik båt. Svart og traust, med lugarer uten TV og dusj og dass på gangen. Billig og bra, uten luksus og dempa belysning. Men så mye mer båt enn de flytende palassene som reker langs kysten i dag. Trøsta får være at noen av de nyeste båtene drar til sydligere strøk om vinteren. Da settes gamle "Nordstjernen" og "Lofoten" inn som vikarer langs kysten. Måtte det vare...

Lykkelandets ulykkelighet

2005-09-06T10:53:00.000+02:00

Nå er det innspurt til årets stortingsvalg. Politikerne blir mer og mer desperat for hver dag som nærmer seg valget. De sprer rundt seg lovnader over en lav sko for å vinne velgernes gunst. De appellerer til verdier de mener samfunnet er opptatt av. Det handler om kontanstøtte, skolemat, bensinpris, stoppeklokker på gamlehjem, etc.. De nære ting som vi alle kan befatte oss med og ha meninger om, sterke meninger.

Midt oppe i dette hemmer også skylappene for vår utsyn mot verden – vi blindes mer og mer for hver dag som nærmer seg valget. Politikerne som reiser land og strand og deler ut roser og billig bensin vet at budskap om en bedre verden utenom Norge ikke når frem. Derfor må de trykke på de riktige knappene sånn at vi kanskje ofrer vår stemme til det rette partiet.

Herjinger i Liberia, sultkatastrofen i Niger og andre afrikanske land, regimer rundt om i verden som bryter det som er av menneskerettigheter er ikke nok sexy som politisk tema. Verdens elendighet egner seg ikke som valgflesk her hjemme og derfor må vi fanges inn med andre virkemidler. Den ansvarlige politikeren har definert ut hjemlige problemer som de viktigste og største utfordringer Norge har i verden.

Norge er det verdens beste land å bo i, har FN slått fast. Vi er drøyt 4.5 millioner mennesker i kongeriket. Med andre ord et tjyvhåll på jordkloden. Norge er selvsagt ikke et land alle vet om. Men mange fra de fattige delene av jorda vet at det finnes et land der oppe i nord, der mennesker lever i trygghet; fjernt fra krig og undertrykkelse. Norge er for mange lykkelandet. Bare ikke for oss som bor her.

En biskop sa en gang at vi er en nasjon som er i ferd med å steikes i hjel i vårt eget fleskefett. Egoismen vokser i takt med vår velstand. Det er vel bare innad i Norge at vi lever i en tro om at nordmenn er klodens mest joviale og omsorgsfulle mennesker. Vi kan vel leve i den fantasien fordi det arrangeres en TV-aksjon i ny og ne. Det er vårt omsorgs- og sympatiallibi overfor resten av verden. Men i den norske ryggrad skjules egoismen og gjerrigheta. Når alt kommer til alt, er det først oss selv og så oss selv.

Det er kanskje derfor man kan bli statsminister på lavere brunostpriser, billigere sprit og selvsagt billigere bensin. Vel, i rettferdighetens navn skal det nevnes at vi har jo omsorg for våre eldre som er ramma av stoppeklokke-omsorg. Men likevel skal det mye til for at vi blir fornøyd. Det blir selvsagt aldri godt nok. Derfor har vi ulikhet innen politikken som skal gjenspeile Norges innbyggere. Høyre vil ha lavere skatt for innbyggerne, for det handler om frihet. SV skal ha full barnehagedekning, for det er det mest rettferdige. FrP vil ha bensinpris på åtte kroner, for vi etes opp av avgifter. Vi renner til urnene og slipper ned en seddel i håp om at en av disse oppfyller sine lovnader sånn at hverdagen blir litt bedre.

Når valget er gjort og statsministerrollen er tildelt, sitter fortsatt en nasjon tilbake og mener at verden er urettferdig på en eller annen måte. Noe galt i dette landet vil det alltid være og misnøyen sitter fremdeles i ryggmargen. Det som resten av verden anser som lykkelandet er i realiteten ikke så lykkelig. Vi får trøste oss med Hotel Cæsar og Norge Rundt. Det gir i allefall noe til mange i en stakket stund i Norge. I mellom slagene fortsetter ergrelsen over høye bensinpriser, skatt og dårlig barnehagedekning.

Samtidig fortsetter overgrep mot mennesker under ekstreme regimer, borgerkrig og menneskene i Niger dør fremdeles av sult. Noen av de ønsker seg til lykkelandet i nord for å få en bedre fremtid. De skulle bare visst hvor ille det er her oppe. Da har de kanskje ikke begynt på den lange og farlige vandringa fra Liberia eller Iran.

Godt valg!

Liv og død

2005-08-06T13:49:00.000+02:00

Det er kort vei fra sprudlende liv til død. Den brutale syklusen er en del av jordas liv, og i dyrenes verden er det dagligdagse selvfølgeligheter og selvsagt ikke blandet med følelser. Det handler bare om å overleve eller ikke. Jeg ble temmelig overrasket da Leifny (katta) i dag kom stormende inn i leiligheta med en død gråspurv i kjeften.

Det er heldigvis ikke hver dag Leifny kommer inn med dyr som hun har fanget. Dagens bytte var avlivet før den kom i hus. Men en gang da jeg bodde i Vadsø kom hun inn i leiligheta med en sprell levende fuggel i kjeften. Katta var så jøger over fangsten at hun glemte kløktigheta og mista fuggelen. Med ett følte jeg at huset mitt var en zoologisk hage med en livredd fuggel som fløy rundt i stua med katta i stjerten. Det var egentlig et komisk syn, men siden jeg ikke hadde lisens for å drive dyrehage måtte jeg få ut fuggelen. Fiskehåven – som ikke har hatt en eneste fisk i nettet – kom endelig til sin nytte. Katta og jeg konkurrerte og sprang om kapp etter det stakkars forskremte fuggelen. Heldigvis vant jeg og fikk fuggelen i håven. Leifny ville så gjerne overta fangsten. Men jeg syntes den arme gråspurven fortjente en ny sjanse så jeg sendte den ut i det fri og ga i stedet kokt fisk til Leifny.

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor hun dro en død fuggel i hus i dag. Det kan være at hun driver med litt jaktopplæring på sine avkom.

Det ligger vel i ryggmargen hos kattene. Selv om de har sine brutale gener, er de likevel hyggelig og fremstår som oftest sjarmerende

Blogg-debutant

2005-07-31T15:05:00.000+02:00

Da har jeg endelig fått oppretta min egen blogg. Blogg har egentlig vært ganske fjernt for meg, men da en god venn av meg i Vadsø introduserte meg for dette nettfenomenet, ble jeg frista fordi det virker så enkelt.

Jeg holder til i Bodø og jobber som journalist. Før jeg kom hit med hurtigruta i september 2004, bodde jeg seks år i Vadsø. Jeg er opprinnelig fra Troms, men har bodd i hele Nord-Norge bortsett fra Sør-Helgeland. Jeg er en ekte nordlending, selv om jeg altså ikke er fra Nordland, og jeg har funnet det veldig inspirerende å bo i de ulike delene av Nord-Norge. Jeg har holdt meg langs hurtigruteleia og hver gang jeg har flyttet på meg, har hurtigruta tatt meg med til mine nye bosteder. Hvor ferden går neste gang, vet jeg ikke. Det blir vel enten med nordgående eller sydgående.

Jeg håper å lære mye om blogging ved å bruke dette forumet. Dersom du som leser har gode blogger-tips til en nybegynner, så mottas det med takk.

Helge