Kysten

La oss etes opp av avgifter

2007-01-23T16:03:00.000+01:00

Skatter og avgifter er som regel et stort diskusjonstema i dette landet. Regelen er at de fleste forarger seg over alle skattene og avgiftene, og de mest ekstreme går så langt at de hevder at staten flår oss for avgifter. Dette gjelder svært ofte når det er snakk om bil- og drivstoffavgifter.

Det ville sannsynligvis ikke vært vanskelig å mobilisert til en aksjon (som føyer seg inn i rekken) mot alle avgiftene, men det kommer nok ikke til å skje her inne på denne bloggen. Heller tvert i mot.

Som skatte- og avgiftbetaler i dette avgiftsbefengte landet, kan jeg med glede presentere Kystens nye avgift: CO2-glass for bilkjøring. For hver gang min Citroen kjøres skal en 20-kroning droppes i et syltetøyglass, og for hver gang tanken fylles opp, skal ti prosent av det tankinga kosta opp i glasset. Glasset er det samme jeg fylte opp med røykepenger jeg sparte et halvår i fjor.

Det blir spennende å se hvor mye penger det blir etter noen måneder. Til jul skal glasset tømmes og pengene skal gå til deler av verden som må lide under den vestlige verdens utslipp, eller prosjekter som bøter på de skadene vi påfører. Det er ikke allverdens, men det hjelper litt.

Utover den selvpålagte avgiften er det bare å glede seg over skatter og avgifter som han stat tar inn hver måned. Det kommer oss til gode når vi alt for feite usunne nordmenn trenger behandling for overvekt, diabetes, hjertelidelse eller hva det måtte være som følge av dårlig livsstil. Og vitenskapens forklaring på mange av nordmenns livsstilssykdommer, er mangel på aktivitet fordi vi bl.a kjører for mye bil.

Lihkku beivviin

2007-02-06T18:26:00.000+01:00

Det første samiske landsmøtet fant sted på denne dag i 1917 i Trondheim. Men først i 1993 ble dagen for første gang feiret som Samefolkets dag.

Det er en viktig symbolsk dag å markere. I dette lille landet er vi så priviligert at vi historisk rommer flere kulturer, noe som er med å gjøre nordmenn litt mer fargerikt.

Dagen vekker sterke følelser. Mens det samiske flagget heises, er det samtidig noen som uttrykker sin sterke forakt for dagen, det samiske folk og kulturen. Paradoksalt er det slik at mange av kritikerne selv har mer samisk blod i årene enn det etniske norske. Men kunnskap er ikke alle forunt.

Forhåpentligvis vil folk i fremtida besinne seg og heller se hvilken berikelse den samiske kulturen gir oss.

Jeg har 75 prosent samisk blod i årene, men kan ikke snakke samisk. Det er et resultat av den meget effektive fornorskningsprosessen som pågikk over mange generasjoner. Selv om språket gikk tapt for min del, er det en glede å kunne heise flagg og være med på å markere denne dagen, som også er min dag.

Man skulle gjerne hatt en reinkjøtt-middag på en sånn dag. Men det finnes gode alternativ. Mine forfedre var i hovedsak sjøsamer, og en av de viktigste tradisjonsrettene er mølja. Fersk mølja på en sådan dag er det perfekte måltidet på Samefolkets dag.

Lihkku beivviin!

Øl til folket!

2007-02-13T17:13:00.000+01:00

Det er ikke like lett å se forskjell på bokstavene når tidsfristen for å trykke ei sak i avisa nærmer seg. De fleste journalister synes det er pinlig med feil som kommer på trykk, men dagbladets førsteside i helga er hittil årets beste.

Men jeg synes de skulle tatt den helt ut når de alt var i gang: TRØMSØ ER ØL-BYEN. Jepp, gå for den.

Og hvis de hadde vært skikkelig på skøyern i Dagbladet, kunne de fortsatt med trø smø kønøsørø på høybrø pløss, satt øg spøltø pø øn køntrøbøss...

Gi Ø(l) til folket!

På historisk grunn

2007-03-21T10:37:00.000+01:00

Vinterpalasset i St.Petersburg er et av Europas mest storslåtte palass. Det vises utvendig og innvendig, for det er ikke spart på noe i utsmykking. De store hallene er dekorert med skulpturer i marmor og gull og gigantiske søyler i granitt holder det hele oppe. Da Katarina den store tok vinterpalasset i bruk, skulle det være et symbol til resten av Europa at her var det makt og rikdom.

Tsarinaen hadde en stor interesse for kunst. Samlinga henne var stor og etterkommerne fortsatte å samle europeisk kunst. I dag er dette verdens neststørste kunstsamling.

Utenfor palasset ble det reist et monument som symbol på seieren over Napoleon i 1812. Monumentet symboliserer Russlands suverenitet i den avgjørende delen av krigen og ydmykelsen av Frankrike. Paradoksalt var det nettopp en franskmann som laget dette seiersmonumentet.

Men plassen utenfor vinterpalasset har også vært sentrum for blodige og historiske begivenheter. I 1905 troppa folk opp på plassen og demonstrerte mot de elendige kår som folk led under. De bad om brød, men tsarens hær svarte med å åpne ild og det utvikla seg til et blodbad. 12 år senere troppa revolusjonistene opp med Lenin i spissen for å ta makta og avvikle aristokratiet. Folket tvang tsaren av tronen og det var duket for et nytt regime. Resten er historie....

Kontrastenes land

2007-03-22T10:30:00.000+01:00

Inne i denne steinbygningen ligger Sovjetunionens far, Vladimir Iljitsj Lenin. Da han døde i 1924 bestemte kommunistene at han skulle hvile i et mausoleum, og i kjelleren på denne bygninga ligger han i en glasskiste på utstilling. Det har han gjort i mer enn 80 år, og hit har russere og turister gått for å se revolusjonens far. Selv om det er både surrealistisk og litt makabert, er det likevel fristende å gå inn og se ham. I køen foran er det ikke bare turister som er nysgjerrig på å se en ekte legende. Hit kommer også bestemødre med barnebarn for å vise ham respekt og legge igjen ei rose. Det er unektelig en spesiell opplevelse å se Lenin med egne øyne. Inne i mausoleet er man bare en drøy meter fra mannen som forandra Russlands historie og som prega de politiske retningene i resten av verden. Utenfor Lenins "hjem" har årene gått og kapitalismen har innhenta hovedstaden.

Under kommunismens tid var det liten plass for kapitalismen. Rundt om i hovedstaden blir det lenger og lenger mellom de kommunistiske symbolene. I stedet blir russerne lokket til å nyte goder som tidligere ble sett på med stor forakt.

Når man går rundt i Moskva er kontrastene tydelig. Ny og gammel tid krysses over alt. Det blir lenger og lenger mellom hver Lada i denne byen. Mercedes og andre dyre biler som forbindes med status preger gatene. De gamle slitte ladaene man ser, er i seg selv et symbol på en tid som må gi tapt for den nye tiden.

Det er som om tiden har stoppa opp i undergrunnen av Moskva. Da metrostasjonene ble bygget under Stalins tid, var det viktig at de skulle se bra ut. Og det gjør de. Metrostasjonene er som forskjellige kunstgalleri. Stasjonene er utsmykket med statuer av gode arbeidere eller skikkelser fra revolusjonens tid. Det er ornamenter og mosaikk i takene og vakre lysekroner. Ni millioner mennesker reiser hver dag med metroen i Moskva, men de færreste går med hodet lent bakover for å studere omgivelsene. De yngste er mer opptatt av å se ned på mobiltelefonen der tommelen springer over sms-tastene.

På metroen treffer man folk fra alle lag, unge og gamle. De unge kom inn til en verden med Coca-Cola, Nokia og moteklær fra Italia, mens de gamle kom til verden og vokste opp under Stalins spilleregler. Skal tro hva de gamle tenker om de unges nye tidsalder, og hva tenker de unge om de gamles tid. Kan hende det går en og annen refleksjon om nettopp det gjennom hodene til folk mens de humper videre til neste stasjon.

Vårstemning i Bodø

2007-04-25T21:57:00.000+02:00

Vinteren har for alvor sluppet taket, også her nord i Bodø. Når man går litt rundt og ser på vårtegnene, er det en del her og der som bryter med den sildrende idyllen. For det er ikke bare hestehov som dukker opp på denne tida. Turstiene er dekorert med vel så mye annet enn naturens vårtegn. For eksempel en kjøleskapsdør.

Hvis man legger godviljen til, kan man se på det som en utstilling for samtidskunst. For det har jo helt klart sine uttrykk. Og utstillingsområde er uendelig stort. Ja faktisk hele byen, og sannsynligvis hele landet er galleri.

En hjulkapsel kan være kjekt å ha, selv om du ikke har en bil. Det er nok av foreldreløse biler langs svinestiene.

Det er egentlig litt vanskelig å se det positive i dette. Det sikre vårtegnet inne i byen, er all dritten som kommer frem, og som sees så langt det er mulig å se med allminnelige menneskelige øyne.

Bærbar musikk fra 80-tallet og frem til i dag

2007-04-30T21:23:00.000+02:00

På 80-tallet benket vi oss foran radioen, en gang i uka. Et av de få høydepunktet etermediet hadde å by på, var Ti i skuddet med Vidar Lønn Arnesen fra Store studio på Marienlyst. Men før sendinga starta, var det viktig å forberede seg. Vi som ikke hadde tjent penger på tungeskjæring, hadde naturligvis ikke råd til å kjøpe nye opptakskassetter på Samvirkelaget. Vi gikk løs på foreldrenes kassetter med Finn Kalvik eller Gro Anita Schønn, og ”bygget” de om til opptakskassetter. Som fjortiser dreit vi i ”Jeg vil ha en blå ballong”, og synes selvsagt det var helt på sin plass at den og de andre slagerne måtte gi tapt, for å bli overskrevet av poplåtene til Limahl, Alphaville, Stevie Wonder, Modern Talking, etc..

Det var måten å skaffe seg den siste musikken, ute på ei isolert øy i havgapet 30 mil fra nærmeste platebutikk. Det funka, vi var med og holdt oss oppdatert og inne med det som gjaldt der og da. Så mens Vidar Lønn Arnesen sparka i gang låt etter låt, satt vi klare med fingertuppen på pauseknappen. Men ofte (faktisk nesten bestandig) ble det bare spilt et par minutter av låtene. Når man spilte av kassetten etterpå, avslutta hver låt med et lite sekund vill jubel fra en eller annen ungdomsskoleklasse som satt med mentormeterknappen i Store studio og stemte låtene opp eller ned på lista. Lyden var som regel fryktelig dårlig. Ofte ble kassettene brukt om og om igjen, i tillegg var det ofte mye sus på radioen. Men det spilte i grunnen ikke noen rolle. Vi hadde det vi trengte til å akkompagnere ungdomstida mens vi smugrøkte Tiedemanns nr. 3.

Så for å smette inn en velslitt klisjé her på bloggen, er det bare å si at alt har blitt mye enklere med årene. Etter walkmannen kom discmannen. Så kom MP3-spilleren med iPoden som tronet øverst av dem alle. Nå går en haug med folk rundt med propper i ørene og en ledning som forsvinner inn i jakka. De har sine hiter i en liten sak som ikke er særlig større enn ei fyrstikkeske. Musikken er tilgjengelig når som helst og hvor som helst. Har du ikke plata i hylla, er det noen få tastetrykk på veven så kan du kjøpe den og legge den rett in på MP3-spilleren, der og da. Man kan riktignok fremdeles ta opp radioprogram, som Ti i skuddet. Men man trenger ikke sitte og jage pauseknappen opp og ned for å få inn det man skal ha. Podcast gir deg alt du vil, når du vil. Jeg har ikke til hensikt å lengte nostalgisk tilbake til de dårlige opptakskassettene, for akkurat på det området har verden blitt mye bedre. Men det er likevel en slags sportsgren som har endt opp i historien. Det er nok like greit. Vi klarer oss godt uten Vidar Lønn Arnesen og en skrikende ungdomsskoleklasse på dårlig FM-forbindelse fra Store studio.

Er det vår, så er det vår

2007-05-09T22:42:00.000+02:00

Det er jo pr. definisjon vår når vi er i mai. Og når man står på terskelen inn til sommeren, så våkner man fra vinterdvalen og må ut og gjøre de typiske vår-tingene. Russen har tatt på seg arbeidsklær og sprader rundt i bybildet. De enser tydeligvis ikke at det er tre og en halv grad ute, i tillegg er det et iskaldt drag fra nord som kommer gjennom lufta. Hvert år har de denne seansen fra første til søttende. Om det er litt sludd eller kuling i lufta, ser ikke ut til å virke særlig inn på denne vårseansen. Men man skal ikke utelukke at russen har tatt forbehold og sørget for rikelig med frostveske for å klare disse ukene.

I Norge kommer jo nasjonaldagen sammen med denne våren, og i uker før Gammel Jegermarsj jaller i gatene, er janitsjarkorpsene ute og sjekker at de også i år holder marsjtakta. De gjør sitt beste, og de skal ha honnør for sin øvingsinnsats. For jeg vet ikke av noen andre musikere som med glede bruker gatene som øvingsrom når det er tre og en halv i lufta. De slår og de blåser. Fingrene er nesten blå. Treblåserne og kornettene sliter med å spille rent. Det er vanskelig å få den fine rene lyden ut av tuten på denne tida. Jeg er ikke så sikker på om korpsmusikk ble laga for vårt klima. Men uansett. Gjennom de frosne instrumentene var det likevel noe som ligna jegermarsj da jeg møtte på dem i kveld. Niende mai er det ikke den musikalske innsatsen som imponerer, men innsatsen. Jeg håper det blir litt varmere til søttendemai.

De som aldri gir seg

2007-08-27T21:56:00.000+02:00

Det finnes folk som ikke slutter i yrket sitt når de passerer 67, eller enda tidligere. Vår velstand gjør at man kan bruke siste del av livet til å dyrke seg selv og ikke være bundet i arbeid. Det ser man tydelig på antall nordmenn som bosetter seg i sydligere deler av Europa om vinteren. Jeg kan skjønne dem. Etter et langt yrkesliv, nedbetalt hjem, god pensjon og en solid slant på kontoen må det være fristende å bare nyte tilværelsen og være sin egen herre.

Men det finnes noen mennesker som overhodet ikke ser for seg et liv på balkongen i syden etter at de har passert pensjonsgrensa.

På min hjemplass er det en mann som har tilbrakt hele sitt liv på sjøen. En ekte kystens mann som har livnært seg og sin familie med det havet har gitt. I dag er han 83 år og fremdeles aktiv som fisker. Om vinteren drifter han med sin 16 fot store båt på grensa til Lopphavet etter skreien som passerer på sin vandring til Lofoten. Det har han gjort så lenge han kan huske. Om våren er det rognkjeks, og mens vi andre har sommerferie drifter han etter laksen.

For noen år siden var han sitt eneste mannskap, men nå har han hyret en ekstra mann. Det går visst bra med fiskeriene for hans del. Når jeg besøker ham i støa skal han ut og dra laksegarn. Med mannskapet trygt om bord setter han båten ut og er klar for en ny dag på sjøen. Det er torsdag og bruket må opp av havet fordi myndighetene har bestemt at det ikke er tillatt å fiske på fredagene. Det ergrer den gamle fiskeren. Ifølge ham er det nok laks i havet og fredagen er jo en arbeidsdag. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe; han kan bruke fredningsdagen til å bøte garn. Det må jo også gjøres.

Valgkamp dått no

2007-09-02T12:31:00.000+02:00

I disse dager er det tusenvis av mennesker som håper på å bli ordfører. Valgkampen går inn i sluttfasen og det myldrer av politikere der det er folk. Fremdeles treffer politikerne flest mennesker på steder som kjøpesenter. Det er en valgkamp-tradisjon å se noen håpefulle under en parasoll prydet med partiets logo.

Men i år har de samme politikerne for alvor tatt Internett i bruk til stemmesanking. Nesten alle politikere i landet bruket blogg der de uforstyrret av pressen kan få frem sine politiske budskap. Noen er mer drevne enn andre

Andre har gått litt lenger og tatt i bruk video. Man kan undres over hva de har tenkt på i det de har lagt ut en videosnutt der de ber om folkets gunst. Noen ganger kan det rett og slett virke mot sin hensikt.

En lokal Krf`er har nok ikke tenkt på at det politiske budskapet går opp i st.hans-bålet. Hvem i alle dager får med seg hva denne mannen sier? Det hadde passa bedre om han i stedet snakka om en idyllisk kveld rundt et bål. Som seer får jeg selvsagt mye mer lyst til å grille pølse enn å stemme denne mannen inn som ordfører.

Eller denne lokale FrP-politikeren som ser fryktelig sørgmodig ut og vettskremt foran kameraet. Man får ikke veldig lyst til å stemme inn en kandidat som ser ut som en skremt fuggelunge .

Uansett, dette er jo underholdende å se på. Det er åpenbart at de som velger å selge seg gjennom en videosnutt ikke har tenkt på at det kan gjøre vondt verre. Å drive valgkamp gjennom video er ikke synonymt med suksess, tvert i mot. Når en ordførerkandidat fra Ap stiller seg og hele partigruppa foran et videokamera, ser man tydelig at dette er et politisk gjeng som ikke har det bra. Man får medlidenhet for denne krampaktige gjengen som tydelig er lite komfortabel med at et videokamera filmer dem

Etter å ha sett en del videosnutter med ulike politikere, må jeg si at det er svært få som klarer å overbevise meg om at de er rette folk til å styre en kommune. Da har jeg større tro på denne mannen.

Stem blankt...

2007-09-09T14:51:00.000+02:00

...hvis du ikke har et eneste parti eller politiker du mener fortjener din stemme. Stemmeretten gir oss anledning til å påvirke samfunnet i den retning hver enkelt av oss mener er riktig. De aller fleste har en mening om hvordan samfunnet skal styres og hva som er viktig. Det er en individuell handling som er med på å påvirke kursen i landet.

Men det viser seg at færre gidder å stemme. Noen fordi man er lat, andre fordi man ikke vil stemme inn noen av partiene som stiller lister til valg.

En blank stemme er ikke verdiløs. Den er gull verdt i forhold til ikke å stemme. Det viser for det første at man deltar i samfunnsdebatten og har en mening om den politisk retninga. Ingen personer eller parti tjener på en blank stemme, men for de enkelte menneskene som slipper en blank stemmeseddel i urna er det en beskjed om at man er opptatt av samfunnsstyringa.

Dersom alle som ikke stemmer hadde levert en blank seddel, ville det vært et sterkt politisk signal til alle partier om en ønsket endring. Det tjener demokratiet og hver enkelt av oss alminnelige dødelige. Å ikke stemme er en individuell fallitt. Vi har blanke stemmesedler fordi det skal være et alternativ for absolutt alle å stemme på. Så ikke undervurder verdien av en blank stemmeseddel..

Og er du i tvil er det ennå anledning å finne et parti å stemme på. Sjekk nettsidene til de ulike partiene, og du finner garantert noe som engasjerer akkurat deg. Godt valg!

Avgift for regnskogen

2007-12-08T16:17:00.000+01:00

Norge omtales ofte som avgiftnasjonen. Vi har avgifter for det meste, og når det alt er en lang rekke med avgifter er det bare å slenge på enda en avgift. Jeg har tidligere skrevet om frivillig CO2-avgift.

I januar ble CO2-glasset oppretta og målet var å legge tjue kroner på glasset for hver gang bilen ble brukt. Jeg må ærlig innrømme at det noen ganger ble glemt. Men har tatt det igjen, så totalt sett er målet nådd.

I dag ble pengene veksla inn og sluttsummen ble på 3810 kroner. Nå skal pengene brukes på vern av regnskogen. For de pengene vernes i overkant av 15 kvadratkilometer regnskog i ett år.

Jeg anbefaler alle å lage seg et CO2-glass. Når vi har råd til å kjøre rundt i de fine bilene våre, har vi også råd til å avse tjue kroner til tiltak som forebygger skadene vi påfører miljøet.

Amen.

En hjullaster ute av kontroll

2007-12-20T20:39:00.000+01:00

Jeg hadde akkurat kommet på jobb en fredag morgen for noen uker siden. Kaffen var fersk og jeg var igang med runden i avisbunken. Så får jeg beskjed om at bilen (min knallfine Citroen) som stod parkert utenfor var herpa og vraka.

Det viste seg at en hjullaster som skulle strø sand på den knallharde glatte isen, mista kontrollen og deisa rett inn i bilen. 15 tonn ute av kontroll. Ikke bare et enkelt sammenstøt, men etter at min Citroen hadde stoppa den løpske hjullasteren faller skufla på 2.5 tonn ned i taket på bilen min. Det var ikke mye igjen. Totalvrak og kondemnert var dommen fra takstmannen.

Så nå kjører jeg rundt i min nye Citroen og lurer på hva som ble den gamle bilens endeligt. Kanskje ender den opp som hermetikkboks til kattematen eller innpakning til makrell i tomat.

Rester fra Peppes til jul

2007-12-21T10:05:00.000+01:00

Ei dame her i Bodø har kommet på en genial idé. Etter å ha sett at stumpene av stearinlysene fra Peppes går i søpla, bestemte hun seg for å bruke stumpene til noe nyttig.

Hun fikk en avtale med Peppes om å ta vare på lys-stumpene sånn at hun kunne gjøre litt forretning ut av det. Peppes bidrar til mindre avfall og hun smelter stumpene sammen og lagger flotte nye stearinlys av det. Hun tjener penger og kundene får flotte lys til mørketida.

Hjem til jul

2007-12-21T12:59:00.000+01:00

Tre dager før julaften hersker det totalt kaos i flytrafikken. Tusenvis av mennesker sitter værfast rundt om på norske flyplasser. Juleferien hjemme henger i en tynn tråd for mange. Jeg har vært på ekspedisjonen og løyst blå billett, og snart går jeg ombord i "Nordstjernen" og steamer nordover - 30 timer nord av Bodø er mitt mål. God jul!

Bortskjemte pensjonister

2008-03-30T13:17:00.008+02:00

Det kan gå mot en stor streik i Norge. LO og YS tar ut omlag 40000 arbeidstakere i første omgang dersom de ikke får gjennomslag for AFP-krav. Årets lønnsoppgjør er et av de mest politisk betente på mange år. I mediene har vi møtt sliterne på gølvet som hevder sin rett til å kunne gå av etter fylte 62 og ha det økonomisk romslig i resten av sine leveår. De som ikke støtter deres kamp er usolidarisk, blir vi minnet på.

Det er vel ikke så tilfeldig at alle våpendragerne i denne saka er godt voksne mennesker som har begynt nedtellinga til pensjonstilværelsen. Vi som ennå skal jobbe like lenge som vi har levd til nå, er ikke like entusiastisk for fagbevegelsens AFP-kamp. Men her om dagen stilte Rød Ungdom i Bodø seg på barrikadene for AFP-ordninga. De stiller seg uforbeholdent bak besteforeldrenes pensjonskrav. Det fremstår som litt absurd, igrunnen. De røde ungdommene på standen var så unge at de fremdeles sitter på skolebenken og har ikke i særlig grad vært i et etablert arbeidsforhold. Før de har kommet ut i arbeidslivet, kjemper de for en ordning som vil ramme dem når håret har grånet og de skal over i pensjonstilværelsen.

I prinsippet er det viktig å vise solidaritet overfor arbeidstakere som krever sin del av samfunnsformuen, som man selv har vært med å bygge opp gjennom hardt arbeid. Det er rettferdig at slitere skal belønnes for innsatsen.

Men det er direkte usolidarisk av etterkrigsgenerasjonen å dra de unge i kampen for en sak som kun vil gagne de som har pensjonsalderen rett rundt hjørnet. Alle de andre av oss må i fremtiden betale regninga for AFP-kalaset, dersom LO og YS vinner frem med sitt krav. Det er ikke sånn at det kun er dagens 60-åringer som er slitere. Også nybegynnerne på gølvet har valgt å slite for samfunnsmaskineriet. Det skal de gjøre i mange ti-år fremover. Når dagens 20-åringer skal gå av med pensjon, må de se langt etter muligheten for å slutte i arbeid når de er 62, iallefall om de skal ha de samme økonomiske forutsetninger som dagens AFP-krav går ut på.

Man trenger ikke ha avanserte mattekunnskaper for å skjønne at regnestykket ikke går opp. Antallet pensjonister i de kommende generasjonene blir mye høyere enn i dag, samtidig som det blir færre som arbeider for å finansiere fremtidens pensjonister. Alderspensjonen blir mindre per hode i fremtiden. Sånn er den økonomiske naturloven.

Vi er så heldige at vi har en solid formue på bok. Men den varer ikke evig. En dag er gullkista på havbunnen tømt og da skal reservene være med å holde samfunnsstandarden vedlike. Dersom LO og YS får gjennomslag for kravene, vil det gjøre et solid innhogg i formuen som får store konsekvenser etter at AFP`erne har gått i grava.

AFP-gjengen – med fagbevegelsen i spissen – fremstår gretne og bortskjemte. Etterkrigsgenerasjonen har fått i pose og sekk fra vugge til grav. Ingen generasjoner er så formuende som nettopp dem, og likevel skal de ha den største særbehandlinga av alle i samfunnet.

De som er rundt pensjonsalderen har bygget seg opp formue gjennom slit og arbeid, men de har også fått nyte godt av den formuen som Norge har bygget opp fra 60-tallet og frem til i dag. AFP-gjengen og fagbevegelsen vender nå ryggen mot de fremtidige generasjonene til fordel for deres egoisme og forfengelighet.

Det er direkte skammelig at fagbevegelsen nå bruker sin makt og drar flere titalls tusen mennesker ut i streik, også 20-åringer som aldri vil få nyte godt av den kampen de nå blir tvunget inn i.

Siv Jensens metode

2008-06-25T10:34:00.004+02:00

Martin Kolberg er indignert over de nyrike som tar seg fiheten med å kaste seg inn i den politiske debatten. Kolberg mener rike mennesker som Ola Mæla bør holde seg unna de norske politiske anliggende fordi han et år bare betalte 200 kroner i skatt til statskassa.

Ola Mæla ble potte sur. Siv Jensen ble enda surere da hun hørte det, og med søte røde jordbær i hånden inviterte hun til pressemøte for bl.a å ta et oppgjør med partisekretæren i Arbeiderpartiet.

- Kolberg bruker Zimbabwe-metoder, det kan se ut som om dette er det eneste virkemidlet han har for å true på plass et flertall for regjeringen, sa hun.

Sånt smeller inn og får full oppmerksomhet. Oppslag i alle medier og en liten mediestrategisk seier (på veldig kort sikt) kan noteres.

Sannsynligvis var det en del folk rundt om i landet som nikket og var enig med Jensen om Kolbergs metoder. Men hun både undervurderer folks kunnskap om verden og utviser fullstendig mangel på respekt overfor de som lider under de virkelige Zimbabwe-metodene.

Zimbabwe har et av verdens mest pil-råtne regimer. Robert Mugabe har styrt landet med jernhånd og tyrranisert alle som har prøvd å stå i mot ham. En hver som prøver å utfordre Mugabe politisk blir kjeppjaget, utsatt for grov vold og drept. Ved bruk av terror har han klart å holde Zimbabwes folk under hælen. Han er en dødelig diktator, og alle som har andre meninger enn diktatoren lever i redsel hele tiden og bare venter på å bli oppsøkt av Mugabes bander.

Opposisjonsleder Morgan Tsvangirai har forsøkt å utfordre regimet i håp om å skape demokrati i landet. Det har kostet ham dyrt. Tsvangirai har blitt arrestert flere ganger og hans medhjelpere har enten blitt torturert eller drept. Mugabe har ingen planer om å gi fra seg makta, selv om en hel verden nå forsøker å presse ham til å gi etter. Spenninga i Zimbabwe øker fra dag til dag, og det kan bli en forferdelig blodig tilværelse for landets 12 millioner innbyggere.

Man trenger selvsagt ikke å være professor i noe som helst for umiddelbart å se at våre metoder er langt mer human og ikke minst uskyldig.

Norske politikere har alltid sutret over norsk skattemoral. Enten det er for mye eller for lite skatt.

Martin Kolberg sutret over Ola Mæles skattemoral, og mente at rikingene som lever på rivieraen og ikke bidrar over skatteseddelen, skulle ligge unna den politiske debatten.

Som leder av et av landets største parti, skulle man tro at Siv Jensen var smartere enn det hun fremsto som. Zimbabwe er for tiden Helvete på jord, og dra det inn i den norske politise debatten sier ganske mye om synet på verden utenfor.

I stedet for å møte Kolberg med saklige politiske argumenter, hopper hun i gjørma og viser i sannhet hvilket heimføingsnivå vi legger oss på i dette landet.

Hvis dette skal sette standard for retorikken i kommende valgkamp, er den i så fall historisk fordummende.

Ut med flagget - inn med dragen!

2008-05-20T21:35:00.005+02:00

Norges Fotballforbund ga etter for folkekravet og setter det norske flagget tilbake på brystet på landslagsdraktene. Fotballspillere, fotballelskere, predikanter, FRP`ere og visesangere eksploderte da NFFs designere kreerte en ny logo som er prega av en drage.

Til og med kulturministeren mente denne saken var av en så stor kulturpolitisk dimensjon at han satte av store deler av sin arbeidsdag på å rette pekefingeren mot de som forsøker å rokke ved den norske identiteten.

Ut fra de heftige reaksjonene som kom, skjønte jeg tidlig at det ikke var mange med meg som synes det var en strålende ide å fjerne det norske flagget fra synlig hold på landslagsdraktene.

Nå som fotballforbundet har snudd i saka og tar det norske flagget inn igjen, vil jeg reagere- på vegne av meg og katta. Har ikke bestemt meg for om jeg skal være rystet eller få et følelsesmessig utbrudd, slik Åge Hareide reagerte da flagget ble fjerna.

Bort med flagget fra trøyene! Med de prestasjonene landslaget har vist under Hareide , burde det norske folk puste letta ut over at de ikke lenger reiser rundt i Europa og bommer og tryner med det norske flagget synlig for all verdens folk.

Dessuten bryter Hareide og gutta med skikk og bruk av det norske flagget: Flagget skal aldri berøre bakken .

Ikke kødd med Lada

2008-02-11T11:08:00.000+01:00

Vadsøordføreren var i det humoristiske hjørnet under en middag sammen med norske og russiske gjester. Han fortalte om gamle dager da man hadde basarer på Kirkenes der førstepremien var en fruktkurv og andrepremien en Lada. Men man skal ikke kødde med Lada, den russiske folkevogna. Før i verden hadde ladaen stor status og mange drømte om å eie en sånn bil. Når man ser den gamle Lada-reklamen kan man jo skjønne at den alminnelige mann og kvinne gjerne ville ha en sånn bil i sitt eie fremfor en fruktkurv med brune bananer og skrukkete epler.

Tam rev på Finse

2008-01-21T16:17:00.000+01:00

Forrige helg var jeg på Finse i Bryllup. En liten stund på kvelden måtte det nygifte paret dele oppmerksomhet med en liten tass som plutselig dukka opp. Hadde tilfeldigvis videokamera med meg og fikk fanga den på film. Umiddelbart mente jeg at dette var en fjellrev, men etter å ha søkt litt rundt på nettet ble jeg i tvil om den lille tassen kanskje er en sølvrev. Kanskje noen som ser videoen vet hvilke rev dette er?

På tur med hurtigruta

2008-01-06T21:56:00.000+01:00

Her før jul reiste jeg med hurtigruta Nordstjernen fra Bodø til Skjervøy. Hadde med videokamera og gjorde noen opptak underveis.

Kriminell handling?

2007-12-13T19:59:00.000+01:00

– Å ignorere selve utfordringen global oppvarming kan være kriminelt, sa Jens Stoltenberg under det store klimamøtet på Bali.

Samtidig satt hans partikolleger sammen med de andre partiene hjemme i Oslo og ga grønt lys for å slippe ut 490.000 tonn mer CO2 i året.

Lurer på om det er vurdert arrestordre.

Statsbudsjettet

2007-10-08T17:15:00.000+02:00

For noen dager siden la regjeringa frem sitt forslag til statsbudsjett for neste år. Selv om mye var kjent på forhånd gjennom valgkampen, ble det fulgt med argusøyne fra politisk hold og ikke minst pressen.

Umiddelbart etter at budsjettet ble kjent, kom reaksjonene. Naturlig nok er opposisjonen meget indignert, blindeforbundet misfornøyd, miljøbevegelsen raser og oljetilhengerne i Vesterålen jubler over regjeringas prioritering frem mot en eventuell oljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen.

NRK-Lisensen gikk opp noen kroner, dieselen blir dyrere og snusprisen fyker i været. Så er det jo en tradisjon å bli forbanna på regjeringa som flår mannen som ikke har gått et eneste skritt siden 80-tallet, men sittet bak rattet i sin gamle dieselmercedes og stappa leppa full av general, før han har parkert og satt seg foran TV`n og sett ukas Tore på sporet - på sporet av noe lyd denne sesongen.

Politikk og statsbudsjett gjelder alle i samfunnet. Og det er ikke bare de mette voksne – som ikke lenger er sikker på hva man skal være misfornøyd over – som har meninger om hva verdens rikeste land skal bruke pengene på.

Overlat Finansdepartementet til ti-åringene i et par minutter og lær. De trenger ikke tenke kompromiss eller ta hensyn til ulveflokken i opinionen. De bruker bare hodet og hjertet som utgangspunkt for hva som er verdt og viktig å bruke pengene på

Ængel med skjit på vingan

2005-11-03T00:28:00.000+01:00

En mann sa en gang at det å bli født i Norge er mye større enn å vinne sju rette i lotto. Det er mye sant i det, dersom en ser seg rundt. Men når en slår opp i tabloidene dag etter dag blir vi bombardert av langt viktigere ting enn det som rører seg rundt om i verden. Det viser vel at Norge ligger godt an til verdensrekord i navlebeskuing.

En gang var det én tv-kanal og én radiokanal i Norge. Nordmenn i alle samfunnslag hadde en felles referanse, så fremst man så tv eller hørte radio. På 80-tallet snakket alle om Dynastiet eller Falcon Crest. Da såpeseriene ble sendt satt nordmenn klistra til skjermen. Dagen etter var intrigene fra Amerika samtaleemne i skolegården eller i kantina. Verden kom til oss via monotome damer med krøllet hår i Kongelig Norsk Rikskringkasting og sørget for at alle hadde noe felles.

I dag har vi en jungel av tv- og radiokanaler, og de siste årene har noe av de samme mekanismene fra 80-tallet gjort seg gjeldende. Flertallet i Norge følger med på Idol, Farmen og lignende reality. Vi vet når en av artistene har vondt i halsen eller har tissa på seg. Nordmenn stemmer inn og ut via SMS for 50 millioner kroner på en idolsesong. Nordmenn får underholdninga inn i stua som før, men kan også nå være den aktive slemme – eller den snille i inn- og utstemminga. Nå får vi endelig være med på å ta viktige beslutninger som umiddelbart gir resultat, direkte på TV. Men drømmen er at Lotto-Hilde ringer og spør om du vil være med på joker – opp eller ned? Eller rett i vrenginga...

Den kulørte presse orienterer den hungrige befolkninga med siste nytt om Jorun fra Idol. Vi vet til en hver tid hvordan hun ser ut, hvordan hun lukter, hva hun tenker, hva hun mener, hvor hun er, hvem hun var kjæreste med i går og hvem hun er kjæreste med i dag. Den kulørte presse er vel et slags Fedon Lindberg-tilskud; det gir oss det vi faktisk trenger, på godt og vondt. Men kanskje mest doser av intellektuelle lykkepiller. De kan i tillegg gi oss alt det vi må vite om trusebytte mellom Jon Arne Riise og Synnøve Svabø. Vi er vel egentlig en engasjert nasjon – fordi vi bryr oss.

Når det er valgtid må vi konsentrere oss litt ekstra for å tenke en politisk tanke eller to, sånn at vi får stemt inn den statsministeren og regjeringa vi vil ha. På TV, i radio og aviser møter vi daglig det "vanlige" enkeltmenneske som gir uttrykk for hvilke behov som er viktig. Nasjonen er inne i en konstant rentetåke, og teoretisk kan man visst bli statsminister ved å gå til valg på brunostpriser og 12 øre billigere bensin. Vi nordmenn får god hjelp fra Akersgata – og andre som ser opp til Akersgata – med å orientere oss om det som er viktig for deg, meg og nasjonen. Med jevne mellomrom drar journalistene på handletur på Lidl, Rema og Kiwi og sammenligner priser. Den dyreste blir hengt ut som den som flår oss nordmenn. Dra heller til Sverige og kjøp svensk øl og knekkebrød for alle penga. Dessuten spiser du alt for mye sukker!

Det skjer mye til en hver tid, og det kan bli mye for noen og en hver å følge med på. Vi skal jo holde oss orientert hvor Mette-Marianne befinner seg, hvor stor magen hennes har blitt og følge nøye med når hun med sin kledelig bløte sørlandsdialekt sier: Det er kjempespennende...

Med jevne mellomrom i løpet av årets gang må vi bruke tid og energi på å irritere oss over alle avgifter og bomstasjoner på norske veier. Debattprogrammene på TV spør om vi spises opp av avgifter, og vi taster et rungende JA til et SMS-nummer oppgitt på skjermen. Vi har blitt ganske flinke med å engasjere oss via tekstmeldinger. Når skal liksom staten slutte å flå den menige mann og kvinne i dette landet?! Vi har jo en fantasillion i en svulmende pengebinge! Vi sender enda en SMS...

Vi nordmenn har så mye hjemlige problemer å holde styr på at rystelsene i verden utenom sjelden er ille nok til at vi legger IKEA-katalogen eller Se & Hør fra oss. Det finnes unntak. Som når noen tullinger kjører fly inn i skyskrapere eller moder jord rører litt på seg og skaper kjempebølger som dreper hundretusener. Det er i slike situasjoner at kongeriket viser følelser og vi fremstår som en nasjon med stor medfølelse for omverdenen ved å gi mye av det lille vi har.

Verden går stort sett videre, og vi kan igjen rette blikket hjemover og problematisere og diskutere årets kolleksjon fra den svenske møbelgiganten eller la oss ryste av Se & Hørs stadige graverende avsløringer. I Litt mer viktige stunder konsumerer vi den ene hoderystende nyheten etter den andre om syke avgifter, om østeuropeere som stjeler syklene våre og melkefabrikken som gir litt ekstra oboy til butikkene som vil forfordele konkurrenten.

Sånn går dagene, i stor grad. Vi har nok å bekymre oss over. Da får det heller være at 10000 familier i Zimbabwe fikk ødelagt husene da landets president ville hevne seg på folk som ikke stemte på ham. At bortimot 20 millioner mennesker i deler av Afrika hver dag vandrer hvileløst rundt på leting etter mat, vann og ikke minst fred.

Selv de små historiene fra hjemlige trakter forsvinner i nordmannens rente- og forbrukståke. Som da en 10 år gammel gutt, hans tre småsøsken og foreldre ble overrasket av politiet mens de spiste frokost. Uten forvarsel fikk de beskjed om å pakke sakene straks fordi de skulle sendes tilbake til Tsjetsjenia, hvis land er bomba tilbake til steinalderen etter årelange kriger og en stadig pågående terrorisme mot sivilbefolkninga. Hvordan 10-åringen og familien har det i dag vites ikke. For Norge er det viktigste at de ble pælma ut av landet sånn at vi ikke lenger blir sittende med problemer fra et annet land. Dessuten kommer de hit for å leve i luksus. De bor jo i overflod på asylmottak med standard nesten på høyde med naboens hundehus.

Våre politiske organ – som vi har bestemt skal bestemme – har bestemt at vi skal ha en veldig streng innvandrings- og asylpolitikk. Det er ikke lenger god nok grunn med "bare" krig for å slippe inn i Norge.
Vår joviale nasjon – som liker å vise seg i bunad og lusekofte i skiløypa – har en stadig kamp med å holde ulvene unna nasjonens fleskevelferd. Ved å være for raus kan vi risikere at det ikke blir ny plasma-tv i stua.

Internasjonale undersøkelser viser at vi er en nasjon som stort sett er fornøyd med det meste, og FN har kåret Norge til verdens beste land å bo i.

En klok nordmann sa for noen år siden at vi er en nasjon som er i ferd med å steikes ihjel i vårt eget fleskefett. For en vulgær tanke, men det er vel egentlig mye sant i det...

Lykkelandets ulykkelighet

2005-09-06T10:53:00.000+02:00

Nå er det innspurt til årets stortingsvalg. Politikerne blir mer og mer desperat for hver dag som nærmer seg valget. De sprer rundt seg lovnader over en lav sko for å vinne velgernes gunst. De appellerer til verdier de mener samfunnet er opptatt av. Det handler om kontanstøtte, skolemat, bensinpris, stoppeklokker på gamlehjem, etc.. De nære ting som vi alle kan befatte oss med og ha meninger om, sterke meninger.

Midt oppe i dette hemmer også skylappene for vår utsyn mot verden – vi blindes mer og mer for hver dag som nærmer seg valget. Politikerne som reiser land og strand og deler ut roser og billig bensin vet at budskap om en bedre verden utenom Norge ikke når frem. Derfor må de trykke på de riktige knappene sånn at vi kanskje ofrer vår stemme til det rette partiet.

Herjinger i Liberia, sultkatastrofen i Niger og andre afrikanske land, regimer rundt om i verden som bryter det som er av menneskerettigheter er ikke nok sexy som politisk tema. Verdens elendighet egner seg ikke som valgflesk her hjemme og derfor må vi fanges inn med andre virkemidler. Den ansvarlige politikeren har definert ut hjemlige problemer som de viktigste og største utfordringer Norge har i verden.

Norge er det verdens beste land å bo i, har FN slått fast. Vi er drøyt 4.5 millioner mennesker i kongeriket. Med andre ord et tjyvhåll på jordkloden. Norge er selvsagt ikke et land alle vet om. Men mange fra de fattige delene av jorda vet at det finnes et land der oppe i nord, der mennesker lever i trygghet; fjernt fra krig og undertrykkelse. Norge er for mange lykkelandet. Bare ikke for oss som bor her.

En biskop sa en gang at vi er en nasjon som er i ferd med å steikes i hjel i vårt eget fleskefett. Egoismen vokser i takt med vår velstand. Det er vel bare innad i Norge at vi lever i en tro om at nordmenn er klodens mest joviale og omsorgsfulle mennesker. Vi kan vel leve i den fantasien fordi det arrangeres en TV-aksjon i ny og ne. Det er vårt omsorgs- og sympatiallibi overfor resten av verden. Men i den norske ryggrad skjules egoismen og gjerrigheta. Når alt kommer til alt, er det først oss selv og så oss selv.

Det er kanskje derfor man kan bli statsminister på lavere brunostpriser, billigere sprit og selvsagt billigere bensin. Vel, i rettferdighetens navn skal det nevnes at vi har jo omsorg for våre eldre som er ramma av stoppeklokke-omsorg. Men likevel skal det mye til for at vi blir fornøyd. Det blir selvsagt aldri godt nok. Derfor har vi ulikhet innen politikken som skal gjenspeile Norges innbyggere. Høyre vil ha lavere skatt for innbyggerne, for det handler om frihet. SV skal ha full barnehagedekning, for det er det mest rettferdige. FrP vil ha bensinpris på åtte kroner, for vi etes opp av avgifter. Vi renner til urnene og slipper ned en seddel i håp om at en av disse oppfyller sine lovnader sånn at hverdagen blir litt bedre.

Når valget er gjort og statsministerrollen er tildelt, sitter fortsatt en nasjon tilbake og mener at verden er urettferdig på en eller annen måte. Noe galt i dette landet vil det alltid være og misnøyen sitter fremdeles i ryggmargen. Det som resten av verden anser som lykkelandet er i realiteten ikke så lykkelig. Vi får trøste oss med Hotel Cæsar og Norge Rundt. Det gir i allefall noe til mange i en stakket stund i Norge. I mellom slagene fortsetter ergrelsen over høye bensinpriser, skatt og dårlig barnehagedekning.

Samtidig fortsetter overgrep mot mennesker under ekstreme regimer, borgerkrig og menneskene i Niger dør fremdeles av sult. Noen av de ønsker seg til lykkelandet i nord for å få en bedre fremtid. De skulle bare visst hvor ille det er her oppe. Da har de kanskje ikke begynt på den lange og farlige vandringa fra Liberia eller Iran.

Godt valg!