De som aldri gir seg

Det finnes folk som ikke slutter i yrket sitt når de passerer 67, eller enda tidligere. Vår velstand gjør at man kan bruke siste del av livet til å dyrke seg selv og ikke være bundet i arbeid. Det ser man tydelig på antall nordmenn som bosetter seg i sydligere deler av Europa om vinteren. Jeg kan skjønne dem. Etter et langt yrkesliv, nedbetalt hjem, god pensjon og en solid slant på kontoen må det være fristende å bare nyte tilværelsen og være sin egen herre.

Men det finnes noen mennesker som overhodet ikke ser for seg et liv på balkongen i syden etter at de har passert pensjonsgrensa.

På min hjemplass er det en mann som har tilbrakt hele sitt liv på sjøen. En ekte kystens mann som har livnært seg og sin familie med det havet har gitt. I dag er han 83 år og fremdeles aktiv som fisker. Om vinteren drifter han med sin 16 fot store båt på grensa til Lopphavet etter skreien som passerer på sin vandring til Lofoten. Det har han gjort så lenge han kan huske. Om våren er det rognkjeks, og mens vi andre har sommerferie drifter han etter laksen.

For noen år siden var han sitt eneste mannskap, men nå har han hyret en ekstra mann. Det går visst bra med fiskeriene for hans del. Når jeg besøker ham i støa skal han ut og dra laksegarn. Med mannskapet trygt om bord setter han båten ut og er klar for en ny dag på sjøen. Det er torsdag og bruket må opp av havet fordi myndighetene har bestemt at det ikke er tillatt å fiske på fredagene. Det ergrer den gamle fiskeren. Ifølge ham er det nok laks i havet og fredagen er jo en arbeidsdag. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe; han kan bruke fredningsdagen til å bøte garn. Det må jo også gjøres.