Kontrastenes land

Inne i denne steinbygningen ligger Sovjetunionens far, Vladimir Iljitsj Lenin. Da han døde i 1924 bestemte kommunistene at han skulle hvile i et mausoleum, og i kjelleren på denne bygninga ligger han i en glasskiste på utstilling. Det har han gjort i mer enn 80 år, og hit har russere og turister gått for å se revolusjonens far. Selv om det er både surrealistisk og litt makabert, er det likevel fristende å gå inn og se ham. I køen foran er det ikke bare turister som er nysgjerrig på å se en ekte legende. Hit kommer også bestemødre med barnebarn for å vise ham respekt og legge igjen ei rose. Det er unektelig en spesiell opplevelse å se Lenin med egne øyne. Inne i mausoleet er man bare en drøy meter fra mannen som forandra Russlands historie og som prega de politiske retningene i resten av verden. Utenfor Lenins "hjem" har årene gått og kapitalismen har innhenta hovedstaden.

Under kommunismens tid var det liten plass for kapitalismen. Rundt om i hovedstaden blir det lenger og lenger mellom de kommunistiske symbolene. I stedet blir russerne lokket til å nyte goder som tidligere ble sett på med stor forakt.

Når man går rundt i Moskva er kontrastene tydelig. Ny og gammel tid krysses over alt. Det blir lenger og lenger mellom hver Lada i denne byen. Mercedes og andre dyre biler som forbindes med status preger gatene. De gamle slitte ladaene man ser, er i seg selv et symbol på en tid som må gi tapt for den nye tiden.

Det er som om tiden har stoppa opp i undergrunnen av Moskva. Da metrostasjonene ble bygget under Stalins tid, var det viktig at de skulle se bra ut. Og det gjør de. Metrostasjonene er som forskjellige kunstgalleri. Stasjonene er utsmykket med statuer av gode arbeidere eller skikkelser fra revolusjonens tid. Det er ornamenter og mosaikk i takene og vakre lysekroner. Ni millioner mennesker reiser hver dag med metroen i Moskva, men de færreste går med hodet lent bakover for å studere omgivelsene. De yngste er mer opptatt av å se ned på mobiltelefonen der tommelen springer over sms-tastene.

På metroen treffer man folk fra alle lag, unge og gamle. De unge kom inn til en verden med Coca-Cola, Nokia og moteklær fra Italia, mens de gamle kom til verden og vokste opp under Stalins spilleregler. Skal tro hva de gamle tenker om de unges nye tidsalder, og hva tenker de unge om de gamles tid. Kan hende det går en og annen refleksjon om nettopp det gjennom hodene til folk mens de humper videre til neste stasjon.