Rennesteinsrøyker

De siste dagene har vært som en forferdelig bakrus. I ren selvmedlidenhet er det en sterk følelse av å være en ”rennesteinsnarkoman” som etter et langt liv i rus skal reise seg på beina. Rent objektivt er det selvsagt ikke sånn. Selv om jeg er sterkt avhengig av tobakk, klarer jeg likevel å føre et liv gjennom dagene, og sigarettene er på så måte ikke noen hemsko. De som er sterkt avhengig av heroin og andre sterke stoffer, har fått ødelagt absolutt alle sider som kan gi livskvalitet.

Uansett… Dagene går og jeg er fremdeles røykfri. Det har vært – og fremdeles er – en interessant observasjon. Det å se og legge merke til hva som foregår. Jeg har ikke hatt en normal nattesøvn etter at jeg stumpa den siste sigaretten. Jeg har våknet flere ganger og vært dy-våt av svette. Pulsen har hamret i 150, bokstavelig talt. Jeg har våknet med hyperventilering om natta. Kroppen har og er i en voldsom prosess. Gudene vet hva som foregår, men noe skjer der inne. Jeg kjenner på kroppen at det er en krig der inne. Den innrøkte kystskrotten skal skille lag med noe som har vært en del av kroppen gjennom hele mitt liv. Nikotinen og røyken har bokstavelig talt vært en del av mitt liv siden unnfangelsen. Begge mine foreldre var storrøykere, og på den tida røkte røykerne under svangerskapet og slappet av med en sigarett mens de ammet sine barn. Jeg utelukker ikke at det har forsterket min avhengighet.

Det går fremover og jeg er sannsynligvis røykfri også i morra. Jeg merker at stresset etter røyk ikke lenger er så sterk som det den var for noen dager siden. Kroppen har roet seg og snart får jeg kanskje en normal nattesøvn igjen. Penger spart er jo dessuten penger tjent. Jeg legger vekk 60 kroner hver dag, og allerede nå har det blitt en del hundre kroner. Ikke verst!