Gi kysten hurtigruta tilbake

Hurtigruta er ikke det den en gang var. Den har blitt et moderne skip som ligner mer på farkostene man ser i sydligere hav med godt bemidlede passasjerer, gjerne godt opp i årene. Skipene er tilpasset og modernisert for å ligne mer på de store luksusskipene rundt om i verden. Nylig reiste jeg med den aller nyeste hurtigruta, "Midnattsol". Båten mangler ikke luksus og den har like mange etasjer som et høyhus. Men for en kystens mann som har reist med hurtigruta helt siden svart/hvit-TV-tida, er det som en fremmed fugl som har forvillet seg til strøk der den ikke hører hjemme.

En reise med hurtigruta gir likevel mange opplevelser, selv om det er på svarteste vinteren og man ikke ser noe som helst gjennom vinduene. Duren og vibrasjonen i båten fører en inn i meditasjon, duvingen gjennom bølgene roer kropp og sjel og tar tankene med på en reise som går lenger enn ei kort strekning langs leia. Det er mentalt forfriskende å reise med hurtigruta. Man kan ikke stresse. Det tar lenger tid å reise mellom Øksfjord og Skjervøy enn det tar med fly fra Kirkenes til Oslo. Man må bare gi seg hen til sakteheta. Men den følelsen blir litt borte på de nye hurtigrutene. Man hører ikke motorduren. En merker ikke engang at man legger fra kai. Lydene og lukta er borte. Å være ombord på den nye "Midnattsol" er som å sprade rundt på et hotell med mange stjerner. Selv full storm klarer så vidt å lee på de nye store båtene. Et glass øl står like rolig på bordet som om det skulle være på en bar på land. Man skulle ikke tro man befant seg i åpent hav i Nord-Norge under de verste høststormene.

Før var hurtigruta like mye en lokalbåt som bandt kysten sammen. Det var kystens viktigste forbindelse til resten av verden. Her møtte man alle slags mennesker. Tenåringer som sprang rundt og kniste mellom Finnsnes og Harstad. Gamle far på andre klasse som hadde vært i byen og fått nye tenner. Fiskere på vei hjem etter trålertur, som ikke sparte på lotten eller inntaket av Mack-øl. Unge kjærestepar som sto og klinte under trappa på akterdekket. Ei tante fra Jessheim som hang over rekka og spydde opp svinekottelettene hun inntok på Sagatun i Tromsø. Gamle damer med stort og blått hår, de luktet annerledes enn det man var vant til. Jeg tror de kom fra Amerika eller Tyskland.

Nei, gi kysten tilbake den gamle hurtigruta. Da kjenner man stormen, man kjenner båtlukta og man hører den taktfaste motorduren. Interiøret skrangler og ølglasset danser på bordet i rom sjø. Stålkonstruksjonene i lugarene skrangler og slår når båten legger fra kai. Det gir en følelse av å være på båt. Den gamle hurtigruta er ikke jålete eller ruvende. Men den er grasiøs og kledelig traust. Den forsterker følelsen av reise – både i det indre og det ytre. Forgjengeren til dagens "Midnattsol" var en slik båt. Svart og traust, med lugarer uten TV og dusj og dass på gangen. Billig og bra, uten luksus og dempa belysning. Men så mye mer båt enn de flytende palassene som reker langs kysten i dag. Trøsta får være at noen av de nyeste båtene drar til sydligere strøk om vinteren. Da settes gamle "Nordstjernen" og "Lofoten" inn som vikarer langs kysten. Måtte det vare...