Statskollekt for mangemillionærer

Regjeringa har vist en enestående vilje til å kjøpe opp strandsoner for å gjøre de tilgjengelig for allmennheten. Det er prisverdig at gjerdene rives ned og folk slipper til i de populære områdene i Oslofjorden. Gjennom mange år har folkesky millionærer gjerdet inne stadig mer av Oslofjorden med sine piggtrådgjerder. Allerede før de rød-grønne inntok regjeringskvartalet bladde de opp 30 millioner kroner til en mangemillionær for at folk skulle få bruke ei strand på 100 meter ved Bygdøy.

Regjeringas handletur i Oslofjorden fortsetter videre. I dag satte miljøvernminister Helen Bjørnøy inn fem millioner kroner på kontoen til mangemillionæren Kjell Christian Ulrichsen. Nå skal allmennheten også her få tilgang til stranda. Ulrichsen har brukt år på å kjeppjage folk som har nærma seg hans dyrebare fjæresteiner. Men den løsningsorienterte regjeringa får en ordning på dette ved å gi mannen penger for å oppføre seg mot alminnelige folk.

Miljøvernministeren sier i dag at regjeringa har satt av 76 millioner kroner i år for å kjøpe strender. Flere mangemillionærer kan vente påfyll fra den offentlige kassa.

For Sv har det i mange år vært et klart mål å gjøre strendene tilgjengelige for folk flest, med begrunnelsen om allemannsretten som gjelder i dette landet. Dette er bra for de badende ved Bygdøy og Sandefjord som nå har til sammen 200 meter med ny-ervervet strand der de kan bade og slikke sol, uten å frykte for at en sky og indignert mangemillionær kjeppjager dem.

Det er vel ingen andre regjeringer som har gått så langt for å ta strandsonene tilbake til folket. Det kan vise en politisk styrke i handling: Det meste lar seg ordne bare viljen er til stede.

Men slik er det ikke alle stedene utenfor Oslofjorden. På Stokmarknes ligger et av kystens største kultur- og samferdselssymbol. Hurtigruta ”Finnmarken” ble på begynnelsen av 1990-tallet satt på land for å ivareta kysthistoria for ettertida. Dugnadskrefter klarte det mange så på som umulig: De laget et hurtigrutemuseum på land, og i tilknytting til dette skulle den pensjonerte ”Finnmarken” trone og vise det autentiske.

Næringslivet bidro med penger for å finansiere dette. Politikerne kom på banen og hyllet initiativtakerne. Og de samme politikerne slo fast at dette skulle staten være med på, fordi det var viktig å ta vare på et symbol som kystbefolkningen fra Bergen til Kirkenes har hatt et forhold til i mer enn 100 år.

Hurtigruta har gjennom mange generasjoner vært avgjørende for bosetning langs leia. Mange av anløpsstedene hadde ingen annen forbindelse til omverden enn nettopp hurtigruta. Takket være den kunne man utvikle næringslivet og skape verdier der de var, til inntekt for folk og nasjonen. Hurtigruta har alene sørget for at vi allerede ved århundreskiftet kunne sende fisk fra Finnmark ut til resten av verden. En handelsforbindelse som gjennom generasjonene har blitt mer og mer verdifull for Norge.

Likevel finner ikke regjeringa penger til å finansiere et nasjonalt hurtigrutemuseum for å hedre dens viktige samfunnsbetydning. Dugnadsgjenget er nesten glemt. Politikerne har glemt sin iver de uttrykte på 90-tallet.

I dag er ”Finnmarken” i en sørgelig forfatning. Den ruster og råtner bort, og eksperter sier det snart ikke er noen annen utvei enn å hugge den opp. Dette er skammelig, og spesielt for en regjering som formidler et inntrykk om at kultur og vern er viktig for ettertida.

For to år siden var det valg. Nordlandstoppene for de ulike partiene investerte i poeng for å komme seg inn på Stortinget. Arbeiderpartiets Hill-Marta Solberg sa rett ut at de skulle finne penger for å berge ”Finnmarken” for etterslekta, bare de kom i regjering. Slik ble det ikke.

Valget ble unnagjort og de heldige fant sine plasser i Stortinget. Hill-Marta Solberg har siden ikke snakka om ”Finnmarkens” skjebne. Hver gang journalister har retta spørsmålet til henne, har hun enten gjort seg utilgjengelig eller sagt via sin veskebærer at hun ikke vil kommentere det. Hennes ord fra valgkamen i 2005 kan med rette legges i skuffa over brutte løfter.

Mens viktig kultursymboler visner bort sender regjeringa Helen Bjørnøy på handletur i Oslofjorden. Hun har åpenbart lomma full av ti-talls millioner kroner som hun skal gi videre til landets rikeste gretne gubber. Før 2007 er over har de rødgrønne brukt mer enn 110 millioner kroner på noen meter strand.

Det er et paradoks for en regjering med solidaritetspartiet Ap og sosialistpartiet at det finnes bedre begrunnelse for å gi millioner av kroner til mangemillionærer fremfor å gjøre sitt for at et av de viktigste kystsymbolene blir tatt vare på. Summen av den form for politisk handling svekker selvsagt også de ideologiske fanene de henger foran seg, og den politiske troverdigheta svinner bort.

Mens Hill-Marta Solberg manøvrerer seg unna alle spørsmål som har med ”Finnmarken” å gjøre og Helen Bjørnøy drar på strandhugg med rikingene i Oslofjorden, forvitrer en av de siste båtene som har bidratt til bosetning, kultur og næringsutvikling langs norskekysten helt siden 1893.

Statskollekten for mangemillionærene viser helt klart at det er mulig å finansiere det man vil. Derfor finnes det ingen logisk grunn for ikke å bla opp penger for å sette ”Finnmarken” i stand og ta vare på den for etterslekta. Men tidens tann tærer på den gamle båten. Det haster med å handle.

En dag er de rødgrønne ute av regjeringskvartalet. Det ville vært pinlig om de blir husket for å ha puttet statspenger på mangemillionærenes sparegris, men ikke hadde råd til å ivareta viktig norsk kystkultur.