Et sofa-problem

En gang satt jeg ved et kafébord sammen med to kvinner. De satte igang en samtale om en sofa. Det var slik at den ene hadde pussa opp stua og var nå bekymra om sofaen passa til de nye veggene. Samtalen gikk i det vide og det brede. Farger og form ble satt opp mot hverandre og etterhvert kom de begge frem til at sofaen ikke kunne skjemme ut de nymalte veggene. Selv om den ikke var særlig gammel eller slitt, var det ingen tvil. Den måtte ut av stua, helst i dag.

Men en ny sofa koster en del penger. De to snakkesalige kvinnene var veldig løsningsorientert og kom etter en lang diskusjon frem til at de kunne bytte-låne sofa av hverandre. Kjempegod løsning mente de begge. Forhandlinga var over og de nippet til kaffen som hadde blitt noe lunken under samtalen deres. Etter en liten stund med stillhet kom den ene på et annet problem. Gardinene passa ikke til hverandres sofa. Skulle de kanskje bytte-låne gardiner også? Nei, det mente de var umulig, fordi den enes gardiner passer ikke til den andres vinduer. Uaktuelt. Da får det heller bli filleryer av dem. Begge gikk fornøyd til gardinbutikken og kjøpte nye gardiner som passa til hverandres sofa som de nå hadde bytte-lånt. Dagen var redda og et viktig problem var ute av verden, takk og pris.

Ængel med skjit på vingan

En mann sa en gang at det å bli født i Norge er mye større enn å vinne sju rette i lotto. Det er mye sant i det, dersom en ser seg rundt. Men når en slår opp i tabloidene dag etter dag blir vi bombardert av langt viktigere ting enn det som rører seg rundt om i verden. Det viser vel at Norge ligger godt an til verdensrekord i navlebeskuing.

En gang var det én tv-kanal og én radiokanal i Norge. Nordmenn i alle samfunnslag hadde en felles referanse, så fremst man så tv eller hørte radio. På 80-tallet snakket alle om Dynastiet eller Falcon Crest. Da såpeseriene ble sendt satt nordmenn klistra til skjermen. Dagen etter var intrigene fra Amerika samtaleemne i skolegården eller i kantina. Verden kom til oss via monotome damer med krøllet hår i Kongelig Norsk Rikskringkasting og sørget for at alle hadde noe felles.

I dag har vi en jungel av tv- og radiokanaler, og de siste årene har noe av de samme mekanismene fra 80-tallet gjort seg gjeldende. Flertallet i Norge følger med på Idol, Farmen og lignende reality. Vi vet når en av artistene har vondt i halsen eller har tissa på seg. Nordmenn stemmer inn og ut via SMS for 50 millioner kroner på en idolsesong. Nordmenn får underholdninga inn i stua som før, men kan også nå være den aktive slemme – eller den snille i inn- og utstemminga. Nå får vi endelig være med på å ta viktige beslutninger som umiddelbart gir resultat, direkte på TV. Men drømmen er at Lotto-Hilde ringer og spør om du vil være med på joker – opp eller ned? Eller rett i vrenginga...

Den kulørte presse orienterer den hungrige befolkninga med siste nytt om Jorun fra Idol. Vi vet til en hver tid hvordan hun ser ut, hvordan hun lukter, hva hun tenker, hva hun mener, hvor hun er, hvem hun var kjæreste med i går og hvem hun er kjæreste med i dag. Den kulørte presse er vel et slags Fedon Lindberg-tilskud; det gir oss det vi faktisk trenger, på godt og vondt. Men kanskje mest doser av intellektuelle lykkepiller. De kan i tillegg gi oss alt det vi må vite om trusebytte mellom Jon Arne Riise og Synnøve Svabø. Vi er vel egentlig en engasjert nasjon – fordi vi bryr oss.

Når det er valgtid må vi konsentrere oss litt ekstra for å tenke en politisk tanke eller to, sånn at vi får stemt inn den statsministeren og regjeringa vi vil ha. På TV, i radio og aviser møter vi daglig det "vanlige" enkeltmenneske som gir uttrykk for hvilke behov som er viktig. Nasjonen er inne i en konstant rentetåke, og teoretisk kan man visst bli statsminister ved å gå til valg på brunostpriser og 12 øre billigere bensin. Vi nordmenn får god hjelp fra Akersgata – og andre som ser opp til Akersgata – med å orientere oss om det som er viktig for deg, meg og nasjonen. Med jevne mellomrom drar journalistene på handletur på Lidl, Rema og Kiwi og sammenligner priser. Den dyreste blir hengt ut som den som flår oss nordmenn. Dra heller til Sverige og kjøp svensk øl og knekkebrød for alle penga. Dessuten spiser du alt for mye sukker!

Det skjer mye til en hver tid, og det kan bli mye for noen og en hver å følge med på. Vi skal jo holde oss orientert hvor Mette-Marianne befinner seg, hvor stor magen hennes har blitt og følge nøye med når hun med sin kledelig bløte sørlandsdialekt sier: Det er kjempespennende...

Med jevne mellomrom i løpet av årets gang må vi bruke tid og energi på å irritere oss over alle avgifter og bomstasjoner på norske veier. Debattprogrammene på TV spør om vi spises opp av avgifter, og vi taster et rungende JA til et SMS-nummer oppgitt på skjermen. Vi har blitt ganske flinke med å engasjere oss via tekstmeldinger. Når skal liksom staten slutte å flå den menige mann og kvinne i dette landet?! Vi har jo en fantasillion i en svulmende pengebinge! Vi sender enda en SMS...

Vi nordmenn har så mye hjemlige problemer å holde styr på at rystelsene i verden utenom sjelden er ille nok til at vi legger IKEA-katalogen eller Se & Hør fra oss. Det finnes unntak. Som når noen tullinger kjører fly inn i skyskrapere eller moder jord rører litt på seg og skaper kjempebølger som dreper hundretusener. Det er i slike situasjoner at kongeriket viser følelser og vi fremstår som en nasjon med stor medfølelse for omverdenen ved å gi mye av det lille vi har.

Verden går stort sett videre, og vi kan igjen rette blikket hjemover og problematisere og diskutere årets kolleksjon fra den svenske møbelgiganten eller la oss ryste av Se & Hørs stadige graverende avsløringer. I Litt mer viktige stunder konsumerer vi den ene hoderystende nyheten etter den andre om syke avgifter, om østeuropeere som stjeler syklene våre og melkefabrikken som gir litt ekstra oboy til butikkene som vil forfordele konkurrenten.

Sånn går dagene, i stor grad. Vi har nok å bekymre oss over. Da får det heller være at 10000 familier i Zimbabwe fikk ødelagt husene da landets president ville hevne seg på folk som ikke stemte på ham. At bortimot 20 millioner mennesker i deler av Afrika hver dag vandrer hvileløst rundt på leting etter mat, vann og ikke minst fred.

Selv de små historiene fra hjemlige trakter forsvinner i nordmannens rente- og forbrukståke. Som da en 10 år gammel gutt, hans tre småsøsken og foreldre ble overrasket av politiet mens de spiste frokost. Uten forvarsel fikk de beskjed om å pakke sakene straks fordi de skulle sendes tilbake til Tsjetsjenia, hvis land er bomba tilbake til steinalderen etter årelange kriger og en stadig pågående terrorisme mot sivilbefolkninga. Hvordan 10-åringen og familien har det i dag vites ikke. For Norge er det viktigste at de ble pælma ut av landet sånn at vi ikke lenger blir sittende med problemer fra et annet land. Dessuten kommer de hit for å leve i luksus. De bor jo i overflod på asylmottak med standard nesten på høyde med naboens hundehus.

Våre politiske organ – som vi har bestemt skal bestemme – har bestemt at vi skal ha en veldig streng innvandrings- og asylpolitikk. Det er ikke lenger god nok grunn med "bare" krig for å slippe inn i Norge.
Vår joviale nasjon – som liker å vise seg i bunad og lusekofte i skiløypa – har en stadig kamp med å holde ulvene unna nasjonens fleskevelferd. Ved å være for raus kan vi risikere at det ikke blir ny plasma-tv i stua.

Internasjonale undersøkelser viser at vi er en nasjon som stort sett er fornøyd med det meste, og FN har kåret Norge til verdens beste land å bo i.

En klok nordmann sa for noen år siden at vi er en nasjon som er i ferd med å steikes ihjel i vårt eget fleskefett. For en vulgær tanke, men det er vel egentlig mye sant i det...