Bærbar musikk fra 80-tallet og frem til i dag

På 80-tallet benket vi oss foran radioen, en gang i uka. Et av de få høydepunktet etermediet hadde å by på, var Ti i skuddet med Vidar Lønn Arnesen fra Store studio på Marienlyst. Men før sendinga starta, var det viktig å forberede seg. Vi som ikke hadde tjent penger på tungeskjæring, hadde naturligvis ikke råd til å kjøpe nye opptakskassetter på Samvirkelaget. Vi gikk løs på foreldrenes kassetter med Finn Kalvik eller Gro Anita Schønn, og ”bygget” de om til opptakskassetter. Som fjortiser dreit vi i ”Jeg vil ha en blå ballong”, og synes selvsagt det var helt på sin plass at den og de andre slagerne måtte gi tapt, for å bli overskrevet av poplåtene til Limahl, Alphaville, Stevie Wonder, Modern Talking, etc..

Det var måten å skaffe seg den siste musikken, ute på ei isolert øy i havgapet 30 mil fra nærmeste platebutikk. Det funka, vi var med og holdt oss oppdatert og inne med det som gjaldt der og da. Så mens Vidar Lønn Arnesen sparka i gang låt etter låt, satt vi klare med fingertuppen på pauseknappen. Men ofte (faktisk nesten bestandig) ble det bare spilt et par minutter av låtene. Når man spilte av kassetten etterpå, avslutta hver låt med et lite sekund vill jubel fra en eller annen ungdomsskoleklasse som satt med mentormeterknappen i Store studio og stemte låtene opp eller ned på lista. Lyden var som regel fryktelig dårlig. Ofte ble kassettene brukt om og om igjen, i tillegg var det ofte mye sus på radioen. Men det spilte i grunnen ikke noen rolle. Vi hadde det vi trengte til å akkompagnere ungdomstida mens vi smugrøkte Tiedemanns nr. 3.

Så for å smette inn en velslitt klisjé her på bloggen, er det bare å si at alt har blitt mye enklere med årene. Etter walkmannen kom discmannen. Så kom MP3-spilleren med iPoden som tronet øverst av dem alle. Nå går en haug med folk rundt med propper i ørene og en ledning som forsvinner inn i jakka. De har sine hiter i en liten sak som ikke er særlig større enn ei fyrstikkeske. Musikken er tilgjengelig når som helst og hvor som helst. Har du ikke plata i hylla, er det noen få tastetrykk på veven så kan du kjøpe den og legge den rett in på MP3-spilleren, der og da. Man kan riktignok fremdeles ta opp radioprogram, som Ti i skuddet. Men man trenger ikke sitte og jage pauseknappen opp og ned for å få inn det man skal ha. Podcast gir deg alt du vil, når du vil. Jeg har ikke til hensikt å lengte nostalgisk tilbake til de dårlige opptakskassettene, for akkurat på det området har verden blitt mye bedre. Men det er likevel en slags sportsgren som har endt opp i historien. Det er nok like greit. Vi klarer oss godt uten Vidar Lønn Arnesen og en skrikende ungdomsskoleklasse på dårlig FM-forbindelse fra Store studio.

Vårstemning i Bodø

Vinteren har for alvor sluppet taket, også her nord i Bodø. Når man går litt rundt og ser på vårtegnene, er det en del her og der som bryter med den sildrende idyllen. For det er ikke bare hestehov som dukker opp på denne tida. Turstiene er dekorert med vel så mye annet enn naturens vårtegn. For eksempel en kjøleskapsdør.

Hvis man legger godviljen til, kan man se på det som en utstilling for samtidskunst. For det har jo helt klart sine uttrykk. Og utstillingsområde er uendelig stort. Ja faktisk hele byen, og sannsynligvis hele landet er galleri.

En hjulkapsel kan være kjekt å ha, selv om du ikke har en bil. Det er nok av foreldreløse biler langs svinestiene.

Det er egentlig litt vanskelig å se det positive i dette. Det sikre vårtegnet inne i byen, er all dritten som kommer frem, og som sees så langt det er mulig å se med allminnelige menneskelige øyne.