Pizzakulturen

Det er fristende å si høylytt at dette landet er kulturelt underernært. Det er mange symptomer som tyder på at Norge lider av kulturell sinnslidelse. Når man seriøst kan bruke tid på om hvor vidt skolene skal tillate reklame eller ikke – til dels i skolebøker for å klare å finansiere undervisningslitteratur – viser det hvor langt ute av kurs man har kommet.

Vi smykker oss med å være verdens rikeste land, og viser det med å ta en kontoutskrift av nasjonens sparekonto, Oljefondet. De politiske fløyene på Stortinget hevder sine ideologiske standpunkt på hver sine sider, ytterst til høyre og tilsvarende andre veien. Alle for å ivareta en bredde av de verdier samfunnet består av. For alminnelige mennesker er det fryktelig vanskelig å se de ideologiske forskjellene politikerne påberoper seg. Den eneste måten å ense en slags forskjell er om de bruker a-endinger eller en-endinger.

I dag bestemte undervisningsministeren og Sv`eren Øystein Djupedal at det ikke skal tillates reklame i skolen. Men det kan gjøres unntak. Vel. Det skulle være unødvendig med en slik lov. Dersom samfunnet som eier skolene hadde brukt de pengene som faktisk er nødvendig for å gi en fullverdig utdannelse til ungene, hadde ikke reklame i skolen vært et tema. Det handler om skoler som må snu på hvert øre og lappe sammen bøker og teipe fast stolene fordi det ikke er penger til nytt materiale. Mat til elevene er det bare de færreste skolene som har råd til. Kommersielle aktører henger gjerne sine bannere opp i klasserommet. De unge er de mest interessante kundene og er den gruppa i samfunnet som er minst kritisk til hva de spøler bort pengene på.

Vi skal ikke se bort fra at det er Grandiosa som blir redninga til elevene i lønsjpausen. Ikke bare er det Norges mestselgende matvare, men de har også inntatt kulturen i dette landet med storm. I disse dager går reklamesangen (!) ”Full Pakke” som en farsott i landet, og den har sågar toppet VG-lista, og er per definisjon det musikkstykket som tenner det norske folks musikkinteresse mer enn noe annet her i verden. På skoler rundt om i landet fryder elevene seg i skoleforestillingene med å gjøre denne pizzadansen, og når mor ringer sine håpefulle små er det denne pizzalåten som jaller i tuten. Rent kommersielt er det bare å ta av seg hatten for det PR-grepet pizzaselgerne har gjort. Arkitekten bak reklamesangen og dansen får kanskje et solid julegratiale fra direksjonen ved årets slutt.

Det er ikke bare Pizza Grandiosa som har gjort sin hevd på kulturen. Flere kommuner i landet tar helhjerta i mot hotelleiere, som Olav Thon, fordi de tilbyr å bygge kulturhus eller kino i kjelleren på et planlagt hotell. Denne sjenerøsiteten er lett å gjennomskue. Lutfattige kommuner har ikke råd til å vise film eller holde en scene til skolekorpset, og det vet de kommersielle aktørene. Så for å myke opp lokalpolitikernes velvilje, smører de det hele med å bake inn en kultursal. Da blir det enklere å få satt opp et hotell (pengemaskin) i et interessant reiselivsmarked. Det er nobelt gjort å ta hensyn til kulturen. Erfaringene viser derimot ikke like entydig begeistring fra de som bor og bruker lokalmiljøet. For det er ikke fritt frem. For at leikaringen skal på scenen må de betale markedspris for leie, og det er ”hotelldirektøren” med sin økonomiutdannelse som siler ut hvilke arrangement som er interessant, sett ut fra antall publikummere det kan trekke. Mye av de samme argumentene har vi hørt om bruken av det nye operabygget i Bjørvika. For ikke lenge siden var det krefter som seriøst mente at dette også burde få være en arena for dansebandkulturen, fordi Norge ikke kan bruke halvannen milliard kroner bare på finkulturen, som det ble sagt. Alt handler om tall og regnestykker. Sånn er økonomiens naturlov.

Nordmannens holdning er i stor grad tufta på nøkternhet. Vi skal ikke sløse, og vi skal ha veldig gode grunner for å bruke mer enn aller nødvendigst. Men denne nøkternheta kan også føre til forfall og kulturell og intellektuell fattigdom. Vi digger å kalle oss kulturnasjon og vi liker å skryte på oss stor kulturbevissthet. Men det er mye som helt klart viser at vi gjerne tar imot kulturen bare den ikke koster oss noe. Da blir det fritt frem for hotelleiere og pizzafabrikker til å definere kulturbildet i dette landet.

Kultur skal være mangfoldig og takhøyden for definisjonen av hva som er kultur skal være romslig. Men begrepet kultur blir destruert dersom man ikke røkter den og utfordrer innholdet hele tiden. Alt råtner dersom man ikke holder det vedlike. Sånn er det også med kulturen, og man kan ikke da bli overrasket over at kulturelle termitter eter seg inn. Det er bare en naturlig konsekvens av unnfallenhet.

Det er ikke så underlig at vi sitter igjen med Stabburets Pizza Grandiosa og Olav Thon som kulturens bærere i dette landet. Vi har selv åpna dørene for dem og bedt dem ta over arenaen. Kan hende dette blir vår fremtidige kulturarv. Men jeg klarer ikke helt å se for meg oppfølgeren til Grandiosalåten. Kanskje deres neste trekk er åpninga av operaen i Bjørvika med en pizzaballett akkopagnert av Ole Ivars.

Gud hjelpe oss alle.

Kontrastenes land

Inne i denne steinbygningen ligger Sovjetunionens far, Vladimir Iljitsj Lenin. Da han døde i 1924 bestemte kommunistene at han skulle hvile i et mausoleum, og i kjelleren på denne bygninga ligger han i en glasskiste på utstilling. Det har han gjort i mer enn 80 år, og hit har russere og turister gått for å se revolusjonens far. Selv om det er både surrealistisk og litt makabert, er det likevel fristende å gå inn og se ham. I køen foran er det ikke bare turister som er nysgjerrig på å se en ekte legende. Hit kommer også bestemødre med barnebarn for å vise ham respekt og legge igjen ei rose. Det er unektelig en spesiell opplevelse å se Lenin med egne øyne. Inne i mausoleet er man bare en drøy meter fra mannen som forandra Russlands historie og som prega de politiske retningene i resten av verden. Utenfor Lenins "hjem" har årene gått og kapitalismen har innhenta hovedstaden.

Under kommunismens tid var det liten plass for kapitalismen. Rundt om i hovedstaden blir det lenger og lenger mellom de kommunistiske symbolene. I stedet blir russerne lokket til å nyte goder som tidligere ble sett på med stor forakt.

Når man går rundt i Moskva er kontrastene tydelig. Ny og gammel tid krysses over alt. Det blir lenger og lenger mellom hver Lada i denne byen. Mercedes og andre dyre biler som forbindes med status preger gatene. De gamle slitte ladaene man ser, er i seg selv et symbol på en tid som må gi tapt for den nye tiden.

Det er som om tiden har stoppa opp i undergrunnen av Moskva. Da metrostasjonene ble bygget under Stalins tid, var det viktig at de skulle se bra ut. Og det gjør de. Metrostasjonene er som forskjellige kunstgalleri. Stasjonene er utsmykket med statuer av gode arbeidere eller skikkelser fra revolusjonens tid. Det er ornamenter og mosaikk i takene og vakre lysekroner. Ni millioner mennesker reiser hver dag med metroen i Moskva, men de færreste går med hodet lent bakover for å studere omgivelsene. De yngste er mer opptatt av å se ned på mobiltelefonen der tommelen springer over sms-tastene.

På metroen treffer man folk fra alle lag, unge og gamle. De unge kom inn til en verden med Coca-Cola, Nokia og moteklær fra Italia, mens de gamle kom til verden og vokste opp under Stalins spilleregler. Skal tro hva de gamle tenker om de unges nye tidsalder, og hva tenker de unge om de gamles tid. Kan hende det går en og annen refleksjon om nettopp det gjennom hodene til folk mens de humper videre til neste stasjon.

På historisk grunn

Vinterpalasset i St.Petersburg er et av Europas mest storslåtte palass. Det vises utvendig og innvendig, for det er ikke spart på noe i utsmykking. De store hallene er dekorert med skulpturer i marmor og gull og gigantiske søyler i granitt holder det hele oppe. Da Katarina den store tok vinterpalasset i bruk, skulle det være et symbol til resten av Europa at her var det makt og rikdom.

Tsarinaen hadde en stor interesse for kunst. Samlinga henne var stor og etterkommerne fortsatte å samle europeisk kunst. I dag er dette verdens neststørste kunstsamling.

Utenfor palasset ble det reist et monument som symbol på seieren over Napoleon i 1812. Monumentet symboliserer Russlands suverenitet i den avgjørende delen av krigen og ydmykelsen av Frankrike. Paradoksalt var det nettopp en franskmann som laget dette seiersmonumentet.

Men plassen utenfor vinterpalasset har også vært sentrum for blodige og historiske begivenheter. I 1905 troppa folk opp på plassen og demonstrerte mot de elendige kår som folk led under. De bad om brød, men tsarens hær svarte med å åpne ild og det utvikla seg til et blodbad. 12 år senere troppa revolusjonistene opp med Lenin i spissen for å ta makta og avvikle aristokratiet. Folket tvang tsaren av tronen og det var duket for et nytt regime. Resten er historie....