Endelig er jeg her – i Finnmark. Gjennom hele vinteren har jeg sett frem til mitt sommeropphold her oppe. Og denne sommeren skal jeg endelig ta denne forbannede laksen i jakobselva. Akkurat det samme som jeg har drevet med de siste ni somrene.
I påvente av at laksen skal bite, prøver jeg å nyte det som er av sommer her oppe. De siste to ukene har det vært langt mellom solstrålene. Ikke så rart, i og med at regnet har hølja ned i mengder man stort sett er vant med fra naturprogrammer fra jungelen i Sør-Amerika. Himmelens sluser har stått på vid gap.
Gjennom dag etter dag har vi blitt overøset av regn. Skyene har ligget lavt over bakken og vi arme menneskene som har vært trykket under nedbørsskyene har blitt mer og mer som et finsk fjernsynsteater; bleke, innadvente, inntolerante, hissig og fortapt langt nede i desillusjons-helvete.
Men det har vært noen gliper i himmelen som har sluppet sola og finværet gjennom. Det er i de få stundene man får kjenne det gode liv i Finnmark på kroppen, bokstavelig talt.
De er mange, de er store og de er veldig blodtørstige. Finnmarksmygga har en stor familie som dukker opp hver sommer. Mygga her oppe er så stor at man kan tørke den og bruke den som fjøskrakk.
Vestre Jakobselv er en opplevelse. Jeg har vært der og jakta etter laksen utallige gang. Men selv om jeg ikke har fått en eneste fisk, er det likevel en opplevelse å bare være der og se på elva, fiskerne eller alt det andre som lever rundt elva.
Etter å ha deisa fluestanga frem og tilbake i noen timer, kommer belønninga. Geir haler i land årets første laks.
Laksen på 1,47 kilo har svømt sju kilometer opp i elva. Han har forsert flere strie fosser og snirklet seg forbi alle farene, men lot seg lure rett i fryseren på grunn av en liten krok med noen syntetiske fjær som kom i veien.
Nå er det bare for meg å vente. En vakker dag i løpet av denne sommeren, drar jeg i land min første jakobselv-laks.
