Lykkelandets ulykkelighet

Nå er det innspurt til årets stortingsvalg. Politikerne blir mer og mer desperat for hver dag som nærmer seg valget. De sprer rundt seg lovnader over en lav sko for å vinne velgernes gunst. De appellerer til verdier de mener samfunnet er opptatt av. Det handler om kontanstøtte, skolemat, bensinpris, stoppeklokker på gamlehjem, etc.. De nære ting som vi alle kan befatte oss med og ha meninger om, sterke meninger.

Midt oppe i dette hemmer også skylappene for vår utsyn mot verden – vi blindes mer og mer for hver dag som nærmer seg valget. Politikerne som reiser land og strand og deler ut roser og billig bensin vet at budskap om en bedre verden utenom Norge ikke når frem. Derfor må de trykke på de riktige knappene sånn at vi kanskje ofrer vår stemme til det rette partiet.

Herjinger i Liberia, sultkatastrofen i Niger og andre afrikanske land, regimer rundt om i verden som bryter det som er av menneskerettigheter er ikke nok sexy som politisk tema. Verdens elendighet egner seg ikke som valgflesk her hjemme og derfor må vi fanges inn med andre virkemidler. Den ansvarlige politikeren har definert ut hjemlige problemer som de viktigste og største utfordringer Norge har i verden.

Norge er det verdens beste land å bo i, har FN slått fast. Vi er drøyt 4.5 millioner mennesker i kongeriket. Med andre ord et tjyvhåll på jordkloden. Norge er selvsagt ikke et land alle vet om. Men mange fra de fattige delene av jorda vet at det finnes et land der oppe i nord, der mennesker lever i trygghet; fjernt fra krig og undertrykkelse. Norge er for mange lykkelandet. Bare ikke for oss som bor her.

En biskop sa en gang at vi er en nasjon som er i ferd med å steikes i hjel i vårt eget fleskefett. Egoismen vokser i takt med vår velstand. Det er vel bare innad i Norge at vi lever i en tro om at nordmenn er klodens mest joviale og omsorgsfulle mennesker. Vi kan vel leve i den fantasien fordi det arrangeres en TV-aksjon i ny og ne. Det er vårt omsorgs- og sympatiallibi overfor resten av verden. Men i den norske ryggrad skjules egoismen og gjerrigheta. Når alt kommer til alt, er det først oss selv og så oss selv.

Det er kanskje derfor man kan bli statsminister på lavere brunostpriser, billigere sprit og selvsagt billigere bensin. Vel, i rettferdighetens navn skal det nevnes at vi har jo omsorg for våre eldre som er ramma av stoppeklokke-omsorg. Men likevel skal det mye til for at vi blir fornøyd. Det blir selvsagt aldri godt nok. Derfor har vi ulikhet innen politikken som skal gjenspeile Norges innbyggere. Høyre vil ha lavere skatt for innbyggerne, for det handler om frihet. SV skal ha full barnehagedekning, for det er det mest rettferdige. FrP vil ha bensinpris på åtte kroner, for vi etes opp av avgifter. Vi renner til urnene og slipper ned en seddel i håp om at en av disse oppfyller sine lovnader sånn at hverdagen blir litt bedre.

Når valget er gjort og statsministerrollen er tildelt, sitter fortsatt en nasjon tilbake og mener at verden er urettferdig på en eller annen måte. Noe galt i dette landet vil det alltid være og misnøyen sitter fremdeles i ryggmargen. Det som resten av verden anser som lykkelandet er i realiteten ikke så lykkelig. Vi får trøste oss med Hotel Cæsar og Norge Rundt. Det gir i allefall noe til mange i en stakket stund i Norge. I mellom slagene fortsetter ergrelsen over høye bensinpriser, skatt og dårlig barnehagedekning.

Samtidig fortsetter overgrep mot mennesker under ekstreme regimer, borgerkrig og menneskene i Niger dør fremdeles av sult. Noen av de ønsker seg til lykkelandet i nord for å få en bedre fremtid. De skulle bare visst hvor ille det er her oppe. Da har de kanskje ikke begynt på den lange og farlige vandringa fra Liberia eller Iran.

Godt valg!