Ut med flagget - inn med dragen!

Norges Fotballforbund ga etter for folkekravet og setter det norske flagget tilbake på brystet på landslagsdraktene. Fotballspillere, fotballelskere, predikanter, FRP`ere og visesangere eksploderte da NFFs designere kreerte en ny logo som er prega av en drage.

Til og med kulturministeren mente denne saken var av en så stor kulturpolitisk dimensjon at han satte av store deler av sin arbeidsdag på å rette pekefingeren mot de som forsøker å rokke ved den norske identiteten.

Ut fra de heftige reaksjonene som kom, skjønte jeg tidlig at det ikke var mange med meg som synes det var en strålende ide å fjerne det norske flagget fra synlig hold på landslagsdraktene.

Nå som fotballforbundet har snudd i saka og tar det norske flagget inn igjen, vil jeg reagere- på vegne av meg og katta. Har ikke bestemt meg for om jeg skal være rystet eller få et følelsesmessig utbrudd, slik Åge Hareide reagerte da flagget ble fjerna.

Bort med flagget fra trøyene! Med de prestasjonene landslaget har vist under Hareide , burde det norske folk puste letta ut over at de ikke lenger reiser rundt i Europa og bommer og tryner med det norske flagget synlig for all verdens folk.

Dessuten bryter Hareide og gutta med skikk og bruk av det norske flagget: Flagget skal aldri berøre bakken .

Negerblemme fra Tromsø

Neger har igjen dukket opp i den norske språkdebatten, etter at politimester i Troms Truls Fyhn i forrige uke gikk ut og sa at det var helt greit å bruke ordet neger.

- Ordet neger har vært brukt i alle herrens år. Det har aldri vært forbundet med noe negativt, og jeg skjønner ikke hvorfor det plutselig skal være feil å bruke det ordet, sa Fyhn i Dagsnytt 18 før helga .

Politimesteren er opprørt over den voldsomme korrektheten som kreves i det norske språk. Det er nok mange som støtter politimesteren i akkurat det.

Thorbjørn Egners barnefortelling om negergutten Vesle Hoa – som attpåtil var en ekte Hottentott – har gjennom generasjoner blitt lest og oppfatta som noe harmløst, og fremstått som en sympatisk og underholdende fortelling for ungene.

Og finnes det noen barn som har lest om Pippis pappa, Negerkongen, som forbinder det med et krenkende og rasistisk navn? Selvsagt ikke. Det har gitt barn et bilde på en spennende verden som ligger langt unna våre nordiske fjæresteiner.

Det har vært harmløst inntil voksenverden i fjor bestemte at disse navnene støter noen. Først da ble Lindgrens og Egners rasisme reell. Noen kom på banen og ønsket at dette skulle være krenkende. Dermed var det bare å korrigere litteraturhistorien sånn at den ble mer passende for samtidas korrekthet.

Til Dagsrevyen i går sa Truls Fyhn at man må akseptere at dette er en del av alminnelig norsk språkbruk. Han har rett i at ordet neger er et relativt alminnelig ord, om man liker det eller ikke.

Blant folk i gata er ordet neger ikke uvanlig i vokabularet. Men Fyhn som politimester bør og skal vokte seg for hvilket språk han bruker. Han er bundet til sin posisjon og er avhengig av tillit hos alle, uansett ansiktsfarge. Det forhindrer faktisk Truls Fyhn i kunne ytre seg akkurat slik han selv vil.

Obiorasaken er fremdeles friskt i minne hos alle. Studenten døde under en arrestasjon i Trondheim. Denne saka satte søkelyset på politiets oppførsel overfor innvandrere. Politiet har etter denne saka kommet i svært dårlig lys og blitt beskyldt for rasisme.

Truls Fyhns reaksjonære holdning til borgere i samfunnet han er satt til å tjene, vil kun forsterke en allerede oppheta debatt om rasisme innad i politiet.

Politimesteren i Troms er forundra over at noen i det hele tatt reagerer over hans legitimering av å bruke ordet neger. Det er mildt sagt utrolig. Det finnes tilsvarende verbale sleivspark som har kostet folk dyrt, fordi det har vært retta mot politiet.

Det finnes relativt ferske eksempler på folk som har kalt politiet hestkuk, og for det har flere blitt brakt inn for retten
og fått sin straff. For det tillates ikke å forulempe en politibetjent i dette landet.

Negerutspillet fra politikammeret i Tromsø viser at man godtar at en offentlig tjenestemann bruker sleivete språk overfor borgere ute i gata. Men den som ønsker å ta til motmæle og kalle Fyhn og hans kolleger for hestkuk må kunne vente seg et oppgjør med myndighetene.

Derfor er det på sin plass å adoptere Fyhns egne utsagn: Ordet hestkuk har vært brukt i alle herrens år, og jeg skjønner ikke hvorfor det plutselig skal være feil å bruke det ordet.

Nå blir politimesteren i Troms anmeldt for å ufarliggjøre ordet neger. Det blir interessant å se om han får smake den samme medisinen som hans egen etat gir de som forulemper en mann i uniform.

Han tykjes engler

Prinsesse Märtha Louises engler har skremt henne under dyna. Alle de dødeliges foraktelige reaksjoner på hennes kontakt med Gabriel og co ble for sterk kost for prinsessa. I disse dager skulle hun egentlig lese eventyr for små barn i Bodø, men hun tar ikke sjansen på å vise seg blant jordiske mennesker. Hennes englevenner har gjort henne syk.

I forbindelse med Bislett Summer Games 11. august skal hun holde en pressekonferanse relatert til arrangementet. Men dersom en eller flere journalister nevner ordet "engler" for henne blir de pælma ut, skriver Aftenposten.no

Kanskje hun kommuniserte feil da hun skulle opprette kontakt med engelen Gabriel og i stedet endte opp med han tykjes engler. Da kan det være god grunn å frykte den jordiske tilværelsen og de dødelige som huserer her.

Statskollekt for mangemillionærer

Regjeringa har vist en enestående vilje til å kjøpe opp strandsoner for å gjøre de tilgjengelig for allmennheten. Det er prisverdig at gjerdene rives ned og folk slipper til i de populære områdene i Oslofjorden. Gjennom mange år har folkesky millionærer gjerdet inne stadig mer av Oslofjorden med sine piggtrådgjerder. Allerede før de rød-grønne inntok regjeringskvartalet bladde de opp 30 millioner kroner til en mangemillionær for at folk skulle få bruke ei strand på 100 meter ved Bygdøy.

Regjeringas handletur i Oslofjorden fortsetter videre. I dag satte miljøvernminister Helen Bjørnøy inn fem millioner kroner på kontoen til mangemillionæren Kjell Christian Ulrichsen. Nå skal allmennheten også her få tilgang til stranda. Ulrichsen har brukt år på å kjeppjage folk som har nærma seg hans dyrebare fjæresteiner. Men den løsningsorienterte regjeringa får en ordning på dette ved å gi mannen penger for å oppføre seg mot alminnelige folk.

Miljøvernministeren sier i dag at regjeringa har satt av 76 millioner kroner i år for å kjøpe strender. Flere mangemillionærer kan vente påfyll fra den offentlige kassa.

For Sv har det i mange år vært et klart mål å gjøre strendene tilgjengelige for folk flest, med begrunnelsen om allemannsretten som gjelder i dette landet. Dette er bra for de badende ved Bygdøy og Sandefjord som nå har til sammen 200 meter med ny-ervervet strand der de kan bade og slikke sol, uten å frykte for at en sky og indignert mangemillionær kjeppjager dem.

Det er vel ingen andre regjeringer som har gått så langt for å ta strandsonene tilbake til folket. Det kan vise en politisk styrke i handling: Det meste lar seg ordne bare viljen er til stede.

Men slik er det ikke alle stedene utenfor Oslofjorden. På Stokmarknes ligger et av kystens største kultur- og samferdselssymbol. Hurtigruta ”Finnmarken” ble på begynnelsen av 1990-tallet satt på land for å ivareta kysthistoria for ettertida. Dugnadskrefter klarte det mange så på som umulig: De laget et hurtigrutemuseum på land, og i tilknytting til dette skulle den pensjonerte ”Finnmarken” trone og vise det autentiske.

Næringslivet bidro med penger for å finansiere dette. Politikerne kom på banen og hyllet initiativtakerne. Og de samme politikerne slo fast at dette skulle staten være med på, fordi det var viktig å ta vare på et symbol som kystbefolkningen fra Bergen til Kirkenes har hatt et forhold til i mer enn 100 år.

Hurtigruta har gjennom mange generasjoner vært avgjørende for bosetning langs leia. Mange av anløpsstedene hadde ingen annen forbindelse til omverden enn nettopp hurtigruta. Takket være den kunne man utvikle næringslivet og skape verdier der de var, til inntekt for folk og nasjonen. Hurtigruta har alene sørget for at vi allerede ved århundreskiftet kunne sende fisk fra Finnmark ut til resten av verden. En handelsforbindelse som gjennom generasjonene har blitt mer og mer verdifull for Norge.

Likevel finner ikke regjeringa penger til å finansiere et nasjonalt hurtigrutemuseum for å hedre dens viktige samfunnsbetydning. Dugnadsgjenget er nesten glemt. Politikerne har glemt sin iver de uttrykte på 90-tallet.

I dag er ”Finnmarken” i en sørgelig forfatning. Den ruster og råtner bort, og eksperter sier det snart ikke er noen annen utvei enn å hugge den opp. Dette er skammelig, og spesielt for en regjering som formidler et inntrykk om at kultur og vern er viktig for ettertida.

For to år siden var det valg. Nordlandstoppene for de ulike partiene investerte i poeng for å komme seg inn på Stortinget. Arbeiderpartiets Hill-Marta Solberg sa rett ut at de skulle finne penger for å berge ”Finnmarken” for etterslekta, bare de kom i regjering. Slik ble det ikke.

Valget ble unnagjort og de heldige fant sine plasser i Stortinget. Hill-Marta Solberg har siden ikke snakka om ”Finnmarkens” skjebne. Hver gang journalister har retta spørsmålet til henne, har hun enten gjort seg utilgjengelig eller sagt via sin veskebærer at hun ikke vil kommentere det. Hennes ord fra valgkamen i 2005 kan med rette legges i skuffa over brutte løfter.

Mens viktig kultursymboler visner bort sender regjeringa Helen Bjørnøy på handletur i Oslofjorden. Hun har åpenbart lomma full av ti-talls millioner kroner som hun skal gi videre til landets rikeste gretne gubber. Før 2007 er over har de rødgrønne brukt mer enn 110 millioner kroner på noen meter strand.

Det er et paradoks for en regjering med solidaritetspartiet Ap og sosialistpartiet at det finnes bedre begrunnelse for å gi millioner av kroner til mangemillionærer fremfor å gjøre sitt for at et av de viktigste kystsymbolene blir tatt vare på. Summen av den form for politisk handling svekker selvsagt også de ideologiske fanene de henger foran seg, og den politiske troverdigheta svinner bort.

Mens Hill-Marta Solberg manøvrerer seg unna alle spørsmål som har med ”Finnmarken” å gjøre og Helen Bjørnøy drar på strandhugg med rikingene i Oslofjorden, forvitrer en av de siste båtene som har bidratt til bosetning, kultur og næringsutvikling langs norskekysten helt siden 1893.

Statskollekten for mangemillionærene viser helt klart at det er mulig å finansiere det man vil. Derfor finnes det ingen logisk grunn for ikke å bla opp penger for å sette ”Finnmarken” i stand og ta vare på den for etterslekta. Men tidens tann tærer på den gamle båten. Det haster med å handle.

En dag er de rødgrønne ute av regjeringskvartalet. Det ville vært pinlig om de blir husket for å ha puttet statspenger på mangemillionærenes sparegris, men ikke hadde råd til å ivareta viktig norsk kystkultur.

Fjertlukt til salgs

I Norge vil vi kjøpe klimakvoter fra andre og mer forurensede land sånn at vi selv kan sove godt om natta til en sval temperatur fra oljefyren i kjelleren. Om noen tiår skal nettoutslippene i Norge være null. Vi skal ikke slippe ut mindre, faktisk kanskje mer. Men siden vi skriver det på Kinas eller Indias klimakonto mot en liten donasjon fra oljekassa, kan vi stolt si til verden at vi ikke synder ved å slippe ut gasser og vond lukt, bare se på kvota vår. Den er ren.

Selv om dette virker mer som et politisk bedrag for å tekkes en mer miljøbevisst opinion, hjelper det kanskje litt på den norske samvittigheten hvis vi kan si at våre utslipp er null (netto). Vi er jo samvittighetsfulle nordmenn!

Jeg vil adoptere ordninga om nullutslipp netto, som ble lansert av statsministeren for en tid tilbake. Det passer nok mange av oss å kunne slippe ut gasser uten å stå til ansvar for det, men heller bare peke mot andre siden av jorda.

Kanskje den private løsninga er å finne en fattig landsby i f.eks Himalaya som kan få en donasjon hver gang vi misser litt med utslippene. Så hver gang det slippes en fjert, er det bare å åpne pengepungen og bla opp. Gjennom et langt liv blir det en del penger. Men utgiften kan i aller høyeste grad forsvares. For hvor behagelig ville det ikke vært å kunne sluppet en fis på bussen eller i køen på posthuset når trengselen er som størst, uten å tenke på samvittigheta. Man kan fremdeles stå der like fornøyd. Og skulle noen bemerke det, er det bare å si at denne kjente vonde lukta hører nok hjemme i en landsby i Himalaya. Jeg har ingen verdens ting med den å gjøre. Jeg er da en nordmann som vet å holde en ansvarlig orden på fjertlukta.

Her kan det altså ligge nok et positivt norsk bidrag for miljøet. Jeg synes alle nordmenn skal adoptere den samme ordninga som regjeringa vil ha. Null nettoutslipp av fjert om noen tiår. Lykke til, spis erter og kål med god samvittighet. Det er alltids noen andre som kan ta støyten.

Pizzakulturen

Det er fristende å si høylytt at dette landet er kulturelt underernært. Det er mange symptomer som tyder på at Norge lider av kulturell sinnslidelse. Når man seriøst kan bruke tid på om hvor vidt skolene skal tillate reklame eller ikke – til dels i skolebøker for å klare å finansiere undervisningslitteratur – viser det hvor langt ute av kurs man har kommet.

Vi smykker oss med å være verdens rikeste land, og viser det med å ta en kontoutskrift av nasjonens sparekonto, Oljefondet. De politiske fløyene på Stortinget hevder sine ideologiske standpunkt på hver sine sider, ytterst til høyre og tilsvarende andre veien. Alle for å ivareta en bredde av de verdier samfunnet består av. For alminnelige mennesker er det fryktelig vanskelig å se de ideologiske forskjellene politikerne påberoper seg. Den eneste måten å ense en slags forskjell er om de bruker a-endinger eller en-endinger.

I dag bestemte undervisningsministeren og Sv`eren Øystein Djupedal at det ikke skal tillates reklame i skolen. Men det kan gjøres unntak. Vel. Det skulle være unødvendig med en slik lov. Dersom samfunnet som eier skolene hadde brukt de pengene som faktisk er nødvendig for å gi en fullverdig utdannelse til ungene, hadde ikke reklame i skolen vært et tema. Det handler om skoler som må snu på hvert øre og lappe sammen bøker og teipe fast stolene fordi det ikke er penger til nytt materiale. Mat til elevene er det bare de færreste skolene som har råd til. Kommersielle aktører henger gjerne sine bannere opp i klasserommet. De unge er de mest interessante kundene og er den gruppa i samfunnet som er minst kritisk til hva de spøler bort pengene på.

Vi skal ikke se bort fra at det er Grandiosa som blir redninga til elevene i lønsjpausen. Ikke bare er det Norges mestselgende matvare, men de har også inntatt kulturen i dette landet med storm. I disse dager går reklamesangen (!) ”Full Pakke” som en farsott i landet, og den har sågar toppet VG-lista, og er per definisjon det musikkstykket som tenner det norske folks musikkinteresse mer enn noe annet her i verden. På skoler rundt om i landet fryder elevene seg i skoleforestillingene med å gjøre denne pizzadansen, og når mor ringer sine håpefulle små er det denne pizzalåten som jaller i tuten. Rent kommersielt er det bare å ta av seg hatten for det PR-grepet pizzaselgerne har gjort. Arkitekten bak reklamesangen og dansen får kanskje et solid julegratiale fra direksjonen ved årets slutt.

Det er ikke bare Pizza Grandiosa som har gjort sin hevd på kulturen. Flere kommuner i landet tar helhjerta i mot hotelleiere, som Olav Thon, fordi de tilbyr å bygge kulturhus eller kino i kjelleren på et planlagt hotell. Denne sjenerøsiteten er lett å gjennomskue. Lutfattige kommuner har ikke råd til å vise film eller holde en scene til skolekorpset, og det vet de kommersielle aktørene. Så for å myke opp lokalpolitikernes velvilje, smører de det hele med å bake inn en kultursal. Da blir det enklere å få satt opp et hotell (pengemaskin) i et interessant reiselivsmarked. Det er nobelt gjort å ta hensyn til kulturen. Erfaringene viser derimot ikke like entydig begeistring fra de som bor og bruker lokalmiljøet. For det er ikke fritt frem. For at leikaringen skal på scenen må de betale markedspris for leie, og det er ”hotelldirektøren” med sin økonomiutdannelse som siler ut hvilke arrangement som er interessant, sett ut fra antall publikummere det kan trekke. Mye av de samme argumentene har vi hørt om bruken av det nye operabygget i Bjørvika. For ikke lenge siden var det krefter som seriøst mente at dette også burde få være en arena for dansebandkulturen, fordi Norge ikke kan bruke halvannen milliard kroner bare på finkulturen, som det ble sagt. Alt handler om tall og regnestykker. Sånn er økonomiens naturlov.

Nordmannens holdning er i stor grad tufta på nøkternhet. Vi skal ikke sløse, og vi skal ha veldig gode grunner for å bruke mer enn aller nødvendigst. Men denne nøkternheta kan også føre til forfall og kulturell og intellektuell fattigdom. Vi digger å kalle oss kulturnasjon og vi liker å skryte på oss stor kulturbevissthet. Men det er mye som helt klart viser at vi gjerne tar imot kulturen bare den ikke koster oss noe. Da blir det fritt frem for hotelleiere og pizzafabrikker til å definere kulturbildet i dette landet.

Kultur skal være mangfoldig og takhøyden for definisjonen av hva som er kultur skal være romslig. Men begrepet kultur blir destruert dersom man ikke røkter den og utfordrer innholdet hele tiden. Alt råtner dersom man ikke holder det vedlike. Sånn er det også med kulturen, og man kan ikke da bli overrasket over at kulturelle termitter eter seg inn. Det er bare en naturlig konsekvens av unnfallenhet.

Det er ikke så underlig at vi sitter igjen med Stabburets Pizza Grandiosa og Olav Thon som kulturens bærere i dette landet. Vi har selv åpna dørene for dem og bedt dem ta over arenaen. Kan hende dette blir vår fremtidige kulturarv. Men jeg klarer ikke helt å se for meg oppfølgeren til Grandiosalåten. Kanskje deres neste trekk er åpninga av operaen i Bjørvika med en pizzaballett akkopagnert av Ole Ivars.

Gud hjelpe oss alle.

Ka e det slags bok?

I disse dager kommer en bok om det indre liv i sladrebladet Se & Hør. Boka er signert den tidligere Se & Hør-journalisten Håvard Melnæs. Allerede før den kom i hyllene, var den omstridt. Boka tar for seg det indre liv i bladet og viser oss litt av metodene som Se & Hør-journalistene angivelig bruker. Ifølge forlaget ligger det en og annen bombe som vil smelle hardt i sladrebladet.

Som journalist er jeg nysgjerrig på denne boka. Det er spennende å lese om alle - kreative og mildt sagt tvilsomme - metodene som brukes for for å få et toppløst oppslag med en stjerne eller noe delikat om de kongelige. Siden jeg har jobba som journalist i mange år, er det interessant å se hvordan andre mediehus kjører slalåm melom jus og etikk for å få et oppslag. Se & Hør har ifølge mediene kjørt ned alle porten.

Dette er boka alle snakker om og alle avisene skriver om, og den skulle være å finne hos bokhandlerne fra i dag. Men her i Bodø var det ingen spor etter boka. På spørsmål om de hadde fått inn boka hos Ark "En helt vanlig dag på jobben", var svaret.... Hæ?! Ka e det slags bok? Kem e det som har skrevet den? På spørsmål om de har hørt om boka, var det et bestemt og selvfølgelig nei, som om det ble spurt om en meget sær bok som kun helt spesielle interesserte hadde hørt om.

Det er ikke første gang man møter på uvitenhet hos bokhandlerne. På 90-tallet skulle jeg kjøpe en meget kjent og omdiskutert thriller. Også da fikk jeg spørsmålet: Ka e det for nokka?

...men vi har fått inn noen nydelige servietter med engler på.

La oss etes opp av avgifter

Skatter og avgifter er som regel et stort diskusjonstema i dette landet. Regelen er at de fleste forarger seg over alle skattene og avgiftene, og de mest ekstreme går så langt at de hevder at staten flår oss for avgifter. Dette gjelder svært ofte når det er snakk om bil- og drivstoffavgifter.

Det ville sannsynligvis ikke vært vanskelig å mobilisert til en aksjon (som føyer seg inn i rekken) mot alle avgiftene, men det kommer nok ikke til å skje her inne på denne bloggen. Heller tvert i mot.

Som skatte- og avgiftbetaler i dette avgiftsbefengte landet, kan jeg med glede presentere Kystens nye avgift: CO2-glass for bilkjøring. For hver gang min Citroen kjøres skal en 20-kroning droppes i et syltetøyglass, og for hver gang tanken fylles opp, skal ti prosent av det tankinga kosta opp i glasset. Glasset er det samme jeg fylte opp med røykepenger jeg sparte et halvår i fjor.

Det blir spennende å se hvor mye penger det blir etter noen måneder. Til jul skal glasset tømmes og pengene skal gå til deler av verden som må lide under den vestlige verdens utslipp, eller prosjekter som bøter på de skadene vi påfører. Det er ikke allverdens, men det hjelper litt.

Utover den selvpålagte avgiften er det bare å glede seg over skatter og avgifter som han stat tar inn hver måned. Det kommer oss til gode når vi alt for feite usunne nordmenn trenger behandling for overvekt, diabetes, hjertelidelse eller hva det måtte være som følge av dårlig livsstil. Og vitenskapens forklaring på mange av nordmenns livsstilssykdommer, er mangel på aktivitet fordi vi bl.a kjører for mye bil.

Pengelens

Pengene vi bruker i verdens rikeste land har blitt for kostbar for Norge. Nå har Norges Bank varslet at det ikke lenger er mulig å produsere sedler og mynter i Norge. Heretter skal utenlandske, billige trykkeri ta seg av jobben for å få kostnadene ned, som det sies. Kanskje noe for Polakker?

Terrorfrykten i lufta

Fra i dag innføres nye sikkerhetsregler for alle som skal ut og fly. Det er ikke tillatt å ha mer enn en dl. væske med i håndbagasjen, og den desiliteren skal legges i en pose som kan lukkes (!). Dette er bare en av nye sikkerhetsregler for alle som skal om bord i et fly fra i dag. Terrortrusselen er årsaken. Etter 11. september 2001 har hele den vestlige verden snudd på hver en stein for å hindre at terrorister kommer med et fly og forårsake en tragedie. De siste restriksjonene som gjelder fra i dag, har sitt utgangspunkt i terrorplanene som ble avslørt i London i sommer.

Nye regler kan begrunnes ut fra to innfallsvinkler: Strengere sikkerhetsregler skal gjøre det tryggere for deg å fly. Du skal vite at luftfarten gjør alt som står i deres makt for at det skal være trygt for deg å fly. Eller, du og alle oss andre som flyr er potensielle terrorister. Derfor kan de ikke ta sjansen på å slippe oss gjennom med alt for mye tannpasta i håndbagasjen. I de nye reglene tillates det imidlertid å ha med barnemat eller medisin i flytende form. Men du kan bli bedt om å smake på den eller smøre det på huden. Kanskje for å være sikker på at det ikke smeller i det du svelger ned hostesafta.

Med stadig strengere regler skal det ikke levnes noen tvil om at den kollektive frykten for terror er til stede. For de fleste av oss som reiser er det ingen problem med å venne seg til nye regler. Vi lærer oss å huske at tannpastaen og brusflaska skal legges i bagasje som sjekkes inn, altså ikke håndbagasje. Flyene går videre og vi kommer oss nok dit vi skal. Men terrorister vil det fremdeles være mange av i verden. De vil neppe legge hanskene på hylla som følge av nye regler for håndbagasje.

Myndigheter over hele verden vil fremdeles avsløre terrorplaner og se at de blir mer og mer raffinert. Så det er bare å pusse tenna før man går om bord og vente på at det kommer enda et sett med nye og strengere regler for hva vi kan ha med oss på tur. God reise!

Hjelp! Norge er fri for penger!

Det er unntakstilstand i Norge. Bankene er i ferd med å gå tomme for penger, og på grunn av at det kanskje – presiserer kanskje – kan bli stengte banker som følge av streik, hamstrer nå folk kontanter. Verdens rikeste land står overfor et kjempeproblem; vi har snart ikke penger! Hvordan i alle dager skal dette ende, og hvordan i alle dager kan noe så absurd som en mulig (?) streik utarte seg til et gedigent samfunnsproblem?

Jeg observerte en dame som ikke nøyde seg med å tømme et kort for penger, men stappa inn to kort i minibanken for å sikre seg nok kontanter. Det har vært lange køer av desperate nordmenn. På en butikk hørte jeg en dame advare sin venn mot å bruke kontanter; – husk at du for all del ikke må bruke kontantene, betal med kort!

Nettavisene, radio og tv har hatt mange og lange artikler om pengemangelen. Alle vet at en slik streik mest sannsynlig er over nesten før den har begynt. Likevel skynder folk seg for å ta ut 5000, 10 000. I ett tilfelle sist fredag var det et menneske som tok ut nærmere 20 000 kroner.

Jeg får sterke assosiasjoner til transportarbeiderstreiken for to år siden. Da ble det også nærmest erklært unntakstilstand i Norge. Årsaken var da at butikkene var i ferd med å gå tomme for dopapir som følge av transportarbeiderstreik.

Jeg har selv vært ute i streik ganske nylig. Flere sa til meg at streik i Norge er bortkasta og det har ingen virkning lenger. Fordi vi bor i verdens rikeste land og har alt, er det ikke lenger noe å streike for.

Vel. Nordmennenes kollektive opptog foran minibankene de siste dagene og dopapirkrisa for to år siden er vel et veldig godt bevis på at streikevåpenet fremdeles er effektivt. Det viser også at vi er et samfunn, hvis innbyggerne er rape gal fra ende til annen. Når man gjør penger og dopapir til et problem i verdens rikeste land, kan ikke det skyldes annet enn kollektiv galskap.

En nådeløs verden

Skipsreder John Fredriksen bor i London. Ifølge nyhetene har han ikke råd til å flytte til Norge, fordi han ikke har råd til å betale skatt i gamlelandet.

Arme Fredriksen har det nok knagert. Han burde kanskje tenkt seg om før han ødslet ut en 1000-lapp til en mann på gata i førjulstida. Han kunne nok trengt pengene selv, og hadde han holdt denne 1000-lappen hemmelig i sin lomme, kunne han helt sikkert holdt den unna skattemyndighetene.

Hundene i Afrika

Det er en kjent sak at Afrika er det kontinentet i verden som hardest merker fattigdommen. Millioner av barn dør direkte som en følge av matmangel. Verdens Matvareprogram har gang etter gang slått alarm og appellert til den rike delen av verden om bistand til mat. Men de smulene som ramler fra de rikes bord, er langt fra nok til å mette de mange sultne kroppene. De rike landene har andre viktige ting å bruke penger på.

Nå har en hundeforprodusent på New Zealand tatt på seg spanderbuksene og vil sende 42 tonn hundemat til Kenya. Kenyanske myndigheter kaller initiativet et hån og vil ikke ta i mot hundeforet for å gi det til sultne mennesker.

Man kan sannelig spørre seg hva som rører seg i hodene hos folk som mener hundefor er passende diett for fattige mennesker. Om hundematen er egnet for menneskekropper, skal ikke jeg spekulere i. Men det er ingenting annet enn et skammelig og fornedrende initiativ. Hundefor gir man til hunder og ikke mennesker.

Den vestlige verden bidrar med penger til de humanitære organisasjonene, men langt fra nok. Når FN klart og tydelig uttrykker akutt behov for mer mat, burde de rike land umiddelbart reagere med å fylle sekkene med mer mat, enkelt og greit.

I Norge kaster hver husstand 300 kilo mat hvert år. USA skal neste år bruke omlag 3000 milliarder kroner på forsvaret. Og slik kunne man tatt for seg land etter land i den vestlige verden. Hadde de rike landene bare tatt en liten flik av sine formuer, ville det hjulpet millioner av mennesker ut av hungersnøden.

I Kenya, Djibouti, Somalia og Etiopia trenger nesten åtte millioner mennesker nødhjelpsrasjoner – nå! I tillegg kommer alle de millionene som i dag lever på nødrasjoner.

Hundeforprodusenten på New Zealand vil bare gjøre den fattige delen verden en tjeneste. Hundeforprodusenten burde kanskje i stedet bruke sin innflytelse og formue (?) til å sende avgårde næringsrik menneskeføde.

Afrika er det mest underutviklede kontinentet. Utdanning, helseomsorg og industrialisering står langt tilbake fra resten av verden. Men de drøyt 33 millioner som bor der er mennesker, akkurat som oss. I stedet for å se på dem som hunder, burde vi bøye oss i dyp respekt for de mødre og fedre som kjemper en innbitt kamp hver dag for å kjøpe seg tid for å stagge hungersdøden. De som vinner kampen mot hungersnøden har klart en bragd som de færreste av oss i den vestlige verden kunne klart. Sånt står det respekt av. Derfor bør vi gi dem mat som er verdig mennesker, sånn at flere overlever hungersdøden.

Gud og pave med dildo

For noen år siden ble det kjent at mange geistlige i den katolske kirka hadde forgrepet seg seksuelt på barn. Når sånt kommer til overflata vekker det harme hos de aller fleste. Det gjorde ikke saken bedre at Vatikanet visste om flere hendelser, men ikke gikk ut til offentligheten med det. Folk over hele verden ble sjokkert og rasende, og fordømmelsene satt løst, spesielt fordi det skjedde innenfor kirkeveggene, der man skulle tro at kjærlighet og respekt stod sterkt.

Det stormet mens det stod på som verst rundt det katolske kirkesamfunnet. Også her hjemme var avisene fylt med artikler om de faktiske forholdene og dyptgående innlegg om hva den katolske kirke egentlig er og hva dens historie egentlig er full av, osv.. Noen så kanskje nedsettende på den katolske kirka, mens andre var mer rystet over de geistlige som hadde krenket grenser som nesten er utilgivelig.

Mens de seksuelle overgrepene i den katolske kirken preget nyhetsbildene i store deler av verden, kunne karikaturtegnere la blyanten gå varm i utformingen av geistlige i forskjellige posisjoner. Men selv om slike tegninger ofte er en stikker til de det angår, er de likevel snille, fordi de holder seg innenfor noen grenser. Det spørs hvilken retning debattene hadde tatt dersom en avis hadde presentert en karikaturtegning av paven eller Gud med dildo penetrert opp i …

Bare sånn apropos til debattene om karikaturtegningen av Muhammed.

Ængel med skjit på vingan

En mann sa en gang at det å bli født i Norge er mye større enn å vinne sju rette i lotto. Det er mye sant i det, dersom en ser seg rundt. Men når en slår opp i tabloidene dag etter dag blir vi bombardert av langt viktigere ting enn det som rører seg rundt om i verden. Det viser vel at Norge ligger godt an til verdensrekord i navlebeskuing.

En gang var det én tv-kanal og én radiokanal i Norge. Nordmenn i alle samfunnslag hadde en felles referanse, så fremst man så tv eller hørte radio. På 80-tallet snakket alle om Dynastiet eller Falcon Crest. Da såpeseriene ble sendt satt nordmenn klistra til skjermen. Dagen etter var intrigene fra Amerika samtaleemne i skolegården eller i kantina. Verden kom til oss via monotome damer med krøllet hår i Kongelig Norsk Rikskringkasting og sørget for at alle hadde noe felles.

I dag har vi en jungel av tv- og radiokanaler, og de siste årene har noe av de samme mekanismene fra 80-tallet gjort seg gjeldende. Flertallet i Norge følger med på Idol, Farmen og lignende reality. Vi vet når en av artistene har vondt i halsen eller har tissa på seg. Nordmenn stemmer inn og ut via SMS for 50 millioner kroner på en idolsesong. Nordmenn får underholdninga inn i stua som før, men kan også nå være den aktive slemme – eller den snille i inn- og utstemminga. Nå får vi endelig være med på å ta viktige beslutninger som umiddelbart gir resultat, direkte på TV. Men drømmen er at Lotto-Hilde ringer og spør om du vil være med på joker – opp eller ned? Eller rett i vrenginga...

Den kulørte presse orienterer den hungrige befolkninga med siste nytt om Jorun fra Idol. Vi vet til en hver tid hvordan hun ser ut, hvordan hun lukter, hva hun tenker, hva hun mener, hvor hun er, hvem hun var kjæreste med i går og hvem hun er kjæreste med i dag. Den kulørte presse er vel et slags Fedon Lindberg-tilskud; det gir oss det vi faktisk trenger, på godt og vondt. Men kanskje mest doser av intellektuelle lykkepiller. De kan i tillegg gi oss alt det vi må vite om trusebytte mellom Jon Arne Riise og Synnøve Svabø. Vi er vel egentlig en engasjert nasjon – fordi vi bryr oss.

Når det er valgtid må vi konsentrere oss litt ekstra for å tenke en politisk tanke eller to, sånn at vi får stemt inn den statsministeren og regjeringa vi vil ha. På TV, i radio og aviser møter vi daglig det "vanlige" enkeltmenneske som gir uttrykk for hvilke behov som er viktig. Nasjonen er inne i en konstant rentetåke, og teoretisk kan man visst bli statsminister ved å gå til valg på brunostpriser og 12 øre billigere bensin. Vi nordmenn får god hjelp fra Akersgata – og andre som ser opp til Akersgata – med å orientere oss om det som er viktig for deg, meg og nasjonen. Med jevne mellomrom drar journalistene på handletur på Lidl, Rema og Kiwi og sammenligner priser. Den dyreste blir hengt ut som den som flår oss nordmenn. Dra heller til Sverige og kjøp svensk øl og knekkebrød for alle penga. Dessuten spiser du alt for mye sukker!

Det skjer mye til en hver tid, og det kan bli mye for noen og en hver å følge med på. Vi skal jo holde oss orientert hvor Mette-Marianne befinner seg, hvor stor magen hennes har blitt og følge nøye med når hun med sin kledelig bløte sørlandsdialekt sier: Det er kjempespennende...

Med jevne mellomrom i løpet av årets gang må vi bruke tid og energi på å irritere oss over alle avgifter og bomstasjoner på norske veier. Debattprogrammene på TV spør om vi spises opp av avgifter, og vi taster et rungende JA til et SMS-nummer oppgitt på skjermen. Vi har blitt ganske flinke med å engasjere oss via tekstmeldinger. Når skal liksom staten slutte å flå den menige mann og kvinne i dette landet?! Vi har jo en fantasillion i en svulmende pengebinge! Vi sender enda en SMS...

Vi nordmenn har så mye hjemlige problemer å holde styr på at rystelsene i verden utenom sjelden er ille nok til at vi legger IKEA-katalogen eller Se & Hør fra oss. Det finnes unntak. Som når noen tullinger kjører fly inn i skyskrapere eller moder jord rører litt på seg og skaper kjempebølger som dreper hundretusener. Det er i slike situasjoner at kongeriket viser følelser og vi fremstår som en nasjon med stor medfølelse for omverdenen ved å gi mye av det lille vi har.

Verden går stort sett videre, og vi kan igjen rette blikket hjemover og problematisere og diskutere årets kolleksjon fra den svenske møbelgiganten eller la oss ryste av Se & Hørs stadige graverende avsløringer. I Litt mer viktige stunder konsumerer vi den ene hoderystende nyheten etter den andre om syke avgifter, om østeuropeere som stjeler syklene våre og melkefabrikken som gir litt ekstra oboy til butikkene som vil forfordele konkurrenten.

Sånn går dagene, i stor grad. Vi har nok å bekymre oss over. Da får det heller være at 10000 familier i Zimbabwe fikk ødelagt husene da landets president ville hevne seg på folk som ikke stemte på ham. At bortimot 20 millioner mennesker i deler av Afrika hver dag vandrer hvileløst rundt på leting etter mat, vann og ikke minst fred.

Selv de små historiene fra hjemlige trakter forsvinner i nordmannens rente- og forbrukståke. Som da en 10 år gammel gutt, hans tre småsøsken og foreldre ble overrasket av politiet mens de spiste frokost. Uten forvarsel fikk de beskjed om å pakke sakene straks fordi de skulle sendes tilbake til Tsjetsjenia, hvis land er bomba tilbake til steinalderen etter årelange kriger og en stadig pågående terrorisme mot sivilbefolkninga. Hvordan 10-åringen og familien har det i dag vites ikke. For Norge er det viktigste at de ble pælma ut av landet sånn at vi ikke lenger blir sittende med problemer fra et annet land. Dessuten kommer de hit for å leve i luksus. De bor jo i overflod på asylmottak med standard nesten på høyde med naboens hundehus.

Våre politiske organ – som vi har bestemt skal bestemme – har bestemt at vi skal ha en veldig streng innvandrings- og asylpolitikk. Det er ikke lenger god nok grunn med "bare" krig for å slippe inn i Norge.
Vår joviale nasjon – som liker å vise seg i bunad og lusekofte i skiløypa – har en stadig kamp med å holde ulvene unna nasjonens fleskevelferd. Ved å være for raus kan vi risikere at det ikke blir ny plasma-tv i stua.

Internasjonale undersøkelser viser at vi er en nasjon som stort sett er fornøyd med det meste, og FN har kåret Norge til verdens beste land å bo i.

En klok nordmann sa for noen år siden at vi er en nasjon som er i ferd med å steikes ihjel i vårt eget fleskefett. For en vulgær tanke, men det er vel egentlig mye sant i det...

Lykkelandets ulykkelighet

Nå er det innspurt til årets stortingsvalg. Politikerne blir mer og mer desperat for hver dag som nærmer seg valget. De sprer rundt seg lovnader over en lav sko for å vinne velgernes gunst. De appellerer til verdier de mener samfunnet er opptatt av. Det handler om kontanstøtte, skolemat, bensinpris, stoppeklokker på gamlehjem, etc.. De nære ting som vi alle kan befatte oss med og ha meninger om, sterke meninger.

Midt oppe i dette hemmer også skylappene for vår utsyn mot verden – vi blindes mer og mer for hver dag som nærmer seg valget. Politikerne som reiser land og strand og deler ut roser og billig bensin vet at budskap om en bedre verden utenom Norge ikke når frem. Derfor må de trykke på de riktige knappene sånn at vi kanskje ofrer vår stemme til det rette partiet.

Herjinger i Liberia, sultkatastrofen i Niger og andre afrikanske land, regimer rundt om i verden som bryter det som er av menneskerettigheter er ikke nok sexy som politisk tema. Verdens elendighet egner seg ikke som valgflesk her hjemme og derfor må vi fanges inn med andre virkemidler. Den ansvarlige politikeren har definert ut hjemlige problemer som de viktigste og største utfordringer Norge har i verden.

Norge er det verdens beste land å bo i, har FN slått fast. Vi er drøyt 4.5 millioner mennesker i kongeriket. Med andre ord et tjyvhåll på jordkloden. Norge er selvsagt ikke et land alle vet om. Men mange fra de fattige delene av jorda vet at det finnes et land der oppe i nord, der mennesker lever i trygghet; fjernt fra krig og undertrykkelse. Norge er for mange lykkelandet. Bare ikke for oss som bor her.

En biskop sa en gang at vi er en nasjon som er i ferd med å steikes i hjel i vårt eget fleskefett. Egoismen vokser i takt med vår velstand. Det er vel bare innad i Norge at vi lever i en tro om at nordmenn er klodens mest joviale og omsorgsfulle mennesker. Vi kan vel leve i den fantasien fordi det arrangeres en TV-aksjon i ny og ne. Det er vårt omsorgs- og sympatiallibi overfor resten av verden. Men i den norske ryggrad skjules egoismen og gjerrigheta. Når alt kommer til alt, er det først oss selv og så oss selv.

Det er kanskje derfor man kan bli statsminister på lavere brunostpriser, billigere sprit og selvsagt billigere bensin. Vel, i rettferdighetens navn skal det nevnes at vi har jo omsorg for våre eldre som er ramma av stoppeklokke-omsorg. Men likevel skal det mye til for at vi blir fornøyd. Det blir selvsagt aldri godt nok. Derfor har vi ulikhet innen politikken som skal gjenspeile Norges innbyggere. Høyre vil ha lavere skatt for innbyggerne, for det handler om frihet. SV skal ha full barnehagedekning, for det er det mest rettferdige. FrP vil ha bensinpris på åtte kroner, for vi etes opp av avgifter. Vi renner til urnene og slipper ned en seddel i håp om at en av disse oppfyller sine lovnader sånn at hverdagen blir litt bedre.

Når valget er gjort og statsministerrollen er tildelt, sitter fortsatt en nasjon tilbake og mener at verden er urettferdig på en eller annen måte. Noe galt i dette landet vil det alltid være og misnøyen sitter fremdeles i ryggmargen. Det som resten av verden anser som lykkelandet er i realiteten ikke så lykkelig. Vi får trøste oss med Hotel Cæsar og Norge Rundt. Det gir i allefall noe til mange i en stakket stund i Norge. I mellom slagene fortsetter ergrelsen over høye bensinpriser, skatt og dårlig barnehagedekning.

Samtidig fortsetter overgrep mot mennesker under ekstreme regimer, borgerkrig og menneskene i Niger dør fremdeles av sult. Noen av de ønsker seg til lykkelandet i nord for å få en bedre fremtid. De skulle bare visst hvor ille det er her oppe. Da har de kanskje ikke begynt på den lange og farlige vandringa fra Liberia eller Iran.

Godt valg!