Kriminell handling?

– Å ignorere selve utfordringen global oppvarming kan være kriminelt, sa Jens Stoltenberg under det store klimamøtet på Bali.

Samtidig satt hans partikolleger sammen med de andre partiene hjemme i Oslo og ga grønt lys for å slippe ut 490.000 tonn mer CO2 i året.

Lurer på om det er vurdert arrestordre.

Stem blankt...

...hvis du ikke har et eneste parti eller politiker du mener fortjener din stemme. Stemmeretten gir oss anledning til å påvirke samfunnet i den retning hver enkelt av oss mener er riktig. De aller fleste har en mening om hvordan samfunnet skal styres og hva som er viktig. Det er en individuell handling som er med på å påvirke kursen i landet.

Men det viser seg at færre gidder å stemme. Noen fordi man er lat, andre fordi man ikke vil stemme inn noen av partiene som stiller lister til valg.

En blank stemme er ikke verdiløs. Den er gull verdt i forhold til ikke å stemme. Det viser for det første at man deltar i samfunnsdebatten og har en mening om den politisk retninga. Ingen personer eller parti tjener på en blank stemme, men for de enkelte menneskene som slipper en blank stemmeseddel i urna er det en beskjed om at man er opptatt av samfunnsstyringa.

Dersom alle som ikke stemmer hadde levert en blank seddel, ville det vært et sterkt politisk signal til alle partier om en ønsket endring. Det tjener demokratiet og hver enkelt av oss alminnelige dødelige. Å ikke stemme er en individuell fallitt. Vi har blanke stemmesedler fordi det skal være et alternativ for absolutt alle å stemme på. Så ikke undervurder verdien av en blank stemmeseddel..

Og er du i tvil er det ennå anledning å finne et parti å stemme på. Sjekk nettsidene til de ulike partiene, og du finner garantert noe som engasjerer akkurat deg. Godt valg!

Valgkamp dått no

I disse dager er det tusenvis av mennesker som håper på å bli ordfører. Valgkampen går inn i sluttfasen og det myldrer av politikere der det er folk. Fremdeles treffer politikerne flest mennesker på steder som kjøpesenter. Det er en valgkamp-tradisjon å se noen håpefulle under en parasoll prydet med partiets logo.

Men i år har de samme politikerne for alvor tatt Internett i bruk til stemmesanking. Nesten alle politikere i landet bruket blogg der de uforstyrret av pressen kan få frem sine politiske budskap. Noen er mer drevne enn andre

Andre har gått litt lenger og tatt i bruk video. Man kan undres over hva de har tenkt på i det de har lagt ut en videosnutt der de ber om folkets gunst. Noen ganger kan det rett og slett virke mot sin hensikt.

En lokal Krf`er har nok ikke tenkt på at det politiske budskapet går opp i st.hans-bålet. Hvem i alle dager får med seg hva denne mannen sier? Det hadde passa bedre om han i stedet snakka om en idyllisk kveld rundt et bål. Som seer får jeg selvsagt mye mer lyst til å grille pølse enn å stemme denne mannen inn som ordfører.

Eller denne lokale FrP-politikeren som ser fryktelig sørgmodig ut og vettskremt foran kameraet. Man får ikke veldig lyst til å stemme inn en kandidat som ser ut som en skremt fuggelunge .

Uansett, dette er jo underholdende å se på. Det er åpenbart at de som velger å selge seg gjennom en videosnutt ikke har tenkt på at det kan gjøre vondt verre. Å drive valgkamp gjennom video er ikke synonymt med suksess, tvert i mot. Når en ordførerkandidat fra Ap stiller seg og hele partigruppa foran et videokamera, ser man tydelig at dette er et politisk gjeng som ikke har det bra. Man får medlidenhet for denne krampaktige gjengen som tydelig er lite komfortabel med at et videokamera filmer dem

Etter å ha sett en del videosnutter med ulike politikere, må jeg si at det er svært få som klarer å overbevise meg om at de er rette folk til å styre en kommune. Da har jeg større tro på denne mannen.

Statskollekt for mangemillionærer

Regjeringa har vist en enestående vilje til å kjøpe opp strandsoner for å gjøre de tilgjengelig for allmennheten. Det er prisverdig at gjerdene rives ned og folk slipper til i de populære områdene i Oslofjorden. Gjennom mange år har folkesky millionærer gjerdet inne stadig mer av Oslofjorden med sine piggtrådgjerder. Allerede før de rød-grønne inntok regjeringskvartalet bladde de opp 30 millioner kroner til en mangemillionær for at folk skulle få bruke ei strand på 100 meter ved Bygdøy.

Regjeringas handletur i Oslofjorden fortsetter videre. I dag satte miljøvernminister Helen Bjørnøy inn fem millioner kroner på kontoen til mangemillionæren Kjell Christian Ulrichsen. Nå skal allmennheten også her få tilgang til stranda. Ulrichsen har brukt år på å kjeppjage folk som har nærma seg hans dyrebare fjæresteiner. Men den løsningsorienterte regjeringa får en ordning på dette ved å gi mannen penger for å oppføre seg mot alminnelige folk.

Miljøvernministeren sier i dag at regjeringa har satt av 76 millioner kroner i år for å kjøpe strender. Flere mangemillionærer kan vente påfyll fra den offentlige kassa.

For Sv har det i mange år vært et klart mål å gjøre strendene tilgjengelige for folk flest, med begrunnelsen om allemannsretten som gjelder i dette landet. Dette er bra for de badende ved Bygdøy og Sandefjord som nå har til sammen 200 meter med ny-ervervet strand der de kan bade og slikke sol, uten å frykte for at en sky og indignert mangemillionær kjeppjager dem.

Det er vel ingen andre regjeringer som har gått så langt for å ta strandsonene tilbake til folket. Det kan vise en politisk styrke i handling: Det meste lar seg ordne bare viljen er til stede.

Men slik er det ikke alle stedene utenfor Oslofjorden. På Stokmarknes ligger et av kystens største kultur- og samferdselssymbol. Hurtigruta ”Finnmarken” ble på begynnelsen av 1990-tallet satt på land for å ivareta kysthistoria for ettertida. Dugnadskrefter klarte det mange så på som umulig: De laget et hurtigrutemuseum på land, og i tilknytting til dette skulle den pensjonerte ”Finnmarken” trone og vise det autentiske.

Næringslivet bidro med penger for å finansiere dette. Politikerne kom på banen og hyllet initiativtakerne. Og de samme politikerne slo fast at dette skulle staten være med på, fordi det var viktig å ta vare på et symbol som kystbefolkningen fra Bergen til Kirkenes har hatt et forhold til i mer enn 100 år.

Hurtigruta har gjennom mange generasjoner vært avgjørende for bosetning langs leia. Mange av anløpsstedene hadde ingen annen forbindelse til omverden enn nettopp hurtigruta. Takket være den kunne man utvikle næringslivet og skape verdier der de var, til inntekt for folk og nasjonen. Hurtigruta har alene sørget for at vi allerede ved århundreskiftet kunne sende fisk fra Finnmark ut til resten av verden. En handelsforbindelse som gjennom generasjonene har blitt mer og mer verdifull for Norge.

Likevel finner ikke regjeringa penger til å finansiere et nasjonalt hurtigrutemuseum for å hedre dens viktige samfunnsbetydning. Dugnadsgjenget er nesten glemt. Politikerne har glemt sin iver de uttrykte på 90-tallet.

I dag er ”Finnmarken” i en sørgelig forfatning. Den ruster og råtner bort, og eksperter sier det snart ikke er noen annen utvei enn å hugge den opp. Dette er skammelig, og spesielt for en regjering som formidler et inntrykk om at kultur og vern er viktig for ettertida.

For to år siden var det valg. Nordlandstoppene for de ulike partiene investerte i poeng for å komme seg inn på Stortinget. Arbeiderpartiets Hill-Marta Solberg sa rett ut at de skulle finne penger for å berge ”Finnmarken” for etterslekta, bare de kom i regjering. Slik ble det ikke.

Valget ble unnagjort og de heldige fant sine plasser i Stortinget. Hill-Marta Solberg har siden ikke snakka om ”Finnmarkens” skjebne. Hver gang journalister har retta spørsmålet til henne, har hun enten gjort seg utilgjengelig eller sagt via sin veskebærer at hun ikke vil kommentere det. Hennes ord fra valgkamen i 2005 kan med rette legges i skuffa over brutte løfter.

Mens viktig kultursymboler visner bort sender regjeringa Helen Bjørnøy på handletur i Oslofjorden. Hun har åpenbart lomma full av ti-talls millioner kroner som hun skal gi videre til landets rikeste gretne gubber. Før 2007 er over har de rødgrønne brukt mer enn 110 millioner kroner på noen meter strand.

Det er et paradoks for en regjering med solidaritetspartiet Ap og sosialistpartiet at det finnes bedre begrunnelse for å gi millioner av kroner til mangemillionærer fremfor å gjøre sitt for at et av de viktigste kystsymbolene blir tatt vare på. Summen av den form for politisk handling svekker selvsagt også de ideologiske fanene de henger foran seg, og den politiske troverdigheta svinner bort.

Mens Hill-Marta Solberg manøvrerer seg unna alle spørsmål som har med ”Finnmarken” å gjøre og Helen Bjørnøy drar på strandhugg med rikingene i Oslofjorden, forvitrer en av de siste båtene som har bidratt til bosetning, kultur og næringsutvikling langs norskekysten helt siden 1893.

Statskollekten for mangemillionærene viser helt klart at det er mulig å finansiere det man vil. Derfor finnes det ingen logisk grunn for ikke å bla opp penger for å sette ”Finnmarken” i stand og ta vare på den for etterslekta. Men tidens tann tærer på den gamle båten. Det haster med å handle.

En dag er de rødgrønne ute av regjeringskvartalet. Det ville vært pinlig om de blir husket for å ha puttet statspenger på mangemillionærenes sparegris, men ikke hadde råd til å ivareta viktig norsk kystkultur.

Fjertlukt til salgs

I Norge vil vi kjøpe klimakvoter fra andre og mer forurensede land sånn at vi selv kan sove godt om natta til en sval temperatur fra oljefyren i kjelleren. Om noen tiår skal nettoutslippene i Norge være null. Vi skal ikke slippe ut mindre, faktisk kanskje mer. Men siden vi skriver det på Kinas eller Indias klimakonto mot en liten donasjon fra oljekassa, kan vi stolt si til verden at vi ikke synder ved å slippe ut gasser og vond lukt, bare se på kvota vår. Den er ren.

Selv om dette virker mer som et politisk bedrag for å tekkes en mer miljøbevisst opinion, hjelper det kanskje litt på den norske samvittigheten hvis vi kan si at våre utslipp er null (netto). Vi er jo samvittighetsfulle nordmenn!

Jeg vil adoptere ordninga om nullutslipp netto, som ble lansert av statsministeren for en tid tilbake. Det passer nok mange av oss å kunne slippe ut gasser uten å stå til ansvar for det, men heller bare peke mot andre siden av jorda.

Kanskje den private løsninga er å finne en fattig landsby i f.eks Himalaya som kan få en donasjon hver gang vi misser litt med utslippene. Så hver gang det slippes en fjert, er det bare å åpne pengepungen og bla opp. Gjennom et langt liv blir det en del penger. Men utgiften kan i aller høyeste grad forsvares. For hvor behagelig ville det ikke vært å kunne sluppet en fis på bussen eller i køen på posthuset når trengselen er som størst, uten å tenke på samvittigheta. Man kan fremdeles stå der like fornøyd. Og skulle noen bemerke det, er det bare å si at denne kjente vonde lukta hører nok hjemme i en landsby i Himalaya. Jeg har ingen verdens ting med den å gjøre. Jeg er da en nordmann som vet å holde en ansvarlig orden på fjertlukta.

Her kan det altså ligge nok et positivt norsk bidrag for miljøet. Jeg synes alle nordmenn skal adoptere den samme ordninga som regjeringa vil ha. Null nettoutslipp av fjert om noen tiår. Lykke til, spis erter og kål med god samvittighet. Det er alltids noen andre som kan ta støyten.

Pizzakulturen

Det er fristende å si høylytt at dette landet er kulturelt underernært. Det er mange symptomer som tyder på at Norge lider av kulturell sinnslidelse. Når man seriøst kan bruke tid på om hvor vidt skolene skal tillate reklame eller ikke – til dels i skolebøker for å klare å finansiere undervisningslitteratur – viser det hvor langt ute av kurs man har kommet.

Vi smykker oss med å være verdens rikeste land, og viser det med å ta en kontoutskrift av nasjonens sparekonto, Oljefondet. De politiske fløyene på Stortinget hevder sine ideologiske standpunkt på hver sine sider, ytterst til høyre og tilsvarende andre veien. Alle for å ivareta en bredde av de verdier samfunnet består av. For alminnelige mennesker er det fryktelig vanskelig å se de ideologiske forskjellene politikerne påberoper seg. Den eneste måten å ense en slags forskjell er om de bruker a-endinger eller en-endinger.

I dag bestemte undervisningsministeren og Sv`eren Øystein Djupedal at det ikke skal tillates reklame i skolen. Men det kan gjøres unntak. Vel. Det skulle være unødvendig med en slik lov. Dersom samfunnet som eier skolene hadde brukt de pengene som faktisk er nødvendig for å gi en fullverdig utdannelse til ungene, hadde ikke reklame i skolen vært et tema. Det handler om skoler som må snu på hvert øre og lappe sammen bøker og teipe fast stolene fordi det ikke er penger til nytt materiale. Mat til elevene er det bare de færreste skolene som har råd til. Kommersielle aktører henger gjerne sine bannere opp i klasserommet. De unge er de mest interessante kundene og er den gruppa i samfunnet som er minst kritisk til hva de spøler bort pengene på.

Vi skal ikke se bort fra at det er Grandiosa som blir redninga til elevene i lønsjpausen. Ikke bare er det Norges mestselgende matvare, men de har også inntatt kulturen i dette landet med storm. I disse dager går reklamesangen (!) ”Full Pakke” som en farsott i landet, og den har sågar toppet VG-lista, og er per definisjon det musikkstykket som tenner det norske folks musikkinteresse mer enn noe annet her i verden. På skoler rundt om i landet fryder elevene seg i skoleforestillingene med å gjøre denne pizzadansen, og når mor ringer sine håpefulle små er det denne pizzalåten som jaller i tuten. Rent kommersielt er det bare å ta av seg hatten for det PR-grepet pizzaselgerne har gjort. Arkitekten bak reklamesangen og dansen får kanskje et solid julegratiale fra direksjonen ved årets slutt.

Det er ikke bare Pizza Grandiosa som har gjort sin hevd på kulturen. Flere kommuner i landet tar helhjerta i mot hotelleiere, som Olav Thon, fordi de tilbyr å bygge kulturhus eller kino i kjelleren på et planlagt hotell. Denne sjenerøsiteten er lett å gjennomskue. Lutfattige kommuner har ikke råd til å vise film eller holde en scene til skolekorpset, og det vet de kommersielle aktørene. Så for å myke opp lokalpolitikernes velvilje, smører de det hele med å bake inn en kultursal. Da blir det enklere å få satt opp et hotell (pengemaskin) i et interessant reiselivsmarked. Det er nobelt gjort å ta hensyn til kulturen. Erfaringene viser derimot ikke like entydig begeistring fra de som bor og bruker lokalmiljøet. For det er ikke fritt frem. For at leikaringen skal på scenen må de betale markedspris for leie, og det er ”hotelldirektøren” med sin økonomiutdannelse som siler ut hvilke arrangement som er interessant, sett ut fra antall publikummere det kan trekke. Mye av de samme argumentene har vi hørt om bruken av det nye operabygget i Bjørvika. For ikke lenge siden var det krefter som seriøst mente at dette også burde få være en arena for dansebandkulturen, fordi Norge ikke kan bruke halvannen milliard kroner bare på finkulturen, som det ble sagt. Alt handler om tall og regnestykker. Sånn er økonomiens naturlov.

Nordmannens holdning er i stor grad tufta på nøkternhet. Vi skal ikke sløse, og vi skal ha veldig gode grunner for å bruke mer enn aller nødvendigst. Men denne nøkternheta kan også føre til forfall og kulturell og intellektuell fattigdom. Vi digger å kalle oss kulturnasjon og vi liker å skryte på oss stor kulturbevissthet. Men det er mye som helt klart viser at vi gjerne tar imot kulturen bare den ikke koster oss noe. Da blir det fritt frem for hotelleiere og pizzafabrikker til å definere kulturbildet i dette landet.

Kultur skal være mangfoldig og takhøyden for definisjonen av hva som er kultur skal være romslig. Men begrepet kultur blir destruert dersom man ikke røkter den og utfordrer innholdet hele tiden. Alt råtner dersom man ikke holder det vedlike. Sånn er det også med kulturen, og man kan ikke da bli overrasket over at kulturelle termitter eter seg inn. Det er bare en naturlig konsekvens av unnfallenhet.

Det er ikke så underlig at vi sitter igjen med Stabburets Pizza Grandiosa og Olav Thon som kulturens bærere i dette landet. Vi har selv åpna dørene for dem og bedt dem ta over arenaen. Kan hende dette blir vår fremtidige kulturarv. Men jeg klarer ikke helt å se for meg oppfølgeren til Grandiosalåten. Kanskje deres neste trekk er åpninga av operaen i Bjørvika med en pizzaballett akkopagnert av Ole Ivars.

Gud hjelpe oss alle.

Lykkelandets ulykkelighet

Nå er det innspurt til årets stortingsvalg. Politikerne blir mer og mer desperat for hver dag som nærmer seg valget. De sprer rundt seg lovnader over en lav sko for å vinne velgernes gunst. De appellerer til verdier de mener samfunnet er opptatt av. Det handler om kontanstøtte, skolemat, bensinpris, stoppeklokker på gamlehjem, etc.. De nære ting som vi alle kan befatte oss med og ha meninger om, sterke meninger.

Midt oppe i dette hemmer også skylappene for vår utsyn mot verden – vi blindes mer og mer for hver dag som nærmer seg valget. Politikerne som reiser land og strand og deler ut roser og billig bensin vet at budskap om en bedre verden utenom Norge ikke når frem. Derfor må de trykke på de riktige knappene sånn at vi kanskje ofrer vår stemme til det rette partiet.

Herjinger i Liberia, sultkatastrofen i Niger og andre afrikanske land, regimer rundt om i verden som bryter det som er av menneskerettigheter er ikke nok sexy som politisk tema. Verdens elendighet egner seg ikke som valgflesk her hjemme og derfor må vi fanges inn med andre virkemidler. Den ansvarlige politikeren har definert ut hjemlige problemer som de viktigste og største utfordringer Norge har i verden.

Norge er det verdens beste land å bo i, har FN slått fast. Vi er drøyt 4.5 millioner mennesker i kongeriket. Med andre ord et tjyvhåll på jordkloden. Norge er selvsagt ikke et land alle vet om. Men mange fra de fattige delene av jorda vet at det finnes et land der oppe i nord, der mennesker lever i trygghet; fjernt fra krig og undertrykkelse. Norge er for mange lykkelandet. Bare ikke for oss som bor her.

En biskop sa en gang at vi er en nasjon som er i ferd med å steikes i hjel i vårt eget fleskefett. Egoismen vokser i takt med vår velstand. Det er vel bare innad i Norge at vi lever i en tro om at nordmenn er klodens mest joviale og omsorgsfulle mennesker. Vi kan vel leve i den fantasien fordi det arrangeres en TV-aksjon i ny og ne. Det er vårt omsorgs- og sympatiallibi overfor resten av verden. Men i den norske ryggrad skjules egoismen og gjerrigheta. Når alt kommer til alt, er det først oss selv og så oss selv.

Det er kanskje derfor man kan bli statsminister på lavere brunostpriser, billigere sprit og selvsagt billigere bensin. Vel, i rettferdighetens navn skal det nevnes at vi har jo omsorg for våre eldre som er ramma av stoppeklokke-omsorg. Men likevel skal det mye til for at vi blir fornøyd. Det blir selvsagt aldri godt nok. Derfor har vi ulikhet innen politikken som skal gjenspeile Norges innbyggere. Høyre vil ha lavere skatt for innbyggerne, for det handler om frihet. SV skal ha full barnehagedekning, for det er det mest rettferdige. FrP vil ha bensinpris på åtte kroner, for vi etes opp av avgifter. Vi renner til urnene og slipper ned en seddel i håp om at en av disse oppfyller sine lovnader sånn at hverdagen blir litt bedre.

Når valget er gjort og statsministerrollen er tildelt, sitter fortsatt en nasjon tilbake og mener at verden er urettferdig på en eller annen måte. Noe galt i dette landet vil det alltid være og misnøyen sitter fremdeles i ryggmargen. Det som resten av verden anser som lykkelandet er i realiteten ikke så lykkelig. Vi får trøste oss med Hotel Cæsar og Norge Rundt. Det gir i allefall noe til mange i en stakket stund i Norge. I mellom slagene fortsetter ergrelsen over høye bensinpriser, skatt og dårlig barnehagedekning.

Samtidig fortsetter overgrep mot mennesker under ekstreme regimer, borgerkrig og menneskene i Niger dør fremdeles av sult. Noen av de ønsker seg til lykkelandet i nord for å få en bedre fremtid. De skulle bare visst hvor ille det er her oppe. Da har de kanskje ikke begynt på den lange og farlige vandringa fra Liberia eller Iran.

Godt valg!