Et lite skaperverk

På begynnelsen av forrige århundre kom en mann over fjellet til en avsidsliggende fjord. Han hadde blitt enkemann og skulle finne seg et nytt sted å slå seg ned sammen med sine små barn. Fjorden var ubebodd, så han kjøpte så å si hele fjorden, med fruktbar jord, fiskevann, lakseelv og multerike myrer. Det var ingen vei dit og det var ingen kai, og han hadde ingen båt til å føre material eller alt som er nødvendig for å bygge seg et hjem. Den eneste løsninga var å bære alt over fjellet. Det gjorde han. Alt av byggematerialet til huset bar han over fjellet. Selv kjøkkenovnen bar han på ryggen over fjellet og ned den lange dalen. En kjempejobb som tok måneder å gjennomføre. Etterhvert begynte hans lille rike å ta form. Huset ble reist, så kom fjøset og til slutt båthus, til tross for at han ikke hadde noen båt. Men det kom etterhvert.

Når alt stod der kunne mannen stolt skue utover fjorden og oppover mot dalen, og tilfreds kunne han tenke med seg selv at her skal jeg og min familie bo og skape oss en fremtid. Etter en stund traff han en enke som han giftet seg med, og fikk flere barn. I fellesskap bygget de sin og deres barns fremtid i denne fjorden. Med årene kom det flere nybyggere til fjorden og gjorde det samme. Bygget seg opp fra ingenting. Det ble et lite bygdesamfunn der ute med skole, butikk, telegraf og alt som trengs i et lite lokalsamfunn. Årene gikk og mannen og kona ble gammel. Deres barn reiste ut. De ville ut i verden, og de ble der med sine drømmer og koner. De gamle klarte seg ikke alene og måtte flytte til tettstedet der det var doktor og gamlehjem. De var de første og ble de siste i denne fjorden.

Huset som han bar over fjellet står der fremdeles, skeivt og herja av vær og vind. Det eneste livstegnet er den gamle bjørka som for lenge siden ble planta der som en prydbusk. En gang var dette en manns største lykke. I dag er det bare noen spøkelsesaktige konturer av ei rønne som trenger seg gjennom tåka. En påminnelse til alle oss forbipasserende om drømmen og historia en stolt mann for lenge siden bar over fjellet og bygget opp.

Salig stund på Keiservarden

Det hører sjeldenheta til at man kan gå på fjellet i Bodø og oppleve at det er vindstille. Men det er noen dager i løpet av året som er unntaket. Da en av verdens beste pianister holdt konsert på Keiservarden (366 m.o.h) var det nesten skyfri himmel, sol og ikke et eneste vindpust. Det gjorde konserten til en nærmest magisk opplevelse. Mange av de som var der, har ikke noe forhold til klassisk musikk. Likevel fikk de seg en stor opplevelse som de aldri glemmer.

Leif Ove Andsnes spilte kjente stykker av blandt andre Liszt, Grieg og Halvorsen. Mer enn 3100 mennesker satt der lydhøre, og man kunne tydelig lese av ansiktsuttrykkene deres at det var en salig stund.

Den musikalske opplevelsen var mangfoldig. Leif Ove Andsnes hadde med seg Midnight Sun Trio, som består av Susanne Lundeng, Knut Erik Sundquist og Arvid Engegård. Musikken beveget seg fra sarte pianostykker av Frans Liszt til rytmisk og muntre finske tangorytmer.

Konserten var så spesiell at Dagsrevyen var direkte inne i sendinga fra Keiservarden, klokka 19:19 fredag 11.8.2006. Etter at nyhetsoppleserne hadde vist en million nordmenn bilder fra terroralarmen i Europa, hungersnød i verden og den blodige krigen i Midtøsten, var det klart for å vise nasjonen den store konsertbegivenheten i nord. I slike øyeblikk gir det rom for noen refleksjoner. Man innser at de problemene man har, og noen ganger synes er tunge, blir små og trivielle. Det slo meg at det er godt å være menneske. Jeg, av alle milliarder, satt på en fjelltopp med kald pils og frisk luft og nøt utsikten mot Vestfjorden, Lofoten, Landego, Hamarøy og Hamsuns evntyrlige rike akkompagnert av stykker fremført av musikere i verdensklasse. Dette burde så mange flere oppleve, fordi sånt bidrar til at man ikke gjør seg en stakkar for den minste ting, som f.eks. bensinavgifter, prisen på brunost, Svinesund, osv.. Som den velstående nasjonen vi er, lager vi oss problemer av de små ting som gjør oss til noen fattige sjeler.

Det er et snev av ironi, fordi vi går på en fjelltopp for å høre en konsert i smellvakre omgivelser og en strålende sol. Vi drar dit fordi det er spektakulært å oppleve Leif Ove Andsnes på Keiservarden. Med på billetten får vi disse refleksjonene, nettopp fordi vi tok turen på Bodøs tak den dagen.

Etter et par timer med opplevelser 366 meter over havet spaserte 3100 mennesker tilbake til byen igjen. Alle med sine inntrykk og kanskje noen nye tanker. Dette var en stor opplevelse for en enkel sjel fra nord.

Tørrfiskvariasjoner

Som en kystens mann har jeg alltid hatt et forhold til tørrfisk. Det er lange tradisjoner for å henge fisken på hjell og tørke den i Nord-Norge. Tørrfisken fra Lofoten regnes som den absolutt beste, fordi klimaet i området gir den perfekte kvaliteten på tørrfisken som henges ute fra mars til juni. Jeg har spist tørrfisk så lenge jeg kan huske; ta ned en tørrfisk fra hjellen og legge den på en stein og deis løs på den med hammaren for å myke den opp.

Denne helga har det vært tørrfiskfestival i Bodø og i den forbindelse ble det arrangert kurs i å tilberede tørrfisken. Jeg som har blitt oppdratt med fisk, visste ikke at det var så mange spennende retter å lage av tørrfisken.

Tørrfisken er urnorsk, nærmere bestemt et produkt som har sitt opphav i Lofoten, og i mange hundre år var det en av de viktigste eksportartiklene for Norge. Man vet at det så tidlig på 800-tallet ble solgt tørrfisk fra Lofoten og ut til verden. Fremdeles sendes det meste ut av landet, i hovedsak til Italia, og det er italienerne som har lært oss nordboere i å tilberede tørrfisk.

Kokkene som lærte oss å tilberede tørrfisk kommer naturlig nok fra Lofoten. De lærte oss retter som jeg ikke i min villeste fantasi kunne forestille meg var mulig å lage. Jeg fikk i oppgave å lage tørrfiskkrem: Kok tørrfisk i 20 minutter. Legg den i en miksmaster og tilsett en liter olivenolje og kjør igang miksmasteren. Etterhvert tilsetter man litt fløte, hvitløk, chili, soltørka tomater og basilikum. Utrolig mektig, men utrolig godt.

Vi var ca 15 stykker som deltok på kurset og alle fikk sine retter å lage. Det var tørrfisksuppe, tørrfisk med kapers og pasta, hvitvinsdampet tørrfisk med aioli og tomatconcasse, panert tørrfisk, tørrfiskgryte, og mye mer.

Det var en sann nytelse for ganen. At tørrfisk kunne ha så mange smaksvariasjoner var en spennende opplevelse, og det er ingen tvil om at jeg vil prøve å lage flere av rettene etterhvert som høstmørket siger over oss og det blir god tid til å stå over grytene.

For å kunne lage et godt måltid av tørrfisk, forutsettes det at man har de beste råvarene. En av deltagerne på kurset driver selv med tørrfisktilvirking i Ballstad i Lofoten. Han er den femte generasjonen som driver familiebedriften, og han lærte oss hvordan man får den beste tørrfisken.

Fiskehjellene i Lofoten står i retning øst/vest. Buken av fisken henges mot nord, fordi den kjølige nordavinden blåser inn i fisken og buken fungerer som et seil og fanger opp vinden. Sånn tørkes den effektivt. Ryggen av fisken skal henges mot sør, fordi vinden fra sør er mildere og "føner" ryggen samt at sola som skinner fra sør gjør at fiskeskinnet blir gyldent.

Det er bare en ting å si etter en dag med gourmetopplevelse: Herrejesu herlighet og frestelse for en god fesk!

Mamma mamma, kom og se!

Som nevnt har sola holdt seg på trygg avstand fra Nord-Norge i sommer. Da jeg var på tur sammen med noen venner av meg og deres seks år gamle sønn Benjamin, ble det til at vi satt mye inne i lavvuen rundt ovnen fordi det var for surt til å være ute.

Lille Benjamin derimot var ute og lekte og fant sine gleder i tåka og nordavind. Mens vi voksne satt inne i den lune varme lavvuen hørte vi plutselig nærmest et panikkartet rop: "Mamma mamma, kom og se!". Mora spratt opp og ut for å se hva som skjedde. Det var ingenting galt å se, så mora spurte Benjamin hvorfor han ropte. "Mamma, se det e en blå flekk på himmelen".

Når det har vært uker med sammenghengende skydekke og tåke, er det ikke mye som skal til for å forbause noen og en hver, og selv en liten flekk med klar himmel kan ha en nesten skremmende effekt.

Opplevelser i tåka

Selv om det ikke har vært så mange solfylte varme dager i Nord-Norge i sommer, har jeg prøvd å komme meg på tur så ofte som mulig. Skal man være mye ute i naturen i nord, må man benytte sommemånedene, fint vær eller ikke. På en av fisketurene hang tåka tykt over oss i flere dager. Det er litt mystisk å vandre rundt langs en snirklete elv i en dal og ikke kunne se noe som helst, bortsett fra noen konturer i landskapet. Det er stille i tåka, men man hører lyder fra fuglene som flørter med hverandre. Man aner ikke hvor de er i forhold til deg. Man vet bare at de er der, et sted inne i den tykke tåka. Mens jeg gikk langs elvebredden og lyttet til stillheta og et og annet fuglekvitter, fikk jeg en følelse av å gå langs de dødes tjern.

Vi var langt inne i Skipsfjorddalen på Vannøya i Troms for å fiske laks. Mye laks å se, men ingen å få. Det er alltid et håp og et mål om å få storingen. Som regel ender det med at man stanser på samvirkelaget og kjøper et kilo oppdrettslaks, dersom det er det man skal spise. Men det er uansett mange fine opplevelser i det å være på tur. Det er det man ser og gjør man husker og tar med seg videre inn i den mørke høsten. Så er det noe eget ved å sitte rundt et bål med kjelen i sentrum. Bålkaffen smaker helt annerledes enn "vanlig" kaffe.

Et sted i elva oppdaga vi et sjeldent fenomen. En stor svart fuggel satt på en stein midt i elva, og det viste seg at det var en skarv som hadde tatt seg en tur opp i dalen. Kanskje for å finne seg mat eller fordi den var syk, som noen mente. Skarven er en fuggel man vanligvis ser på et skjær i sjøen spanende etter fisk. Som en kystens mann har jeg sett mange skarv på sjøen, men aldri før i ei elv langt inne i en dal.

Så, selv om været har vært bedritent så langt i sommer, har det kommet noen opplevelser ut av den. Man trenger vel ikke sola til annet en soling?